En kvinne som har mistet sin mann i døden, og som ikke har giftet seg igjen. Når den ene ektefellen dør, blir de ekteskapelige bånd brutt, så en enke er fri til å gifte seg igjen hvis hun ønsker det. (Rut 1: 8–13; Ro 7: 2, 3; 1Kt 7: 8, 9) Under den patriarkalske ordning, og også senere, under Moseloven, forholdt det seg slik at hvis en gift mann døde uten å ha fått barn, skulle hans bror gifte seg med enken og få et barn med henne, slik at den avdødes slekt ble videreført. – 1Mo 38: 8; 5Mo 25: 5–10; Rut 4: 3–10; se SVOGEREKTESKAP.

Når en gift mann døde, kunne enken vende tilbake til sin fars hus. (1Mo 38: 11) I den forbindelse ble det nedfelt en spesiell bestemmelse i Moseloven for prestedøtre som ble enker eller ble skilt. Presten mottok tiende til underhold for seg og sin husstand, og det ble bestemt at datteren kunne nyte godt av dette tiltaket. Dette sikret henne mot å bli fattig, og det forhindret at det ble brakt skam over presteskapet, noe som ellers kunne ha skjedd. (3Mo 22: 13) Til gagn for de enkene som ikke hadde noen til å forsørge eller beskytte seg, ble det slått fast i Guds lov at de hadde rett til å foreta ettersanking på markene, i olivenlundene og i vingårdene (5Mo 24: 19–21), til å delta i feiringen av de årlige høytidene, som var preget av gavmildhet (5Mo 16: 10–14), og til hvert tredje år å få en andel i den tienden som folket gav (5Mo 14: 28, 29; 26: 12, 13).

Jehovas og Kristi omsorg for enker. Jehova omtalte seg selv som den «som tar seg av den farløse guttens og enkens rett». (5Mo 10: 18) Moseloven gir klare og tydelige pålegg om å behandle enker rettferdig og upartisk. (2Mo 22: 22–24; 5Mo 24: 17) Det ble uttalt en forbannelse over dem som fordreide retten for enker (5Mo 27: 19), og profetenes skrifter formaner til å behandle enker godt. – Jes 1: 17, 23; 10: 1, 2; Jer 22: 3; Ese 22: 7; Sak 7: 9, 10; Mal 3: 5.

Jesus viste at han var opptatt av hvordan enkene i Israel hadde det, da han fordømte de skriftlærde med ordene: «Det er de som fortærer enkenes hus.» – Mr 12: 38–40; Lu 20: 46, 47.

Hjelp til enker innenfor den kristne menighet. Under en akutt situasjon som oppstod i den kristne menighet kort tid etter pinsedagen i år 33, ble de gresktalende enkene oversett ved den daglige utdelingen. Da apostlene ble oppmerksom på dette, mente de at saken var så viktig at de utnevnte ’sju menn som hadde godt vitnesbyrd og var fulle av ånd og visdom’, til å føre tilsyn med utdelingen og sørge for at maten ble rettferdig fordelt. – Apg 6: 1–6.

I 1. Timoteus 5: 3–16 gav apostelen Paulus mer detaljerte instrukser for hvordan enker i den kristne menighet skulle tas hånd om på en kjærlig måte. Menigheten skulle dra omsorg for enker som var uten eksistensmidler. Men hvis enken hadde barn eller barnebarn, skulle disse påta seg ansvaret for å forsørge henne. Paulus sa blant annet: «Hvis en troende kvinne har enker [dvs. er i slekt med en eller flere enker], da la henne hjelpe dem, og la ikke menigheten bli belastet. Så kan den hjelpe dem som virkelig er enker [dvs. som virkelig står uten hjelp].» En enke som ble satt på listen over dem som skulle få materiell hjelp av menigheten, skulle være «minst seksti år gammel», og hun skulle ha ord på seg for å ha god moral, for å være trofast mot Jehova og nære hengivenhet for ham, og for å ha vist andre gjestfrihet og kjærlighet. På den annen side anbefaler apostelen at unge enker gifter seg igjen, får barn og står for en husholdning og derved unngår den snare som kan være forbundet med de seksuelle driftene, og faren for å bli «ubeskjeftiget» og begynne å ’fare med sladder’ og ’blande seg bort i andres saker’.

Jesu halvbror Jakob understreket hvor viktig det er å se til foreldreløse og enker i deres trengsel, da han nevnte dette som et av de kravene som stilles til en tilbedelse som er ren og ubesmittet fra Guds synspunkt, og sidestilte dette med det å holde seg uplettet av verden. – Jak 1: 27.

Bibelen nevner flere enker som viste sterk tro, blant andre Tamar (1Mo 38: 6, 7), No’omi og Rut (Rut 1: 3–5), Abigajil (1Sa 25: 37, 38, 42), enken i Sarefat (1Kg 17: 8–24) og profetinnen Anna (Lu 2: 36, 37; sml. Lukas’ beskrivelse av Anna med apostelen Paulus’ oversikt i 1. Timoteus 5: 3–16 over krav som ble stilt for at en enke skulle bli regnet som verdig trengende). Jesus omtalte også en ikke navngitt enke i rosende ordelag for at hun bidrog til templet med alt det hun hadde. – Mr 12: 41–44.

Brukt billedlig. Byer som ble forkastet og lagt øde, blir symbolsk omtalt som enker. (Kla 1: 1; jf. Jer 51: 5.) Babylon den store, «den store by som har kongedømme over jordens konger», skryter, i likhet med sitt forbilde, oldtidens Babylon, og sier at hun aldri skal bli enke. Men det gamle Babylon ble «enke», og det kommer også dagens Babylon, Babylon den store, til å bli. – Jes 47: 8, 9; Åp 17: 18; 18: 7, 8.