(Esẹkiel) [Gud styrker].

Sønn av presten Busi. Esekiel var blant de fangene som Nebukadnesar førte til Babylon sammen med Jehojakin i 617 f.v.t. Han fikk sine første syner fra Gud «i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden» i det «femte året av kong Jehojakins landflyktighet». Han profeterte for de jødene som bodde ved Kebar-elven, som noen forskere i vår tid mener var en av Babylons store kanaler. Det ser ut til at «det trettiende året» gjelder Esekiels egen alder. Han begynte å tjene som profet på det tidspunktet. – Ese 1: 1–3.

Ettersom han var av presteslekt, var han uten tvil godt kjent med templet, tempelordningen og alt som foregikk i templet, og han var godt kjent i Loven. Esekiel var sikkert også godt kjent med Jeremia og hans profetier, ettersom Jeremia var profet i Jerusalem da Esekiel var ung. Esekiel hadde også hatt den fordel å bo i Juda under den rettferdige kong Josjia, som ødela Ba’al-altrene og de utskårne bildene, gikk i gang med å utbedre templet og intensiverte reformeringen av den sanne tilbedelse i Juda etter at lovboken (tydeligvis et originaleksemplar som var skrevet av Moses) ble funnet i templet. – 2Kr 34.

Hvor lot Jehova sine profeter tjene før Jerusalem ble ødelagt av babylonerne?

Esekiel profeterte på samme tid som Jeremia og Daniel. Jeremia tjente som Guds profet for jødene i Jerusalem og Juda og kom i kontakt med de fordervede judeiske kongene. Daniel, som befant seg ved det babylonske og senere det medopersiske hoff, mottok profetier som viste hvilken rekkefølge verdensmaktene ville oppstå i, og hvordan de ville bli tilintetgjort ved Guds rike. Esekiel tjente blant jødene og deres overhoder i Babylonia og fortsatte profetenes gjerning der. Mens jødene i Jerusalem høstet gagn av templet med dets øversteprest og av Jeremia, som var både prest og profet, ble således de som var i Babylon, ikke sviktet av Jehova. Esekiel var Guds profet for dem. Han utførte riktignok ikke noen offertjeneste, men han gav dem råd og veiledning ut fra Guds lov.

Det var også en nær forbindelse mellom Jeremias og Esekiels profetgjerning, ettersom de begge gjendrev og gikk inn for å utrydde den forestilling blant jødene i Jerusalem og Babylonia at Gud snart ville gjøre ende på det babylonske overherredømme, og at Jerusalem ikke ville falle. Jeremia sendte til og med et brev til de landflyktige i Babylonia og sa til dem at de skulle slå seg ned der og holde fred med Babylon, ettersom det ville gå en periode på 70 år før de ble utfridd. Esekiel fikk uten tvil høre dette brevets innhold. Han hørte kanskje også opplesningen av den boken som Jeremia senere sendte, hvor Babylons fall ble forutsagt. – Jer 29; 51: 59–64.

Profeterte for et ’stivnakket’ folk. De landflyktige i Babylonia stod i en bedre stilling innfor Jehova enn de jødene som var igjen i Juda, noe som ble illustrert ved de to kurvene med gode og dårlige fikener som Jeremia så. (Jer 24) Det var likevel ikke noen lett oppgave Esekiel hadde foran seg, for de landflyktige israelittene tilhørte også ’det opprørske hus’. Som det var blitt sagt til Esekiel: «Det finnes stivnakkete folk og ting som stikker deg som tagger, og det er blant skorpioner du bor.» (Ese 2: 6) På Jehovas befaling bosatte han seg blant de landflyktige i Tel-Abib ved Kebar-elven. (Ese 3: 4, 15) Selv om jødene levde i landflyktighet, bodde de i sine egne hus. (Jer 29: 5) De kunne i det minste i en viss utstrekning utøve sin religion på en organisert  måte. Judas eldste kunne ved flere anledninger besøke Esekiel. (Ese 8: 1; 14: 1; 20: 1) Da de 70 årene var utløpt og den tid var kommet da disse jødene kunne vende tilbake, var det faktisk mange av dem som ikke ønsket å forlate Babylon.

En av grunnene til at i hvert fall noen av jødene i Babylon ikke ønsket å vende tilbake, kan ha vært materialisme. På det stedet der oldtidens Nippur lå, ved en av Eufrats kanaler som de fleste forskere mener var Kebar, fant en amerikansk ekspedisjon arkivene fra et stort handelshus, «Murashu og sønner». Innskrifter som er blitt funnet der, inneholder en rekke jødiske navn, noe som tyder på at israelittene var blitt nokså veletablert, og at en god del av dem hadde latt seg involvere i Babylons forretningsvirksomhet.

Hans hustrus død. Esekiel forteller at han fikk sitt oppdrag som profet ved Kebar-elven i det femte året av kong Jehojakins landflyktighet (altså i 613 f.v.t.). Han profeterte i minst 22 år, inntil år 591 f.v.t., idet hans siste daterte profeti skriver seg fra det 27. året av landflyktigheten. (Ese 29: 17) Esekiel var tilsynelatende lykkelig gift. Jehova sa imidlertid til ham: «Menneskesønn, se, jeg tar fra deg det som er attråverdig for dine øyne, ved et slag.» (Ese 24: 16) Hans hustru hadde kanskje vært utro mot ham eller mot Jehova, men uansett hva grunnen var til at hun døde, fikk Esekiel befaling om ikke å gråte, men å sukke uten ord. Esekiel skulle ha sitt hodeplagg på og ikke vise noen ytre tegn på sorg. Det skulle være et tegn for de landflyktige israelittene på at Jehova ville vanhellige sin helligdom, som de var så stolte av, og at Jerusalem, til tross for deres forhåpninger, ville bli ødelagt. – Ese 24: 17–27.

«Vaktmann.» Esekiel ble bemyndiget til å profetere på nesten samme måte som Jesaja. I et fryktinngytende syn så han Jehova sitte på sin trone omgitt av levende skapninger som hadde fire ansikter og fire vinger. Ved siden av dem var det hjul inni andre hjul, og når de levende skapninger beveget seg, beveget også hjulene seg. Jehova talte så til Esekiel og kalte ham «menneskesønn» for å minne profeten om at han bare var et menneske av jord. (Ese, kap. 1, 2; jf. Jes 6.) Han ble sendt som vaktmann til dem som var av Israels hus, for å advare dem mot å vandre på sin onde vei. De hadde harde hjerter, men advarselen måtte likevel lyde, slik at de kunne vite at Jehova hadde hatt en profet midt iblant dem. Og selv om de ikke ville lytte, ville han, hvis han ikke advarte dem med Jehovas ord, bli krevd til regnskap for deres liv – pådra seg blodskyld. – Ese 3: 7, 17, 18; 2: 4, 5; 33: 2–9.

Symbolske handlinger og illustrasjoner. Esekiel profeterte ofte ved hjelp av symbolske handlinger og ved hjelp av syner, allegorier og lignelser. En spesielt fremtredende symbolsk handling var den billedlige handlingen på henholdsvis 390 og 40 dager som skildret beleiringen av Jerusalem, og som inneholder en viktig tidsprofeti. Det krevde lydighet, tålmodighet og stor tro å utføre denne billedlige handlingen og på den måten advare et troløst og spottende folk. Mens Jerusalem var beleiret, rettet Esekiel sin profetiske oppmerksomhet mot de hedenske nasjoner som hatet Israel og ville vende seg mot det og fryde seg over dets fall, idet han beskrev den straff Jehova ville føre over dem. Etter Jerusalems fall ble tonen i Esekiels profetier endret. Etter at Esekiel hadde kommet med en sterk fordømmelse av Israels griske hyrder og av Se’ir, styrket han nå ved hjelp av sin profetiske virksomhet troen på Guds løfte om at Israel ville bli gjenopplivet, samlet inn på nytt og forent, og om at Jehovas «tjener David» ville velsigne folket til uavgrenset tid under en fredspakt. (Ese 37) Esekiel gav deretter en detaljert beskrivelse av det gjenoppbygde templet, slik som Jehova hadde vist ham det. Dette profetiske templet i synet pekte fram til noe som hørte en fjern framtid til. Det ble aldri bygd et slikt bokstavelig tempel. – Ese, kap. 40–48.

Paralleller til Jesu Kristi tjeneste. Det er visse likhetspunkter mellom Esekiels tjeneste og Jesu tjeneste. Både Esekiel og Jesus måtte forkynne et domsbudskap for et likegyldig folk med harde hjerter. Budskapet inneholdt likevel et håp for dem som ville vende om fra sin onde vei. Esekiel fikk vite at folk ville komme og høre hans ord, men at de ikke ville gjøre etter dem. (Ese 33: 30–32) Det kom på lignende måte store skarer for å høre Jesus tale, men det var få som reagerte positivt på hans undervisning. Esekiel forkynte for fanger i Babylonia. Jesus sa at han hadde fått i oppdrag å forkynne frigivelse for fangene (Lu 4: 18); han gjorde det klart for jødene at de var i åndelig trelldom og hadde behov for den utfrielse han var kommet for å bringe. (Joh 8: 31–36) I likhet med Esekiel irettesatte Jesus aldri jødene med sine egne ord, men sa det Jehova hadde befalt ham å si. – Joh 5: 19, 30.

Esekiels håp. Esekiel var trofast mot Gud og gjorde alt han fikk befaling om, selv om det var en vanskelig gjerning. Han var en av de profeter som holdt ut ved tro, og som ’traktet etter et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til’. (He 11: 16) Han tilhørte ikke den klassen som utgjør himlenes rike (Mt 11: 11), men han så fram  til opprettelsen av Messias’ rike og vil i sin tid ved en oppstandelse få erfare oppfyllelsen av Guds løfte og det messianske rikes velsignelser. (He 11: 39, 40) Esekiel skilte seg ut ved sin kraft og sitt mot og ved sin lydighet og nidkjærhet for tilbedelsen av Gud.