(Epafrodịtus) [fra en rot som betyr «å skumme opp»].

Et pålitelig medlem av menigheten i Filippi i Makedonia. Han ble sendt med en gave til Paulus da Paulus var i fangenskap  i Roma (ca. år 59–61). (Flp 2: 25; 4: 18) Mens Epafroditus var i Roma, ble han «så syk at han var døden nær; men Gud hadde barmhjertighet med ham». Nyheten om at han var blitt syk, nådde filipperne, og det kan være at de engstelig forhørte seg om hvordan det gikk med ham. Fordi Epafroditus lengtet etter å se brødrene i Filippi igjen, og fordi han var bedrøvet over at de hadde fått vite at han var blitt syk, mente Paulus at det var best å sende ham tilbake så snart han ble frisk, og han betrodde ham brevet til menigheten i Filippi. Paulus oppfordret brødrene til å «ta . . . imot ham på vanlig måte i Herren» og til å ’fortsette å sette pris på den slags menn’. Det var nemlig på grunn av Herrens gjerning Epafroditus hadde utsatt seg for fare og hadde kommet døden ganske nær. (Flp 2: 25–30) Epafroditus må ikke forveksles med Epafras fra Kolossai.