Det hebraiske verbet tsadhẹq (beslektet med tsẹdheq, som betyr «rettferdighet») blir noen ganger gjengitt med «erklære rettferdig». (2Mo 23: 7; 5Mo 25: 1) Dette bibelske uttrykket blir også oversatt med «rettferdiggjøre» og de tilsvarende substantivene med «rettferdiggjørelse». Grunntekstens ord (dikaiọo [verb], dikaioma og dikaiosis [substantiver]) i De kristne greske skrifter, hvor den mest fullstendige forklaringen av dette emnet finnes, inneholder grunntanken ’å befri eller rense for en anklage’, ’å betrakte som skyldfri’ og derfor ’å frikjenne’ eller ’å erklære for og betrakte som rettferdig’. – Se W. Bauers Greek-English Lexicon of the New Testament (revidert av F.W. Gingrich og F. Danker), 1979, s. 197, 198; også A Greek-English Lexicon av H. Liddell og R. Scott (revidert av H. Jones), Oxford 1968, s. 429.

Apostelen Paulus nevner for eksempel at Gud blir ’vist å være rettferdig [en form av dikaiọo]’ i sine ord og vinner når han blir dømt av dem som vil kritisere ham. (Ro 3: 4) Jesus sa at «visdommen blir rettferdiggjort ved sine gjerninger», og at mennesker som skal avlegge regnskap på dommens dag, enten «blir rettferdiggjort» [en form av dikaiọo] eller fordømt etter sine ord. (Mt 11: 19; 12: 36, 37) Jesus sa at da den ydmyke skatteoppkreveren som angerfullt bad i templet, «gikk ned til sitt hjem, hadde han vist seg å være mer rettferdig» enn den skrytende fariseeren  som bad samtidig med ham. (Lu 18: 9–14; 16: 15) Apostelen Paulus sier at den som dør, «er blitt frikjent [en form av dikaiọo] fra sin synd», idet han har betalt med døden. – Ro 6: 7, 23.

I tillegg til disse anvendelsene blir disse greske ordene også brukt i en spesiell betydning om en handling hvorved Gud erklærer et menneske skyldfritt (Apg 13: 38, 39; Ro 8: 33), og om det at han erklærer et menneske fullkomment hva ulastelighet angår, og dømmer vedkommende verdig til å motta retten til livet. Dette blir behandlet nedenfor.

I førkristen tid. Adam var opprinnelig fullkommen, en rettferdig mann, en jordisk «Guds sønn». (Lu 3: 38) Han var rettferdig fordi Gud hadde skapt ham; han var en del av Guds skaperverk, som Skaperen hadde erklært å være «meget godt». (1Mo 1: 31) Men han bevarte ikke sin ulastelighet overfor Gud og mistet den rettferdige stillingen både for seg selv og for sine framtidige etterkommere. – 1Mo 3: 17–19; Ro 5: 12.

Blant hans etterkommere var det imidlertid en rekke troens mennesker som «vandret med den sanne Gud», slike som Noah, Enok og Job. (1Mo 5: 22; 6: 9; 7: 1; Job 1: 1, 8; 2: 3) Om Abraham sies det at han trodde på Gud og ble «erklært rettferdig», og om Rahab fra Jeriko står det at hun viste sin tro ved sine gjerninger og derfor ble «erklært rettferdig», slik at hennes liv ble spart da byen Jeriko ble ødelagt. (Jak 2: 21–23, 25) Det er verdt å merke seg at det i Jakobs brev (som det er henvist til her) og også i Paulus’ brev til romerne (4: 3–5, 9–11), hvor apostelen siterer 1. Mosebok 15: 6, sies at Abrahams tro ble «tilregnet ham som rettferdighet». Man forstår bedre hva dette uttrykket betyr, hvis man undersøker betydningen av det greske verbet logịzomai, «å telle; å regne», som er brukt her.

Hvordan man ble «regnet» rettferdig. Dette greske verbet, logịzomai, var et alminnelig ord som ble brukt om å foreta beregninger eller utregninger, for eksempel ved regnskapsføring, og det ble brukt i forbindelse med posteringer på både debetsiden og kreditsiden i et regnskap. I Bibelen brukes det i betydningene «regne, tilregne, holde regnskap, vurdere, ta i betraktning». I 1. Korinter 13: 5 sies det således at kjærligheten ’ikke holder regnskap med [en form av logịzomai] krenkelsen’ (jf. 2Ti 4: 16); og salmisten David sa, slik han blir sitert i Romerne 4: 8: «Lykkelig er den mann hvis synd Jehova slett ikke vil ta i betraktning [en form av logịzomai].» Paulus forklarte dem som vurderte [en form av logịzomai] tingene overfladisk, etter det ytre, at de måtte vurdere dem riktig, ta begge sider i betraktning eller med i beregningen. (2Kt 10: 2, 7, 10–12) Samtidig var han opptatt av at ’ingen skulle tilregne ham’ [en form av logịzomai] mer enn det som var riktig når det gjaldt hans tjeneste. – 2Kt 12: 6, 7.

Ordet logịzomai kan også bety «anse, vurdere, regne for, regne blant eller som tilhørende (en gruppe, klasse eller kategori)». (1Kt 4: 1) Jesus sa således at han ville bli «regnet [en form av logịzomai] blant lovløse», det vil si regnet eller ansett for å være en av de lovløse, for å tilhøre deres kategori. (Lu 22: 37) I sitt brev til romerne sier apostelen Paulus at hvis en uomskåren holder Moseloven, vil hans «uomskårne tilstand bli regnet som omskjærelse», det vil si, han vil bli betraktet som om han er omskåret. (Ro 2: 26) På lignende måte blir de kristne oppmuntret til å ’regne seg for å være døde med hensyn til synden, men levende med hensyn til Gud ved Kristus Jesus’. (Ro 6: 11) Og salvede kristne som ikke var jøder, og altså ikke var kjødelige etterkommere av Abraham, ble «regnet som» Abrahams ætt. – Ro 9: 8.

Hvordan kunne Abraham bli erklært rettferdig før Kristi død?

På samme måte ble Abrahams tro, som var forbundet med gjerninger, «tilregnet ham som rettferdighet». (Ro 4: 20–22) Det vil selvfølgelig ikke si at han og andre trofaste mennesker i førkristen tid var fullkomne eller fri for synd. Men fordi de viste tro på Guds løfte om ’ætten’ og bestrebet seg på å holde Guds bud, ble de ikke regnet for å være urettferdige mennesker uten noe forhold til Gud, slik som den øvrige delen av menneskeverdenen. (1Mo 3: 15; Sl 119: 2, 3) I sin kjærlighet regnet Jehova dem for å være skyldfrie sammenlignet med den verden av mennesker som er fremmedgjort for Gud. (Sl 32: 1, 2; Ef 2: 12) Selv om de var ufullkomne, kunne Gud således, på grunn av deres tro, handle med dem og velsigne dem uten å gå på akkord med sine egne fullkomne normer for rettferdighet. (Sl 36: 10) Likevel innså slike mennesker at de hadde behov for å bli løskjøpt fra synden, og de ventet på at Gud ville sørge for det når hans tid var inne. – Sl 49: 7–9; He 9: 26.

Kristi Jesu ’ene rettferdiggjørende handling’. Bibelen viser at Jesus Kristus var et fullkomment menneske da han var på jorden (1Pe 1: 18, 19), og at han bevarte sin fullkommenhet ved å bevare og befeste sin ulastelighet under prøve. Dette var i samsvar med Guds hensikt – å gjøre  frelsens Hovedformidler «fullkommen gjennom lidelser». (He 2: 10) Det vil si at Jesus ble fullkommengjort med hensyn til lydighet og ulastelighet, blant annet med tanke på sin stilling som Guds frelsende Øversteprest, slik Paulus viser i Hebreerne 5: 7–10. Da han hadde fullendt sitt jordiske livsløp på en i enhver forstand plettfri måte, anerkjente Gud ham som rettferdiggjort. Han var således det eneste menneske som under prøve hadde stått fullstendig rettferdig innfor Gud ved sin egen fortjeneste. Ved denne ’ene rettferdiggjørende handling [en form av dikaioma]’, det vil si ved at han gjennom hele sitt plettfrie jordiske livsløp, som innbefattet hans offerhandling, viste seg å være fullkomment rettferdig, dannet han grunnlaget for at de som tror på ham, kan bli erklært rettferdige. – Ro 5: 17–19; 3: 25, 26; 4: 25.

I den kristne menighet. Da Guds Sønn kom som den lovte Gjenløser, ble det lagt et nytt grunnlag som Gud kunne basere sine handlinger med sine jordiske tjenere på. De av Jesu Kristi etterfølgere som blir kalt til å være hans åndelige brødre med utsikt til å bli medarvinger med ham i det himmelske rike (Ro 8: 17), blir først erklært rettferdige av Gud på grunnlag av sin tro på Jesus Kristus. (Ro 3: 24, 28) Dette er en rettslig handling fra Jehova Guds side, og derfor kan ingen overfor ham som den høyeste Dommer «reise anklage» mot hans utvalgte. (Ro 8: 33, 34) Hvorfor gjør Gud dette overfor dem?

For det første fordi Jehova Gud er fullkommen og hellig (Jes 6: 3); de som han antar som sine sønner, må derfor, i samsvar med hans hellighet, være fullkomne. (5Mo 32: 4, 5) Jesus Kristus, Guds fremste Sønn, viste seg å være fullkommen, «lojal, uskyldig, ubesmittet, skilt fra synderne». (He 7: 26) Hans etterfølgere blir imidlertid tatt ut blant Adams etterkommere, som er ufullkomne, ettersom Adam på grunn av sin synd satte en ufullkommen og syndig slekt til verden. (Ro 5: 12; 1Kt 15: 22) Som det framgår av Johannes 1: 12, 13, var Jesu etterfølgere ikke fra begynnelsen Guds barn. I sin ufortjente godhet sørget imidlertid Jehova Gud for en «adopsjon som sønner» som gjør det mulig for ham å godta slike begunstigede personer og føre dem inn i et åndelig fellesskap som en del av hans familie. (Ro 8: 15, 16; 1Jo 3: 1) Gud har følgelig tilveiebrakt et grunnlag som gjør at de kan bli adoptert som hans sønner ved at han erklærer dem rettferdige på grunnlag av Kristi gjenløsningsoffer, som de viser tro på, idet han frikjenner dem for all skyld som følge av synden. (Ro 5: 1, 2, 8–11; jf. Joh 1: 12.) De regnes derfor som fullstendig rettferdige – rettferdighet blir ’tilregnet’ dem – idet alle deres synder blir tilgitt, slik at de ikke blir brukt imot dem. – Ro 4: 6–8; 8: 1, 2; He 10: 12, 14.

Det at disse kristne blir erklært rettferdige, går derfor mye lenger enn i tilfellet med Abraham (og andre førkristne tjenere for Jehova), som ble drøftet tidligere. Disippelen Jakob kom inn på hva Abrahams rettferdiggjørelse innebar, da han skrev: «Det skriftstedet ble oppfylt som sier: ’Abraham trodde på Jehova, og det ble tilregnet ham som rettferdighet’, og han ble kalt ’Jehovas venn’.» (Jak 2: 20–23) Abraham ble altså på grunn av sin tro erklært rettferdig som en venn av Gud, ikke som en sønn av Gud som var «født på ny» med utsikt til liv i himmelen. (Joh 3: 3) Som Bibelen tydelig viser, ble dette sønneforholdet og det himmelske håp først holdt fram for menneskene da Jesus Kristus kom til jorden. – Joh 1: 12, 17, 18; 2Ti 1: 10; 1Pe 1: 3; 1Jo 3: 1.

Selv om disse kristne inntar en stilling som rettferdige overfor Gud, er de ikke i egentlig, eller bokstavelig, forstand fullkomne i legemlig henseende. (1Jo 1: 8; 2: 1) Men i betraktning av at de har utsikt til å oppnå himmelsk liv, er det heller ikke nødvendig at de oppnår en slik bokstavelig fullkommenhet i kjødet nå. (1Kt 15: 42–44, 50; He 3: 1; 1Pe 1: 3, 4) Ved at de blir erklært rettferdige, eller har fått rettferdighet «tilregnet», er imidlertid Guds krav i rettslig henseende blitt oppfylt, og han kan føre de adopterte sønnene inn i «den nye pakt», som er blitt gjort gyldig ved Jesu Kristi blod. (Lu 22: 20; Mt 26: 28) Disse adopterte åndsavlede sønnene i den nye pakt, som blir inngått med det åndelige Israel, ’blir døpt til Kristi død’ og vil til slutt dø en død lik hans. – Ro 6: 3–5; Flp 3: 10, 11.

Selv om Jehova tilgir de synder disse kristne begår på grunn av kjødelig svakhet og ufullkommenhet, foregår det en kamp i dem, slik som Paulus beskriver det i sitt brev til romerne (7: 21–25). Det er en kamp mellom deres fornyede sinns lov (Ro 12: 2; Ef 4: 23), det vil si «Guds lov», og «syndens lov», som er i deres lemmer. Grunnen til det er at deres kjødelige legeme fortsatt er ufullkomment, selv om de blir regnet for rettferdige og deres synder er tilgitt, og denne konflikten bidrar til å prøve deres ulastelighet overfor Gud. De kan vinne kampen med Guds ånds hjelp og med støtte fra sin barmhjertige Øversteprest, Kristus Jesus. (Ro 7: 25; He 2: 17, 18) Men det forutsetter at de hele tiden viser tro på Kristi gjenløsningsoffer og fortsetter å følge ham, slik at de bevarer sin rettferdighet i Guds øyne. (Jf. Åp 22: 11.) Derved ’befester de sitt kall og sin utvelgelse’. (2Pe 1: 10; Ro 5: 1, 9; 8: 23–34; Tit 3: 6, 7) Hvis de på den  annen side begynner å praktisere synd og faller fra troen, mister de sin begunstigede stilling som rettferdige i Guds øyne, idet de ’på nytt pælfester Guds Sønn for seg og utsetter ham for offentlig skam’. (He 6: 4–8) I så fall går de tilintetgjørelsen i møte. (He 10: 26–31, 38, 39) Jesus talte om en synd som ikke vil bli tilgitt, og apostelen Johannes skjelnet mellom synd «som ikke fører til døden», og synd «som fører til døden». – Mt 12: 31, 32; 1Jo 5: 16, 17.

Etter at Jesus Kristus hadde bevart sin trofasthet like til døden, ble han «gjort levende i ånden» og fikk udødelighet og uforgjengelighet. (1Pe 3: 18; 1Kt 15: 42, 45; 1Ti 6: 16) Han ble således «erklært rettferdig i ånd» (1Ti 3: 16; Ro 1: 2–4) og satte seg så ved Guds høyre hånd i himmelen. (He 8: 1; Flp 2: 9–11) De som trofast har fulgt i hans fotspor, venter å få en oppstandelse lik hans (Ro 6: 5), idet de ser fram til å få del i «guddommelig natur». – 2Pe 1: 4.

Andre rettferdige. I en av Jesu Kristi illustrasjoner, eller lignelser, som dreier seg om tiden for hans komme i Rikets herlighet, blir noen mennesker som blir sammenlignet med sauer, betegnet som «rettferdige». (Mt 25: 31–46) Det er imidlertid verdt å merke seg at de «rettferdige» i denne illustrasjonen blir framstilt som atskilt fra og forskjellige fra dem som Kristus kaller «mine brødre». (Mt 25: 34, 37, 40, 46; jf. He 2: 10, 11.) Ettersom disse symbolske sauene hjelper Kristi åndelige brødre og dermed viser sin tro på Kristus selv, blir de velsignet av Gud og blir kalt «rettferdige». I likhet med Abraham blir de regnet for eller erklært rettferdige som Guds venner. (Jak 2: 23) Denne rettferdige stillingen vil medføre at de overlever når «geitene» går bort til «evig avskjærelse». – Mt 25: 46.

En tilsvarende situasjon er beskrevet i det synet som er gjengitt i Åpenbaringen 7: 3–17. Her blir «en stor skare» av et ubestemt antall framstilt som forskjellig fra den gruppen som utgjør de 144 000 «beseglede». (Jf. Ef 1: 13, 14; 2Kt 5: 1.) At de som tilhører denne ’store skare’, blir betraktet som rettferdige av Gud, framgår av at de ifølge beskrivelsen har «vasket sine lange kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod». – Åp 7: 14.

De som utgjør den ’store skare’, som overlever «den store trengsel», er ennå ikke erklært rettferdige til liv – det vil si verdige til å motta retten til evig liv på jorden. De må fortsatt drikke av ’kildene med livets vann’, ledet av Lammet, Kristus Jesus. Det er noe de må gjøre under hele Kristi tusenårige styre. (Åp 7: 17; 22: 1, 2) Hvis de forblir lojale mot Jehova under den siste prøven etter de tusen år, vil deres navn bli bevart for bestandig i livets bok hos Gud, noe som betyr at Jehova Gud erklærer eller anerkjenner at de omsider er rettferdige i ordets fulle betydning. – Åp 20: 7, 8; se LIV (Livets trær).

Gud rettferdig i alle sine gjerninger. Som det framgår av det ovenstående, krenker Gud aldri sine egne normer med hensyn til rett og rettferdighet når han handler med ufullkomne mennesker. Han erklærer ikke syndige mennesker rettferdige på grunnlag av deres egen fortjeneste, for det ville være å overse eller se gjennom fingrene med synd. (Sl 143: 1, 2) Som apostelen Paulus forklarer: «Alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet, og det er som en fri gave at de blir erklært rettferdige ved hans ufortjente godhet gjennom utfrielsen ved løsepengen som er betalt av Kristus Jesus. Gud framstilte ham som et offer til forsoning ved tro på hans blod. Dette gjorde Gud for å vise sin egen rettferdighet, for han tilgav de synder som ble begått tidligere, mens han viste overbærenhet; for å vise sin egen rettferdighet i den nåværende tidsperiode, så han kunne være rettferdig også når han erklærer det menneske rettferdig som tror på Jesus.» (Ro 3: 23–26) Gud har således i sin ufortjente godhet ved Kristi offer tilveiebrakt et juridisk grunnlag som gjør det mulig for ham i full rettferdighet å tilgi syndene til dem som viser tro.

Egne forsøk på å oppnå rettferdighet. Ettersom det bare er Gud som kan erklære en person rettferdig, er det forgjeves å forsøke å oppnå rettferdighet på grunnlag av egen fortjeneste eller ved at andre dømmer en rettferdig. Job ble irettesatt fordi han, selv om han ikke anklaget Gud for å ha handlet urett, «erklærte sin egen sjel rettferdig i stedet for Gud». (Job 32: 1, 2) Den lovkyndige som spurte Jesus om veien til evig liv, ble indirekte irettesatt av Jesus fordi han forsøkte å vise at han var rettferdig. (Lu 10: 25–37) Jesus fordømte fariseerne fordi de forsøkte å erklære seg selv rettferdige overfor menneskene. (Lu 16: 15) Især apostelen Paulus viste at ingen – på grunn av hele menneskehetens ufullkomne, syndige tilstand – kunne bli erklært rettferdig ved å forsøke å opprette sin egen rettferdighet ved gjerninger som var basert på Moseloven. (Ro 3: 19–24; Ga 3: 10–12) Han understreket i stedet troen på Kristus Jesus som det sanne grunnlag for å bli erklært rettferdig. (Ro 10: 3, 4) Paulus’ uttalelse om dette blir supplert av Jakobs inspirerte brev, som viser at troen ikke blir gjort levende ved lovgjerninger, men ved trosgjerninger, som i Abrahams og Rahabs tilfelle. – Jak 2: 24, 26.

Visse menn som falskelig hevdet at de var apostler, drog med urette Paulus’ apostelverdighet  og kristne gjerninger i tvil og forsøkte derved å dra menigheten i Korint med seg. (2Kt 11: 12, 13) Paulus, som visste at han trofast ivaretok en forvaltergjerning for Kristus, erklærte at han ikke var opptatt av en dom fra mennesker som, uten å være bemyndiget til det i det hele tatt, opptrådte som en «menneskelig domstol» for å dømme ham. Nei, han stolte ikke engang på sin egen bedømmelse, men så hen til Jehova som den som skulle granske ham. (1Kt 4: 1–4) Her blir altså det prinsipp framsatt at en ikke kan sette sin lit til menneskers bedømmelse av ens rettferdighet eller mangel på rettferdighet, med mindre deres bedømmelse er basert på Guds Ord. En må se etter i Guds Ord og la seg granske ved hjelp av det. (He 4: 12) Men hvis det er tydelig at en irettesettelse er basert på Guds Ord, vil en som blir irettesatt av en kristen bror, især av en eldste i menigheten, ikke feie en slik irettesettelse til side ved å forsøke å rettferdiggjøre seg. (Ord 12: 1; He 12: 11; 13: 17) Og enhver ansvarlig person som skal dømme i en sak eller en strid, vil bli fordømt av Gud hvis han erklærer «den onde rettferdig mot bestikkelse». – Jes 5: 23; Jak 2: 8, 9.