(Ẹsau) [lodden; hårete].

Isak og Rebekkas førstefødte sønn; Jakobs tvillingbror; stamfar til edomittene. Han fikk navnet sitt fordi han ved fødselen var usedvanlig hårete. Senere fikk han navnet Edom (som betyr «rød») på grunn av den røde linsestuingen som han solgte sin førstefødselsrett for. – 1Mo 25: 25, 26, 30.

Allerede før tvillingene ble født (i 1858 f.v.t., da Isak var 60 år gammel), kjempet de med hverandre i sin mors liv. Da Rebekka spurte Jehova om hva dette skulle bety, åpenbarte Jehova for henne at to folkegrupper skulle ’bli skilt fra hennes indre’, og at den eldste skulle tjene den yngste. – 1Mo 25: 22, 23.

Ringeakt for åndelige ting. Esau ble en dyktig og dristig jeger, «en villmarkens mann». I motsetning til sin bror, Jakob, som var en «uklanderlig mann», var han kjødeligsinnet og materialistisk. (1Mo 25: 27) Men Isak hadde Esau kjær, «fordi det betydde vilt i hans munn». – 1Mo 25: 28.

En dag kom Esau trett og sulten hjem fra marken mens Jakob holdt på med å koke en stuing. Da Esau sa: «Fort, gi meg en munnfull, er du snill, av det røde – det røde der», bad Jakob ham om å selge sin førstefødselsrett. Esau, som ikke verdsatte hellige ting, nemlig Jehovas løfte til Abraham om den ætt som alle jordens nasjoner skulle velsigne seg gjennom, avla overilt en ed og solgte sin førstefødselsrett til Jakob for en rett linsestuing med brød til. Ved at Esau på den måten foraktet sin førstefødselsrett og behandlet den som noe som hadde liten verdi, viste han at han fullstendig manglet tro. Han vegret seg kanskje for å få del i de lidelser som oppfyllelsen av Guds ord om Abrahams ætt innebar: «Din ætt kommer til å bli fastboende utlendinger i et land som ikke er deres, og de blir nødt til å tjene dem, og disse kommer i sannhet til å plage dem i fire hundre år.» – 1Mo 15: 13; 25: 29–34; He 12: 16.

Da Esau var 40 år, giftet han seg uten sine foreldres samtykke. Han valgte å bli polygamist. I  motsetning til sin far, Isak, som hadde latt sin far, Abraham, finne en hustru til seg blant dem som tilbad Jehova, giftet han seg med to hedenske, hetittiske kvinner, Judit (Oholibama?) og Basmat (Ada?). Disse kvinnene ble årsak til en bitter ånd hos både Isak og Rebekka. – 1Mo 26: 34, 35; 36: 2; 24: 1–4, 50, 51; se BASMAT nr. 1; JUDIT.

Jakob får velsignelsen. Da Isak var blitt gammel, ønsket han å gi sin eldste sønn, Esau, sin velsignelse. Først bad han Esau om å jage noe vilt og lage en velsmakende rett til ham. Esau gjorde slik som faren bad ham om, og forventet å  få den førstefødtes velsignelse, selv om han i virkeligheten ikke lenger hadde rett til den fordi han hadde solgt sin førstefødselsrett. Han var altså villig til å bryte den pakten han hadde inngått med en ed da han solgte førstefødselsretten. Ettersom Rebekka visste hva Jehova hadde sagt til henne før tvillingene ble født, grep hun inn og rådde Jakob til å gå til faren og utgi seg for å være Esau for på den måten å få den velsignelsen som med rette tilkom ham. Da Jakob trådte fram for sin blinde far, hadde han Esaus klær på seg og skinn av geitekillinger på hendene og på den hårløse delen av halsen. Isak kjente ham derfor ikke igjen. – 1Mo 25: 23; 27: 1–23.

Like etter at Isak hadde velsignet Jakob, kom Esau tilbake fra jakten og begynte å lage et velsmakende måltid til faren. Da han kom inn til faren for urettmessig å motta velsignelsen og fikk vite at Jakob hadde fått den, «begynte han å rope meget høyt og bittert». Han søkte ivrig, men ut fra selviske motiver, å få en velsignelse av sin far, men selv om han brast i gråt, fikk han ikke Isak til å ombestemme seg og trekke tilbake den velsignelsen han hadde uttalt over Jakob. Isak var sannsynligvis klar over at det var Jehova som ledet det hele. Han sa da til Esau: «Se, borte fra jordens fruktbare mold kommer din bolig til å være, og borte fra duggen fra himlene der oppe. Og ved ditt sverd skal du leve, og din bror skal du tjene. Men det skal sannelig skje, når du blir rastløs, at du da skal bryte hans åk av din nakke.» – 1Mo 25: 33; 27: 30–40; He 12: 17.

Esau visste at Jakob hadde krav på velsignelsen fordi broren helt legalt hadde ervervet seg førstefødselsretten. (Arkeologiske vitnesbyrd bekrefter at det blant oldtidens folkeslag i Midtøsten kunne forekomme at noen byttet bort sin arverett mot noe materielt. En tekst fra Nuzi forteller således at en bror fikk tre sauer i bytte for sin andel av arven.) Men Esau nærte, i likhet med Kain, et uforsonlig fiendskap til sin bror og ventet på en anledning til å slå ham i hjel. Da Rebekka ble klar over dette, rådde hun derfor Jakob til å flykte til hennes bror Laban i Karan. Da hun søkte å få Isaks samtykke til dette, unnlot hun hensynsfullt å åpenbare Esaus morderiske hensikter for ham, men gav uttrykk for hvordan hun ville føle det hvis Jakob noensinne skulle ta seg en hustru av Hets døtre. Isak kalte da Jakob til seg, velsignet ham og befalte ham å dra til Paddan-Aram, til Rebekkas slektninger, og finne seg en hustru der. Dette fikk Esau til å ta seg en tredje hustru, Mahalat (Basmat?), datter til Abrahams sønn Ismael. – 1Mo 27: 41 til 28: 9; 36: 3; se BASMAT nr. 2.

Senere begivenheter. På et tidspunkt i løpet av de 20 årene Jakob var borte, begynte Esau å etablere seg i Se’ir, Edoms område. (1Mo 32: 3; Jos 24: 4) Det er imidlertid ting som tyder på at han først noen år senere flyttet dit for godt med hele sin familie og alle sine eiendeler. (1Mo 36: 6–8) Da Jakob vendte tilbake til Kanaan, ble han svært redd da de sendebudene han hadde sendt foran seg, fortalte at Esau var på vei for å møte ham med 400 mann. Grunnen til at Esau kom imot sin bror med 400 mann, kan ha vært at han ville imponere ham med en slik overlegen styrke eller vise at han var en mektig høvding. Etter at Jakob hadde bedt til Jehova, sendte han i forveien en sjenerøs gave som bestod av over 550 husdyr. Da han fikk se Esau, bøyde han seg ydmykt «sju ganger til jorden, inntil han kom fram til sin bror». Esau løp ham da i møte og omfavnet ham og falt ham om halsen og kysset ham, og de brast begge i gråt. Esau ville først ikke ta imot Jakobs gave, idet han sa: «Jeg har svært mye, min bror. La det som er ditt, forbli ditt.» Men da Jakob fortsatte å nøde ham, tok han imot gaven. Esau tilbød seg så å ledsage Jakob, noe denne imidlertid taktfullt avslo. Jakob avslo også da Esau tilbød seg å stille noen av sine menn til rådighet for ham, tydeligvis for at de skulle beskytte ham. Esau og hans menn vendte da tilbake til Se’ir. Den bibelske beretningen nevner at Esau og Jakob omkring 23 år senere begravet sin far, Isak. – 1Mo 32: 6, 7, 10–15; 33: 1–3, 8, 9, 11–16; 35: 29.

Guddommelige prinsipper belyst. Esaus personlighet viser tydelig at Jehova Gud ikke handlet vilkårlig eller med urette favoriserte Jakob da han utvalgte denne til å være en av forfedrene til den lovte Ætt. Esau var på grunn av sin mangel på verdsettelse av åndelige ting og sin sterke tilbøyelighet til å tilfredsstille sine kjødelige lyster uegnet til å videreføre slektslinjen til den lovte Ætt. Det var derfor Jehova sa gjennom sin profet Malaki: «Jeg elsket Jakob, og Esau har jeg hatet.» Esau blir ikke nevnt blant dem som blir omtalt som en sky av trofaste vitner i Hebreerne, kapittel 11, hvor Paulus sier: «Ved tro adlød Abraham . . . og bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var arvinger sammen med ham til nøyaktig det samme løftet.» – Mal 1: 2, 3; He 11: 8, 9; 12: 1.

Det at Jehova valgte Jakob framfor Esau, viser at Guds utvelgelse ikke avhenger av hva mennesker måtte mene. Apostelen Paulus bruker dette eksemplet for å vise at de som virkelig er Abrahams barn, ikke nødvendigvis er hans kjødelige etterkommere og heller ikke slike som setter  sin lit til sine egne gjerninger, men derimot slike som har en tro lik Abrahams. – Ro 9: 6–12.

Esau blir framholdt som et advarende eksempel for de kristne, for at de ikke, i likhet med ham, skal bli materialistiske og miste verdsettelsen av hellige eller åndelige ting. – He 12: 16; se EDOM, EDOMITTER.