Denne bemerkelsesverdige boken bærer navnet til den profeten som skrev den. Esekiel, som var sønn av Busi, en prest, fullførte antagelig skrivingen av den i Babylonia omkring år 591 f.v.t. Den omspenner en periode på ca. 22 år, fra 613 til omkring 591 f.v.t. – Ese 1: 1–3; 29: 17.

Esekiels bok kjennetegnes av syner, sammenligninger, allegorier og lignelser. Symbolske handlinger er et annet spesielt kjennetegn. Gud gav for eksempel Esekiel beskjed om at han skulle risse inn en tegning av Jerusalem på en teglstein og så på en symbolsk måte beleire byen som et tegn for israelittene. (Ese 4: 1–17) En annen symbolsk handling bestod i å forene to staver som representerte Israels to hus (37: 15–23), og en tredje bestod i at Esekiel skulle bryte seg gjennom en vegg og gå ut med sin oppakning, noe som skulle anskueliggjøre at Jerusalems innbyggere ville bli ført i fangenskap. (12: 3–13) En av bokens treffende allegorier er illustrasjonen om Ohola og Oholiba. (Kap. 23) Enda et bemerkelsesverdig trekk ved Esekiels bok er den nøyaktighet og omhu som kjennetegner den måten Esekiel tidfestet sine profetier på. Han oppgav ikke bare året «av kong Jehojakins landflyktighet», men også måneden og dagen. – 1: 1, 2; 29: 1; 30: 20; 31: 1; 32: 1; 40: 1.

Autentisitet. Et bevis for at boken er autentisk, er at dens profetier har gått i oppfyllelse. (Se eksempler i artiklene AMMONITTER; EDOM, EDOMITTER;  ; TYRUS.) Denne bokens pålitelighet blir også bekreftet av arkeologien. Den kjente amerikanske arkeologen W.F. Albright skrev: «Arkeologiske data har . . . bevist ektheten av Jeremias, Esekiels, Esras og Nehemjas bøker; de har stadfestet både det tradisjonelle bilde av begivenhetene og deres rekkefølge.» – The Bible After Twenty Years of Archaeology (1932–1952), 1954, s. 547.

At boken er autentisk, blir dessuten underbygd av harmonien mellom den og Bibelens øvrige bøker. Selv om ingen av dem som skrev De kristne greske skrifter, direkte siterer fra eller henviser til Esekiels bok, henspiller ikke desto mindre uttalelser vi finner i disse skriftene, ofte på uttalelser eller uttrykk vi finner hos Esekiel. Både Esekiel og Jesus taler om et tre med saft i som tørker ut. (Ese 17: 24; Lu 23: 31) De taler også begge om en dom hvor mennesker blir sammenlignet med sauer eller med bukker eller geiter. (Ese 34: 17; Mt 25: 32, 33) Åpenbaringsboken bruker mange illustrasjoner og uttrykk som vi også finner i Esekiel. – Sml. Ese 1: 28 med Åp 4: 3; Ese 10: 3, 4 med Åp 15: 8; Ese 12: 25 med Åp 10: 6; Ese 37: 10 med Åp 11: 11.

Det er verdt å merke seg at det blant de greske Chester Beatty-papyrushåndskriftene til Bibelen finnes en kodeks som foruten andre deler av Bibelen inneholder Esekiels, Daniels og Esters bøker. Denne kodeksen, som opprinnelig sannsynligvis bestod av 118 blad, ble skrevet av to avskrivere, trolig i første halvdel av 200-tallet e.v.t., og vitner om at Esekiels bok i alt vesentlig er blitt nøyaktig overlevert.

Ettersom Jeremia og Esekiel levde på samme tid, har deres profetier mye til felles. (Sml. Ese 18: 2 med Jer 31: 29; Ese 24: 3 med Jer 1: 13; Ese 34: 2 med Jer 23: 1.) Det finnes også likhetspunkter mellom det som ble skrevet av Daniel, en annen av Esekiels samtidige, og Esekiels bok. Esekiel profeterte, bundet med reip, om Juda rike, og ordene «en dag for et år» viste at hver dag i profetien svarte til et år i oppfyllelsen. (Ese 4: 4–8) I en profeti som gjaldt Riket, omtalte Daniel en trestubb som var bundet, og angav hvor lang tid som ville gå før båndene ble fjernet. (Da 4: 23) En annen av Daniels tidsprofetier dreide seg om de 70 uker i forbindelse med Messias’, Lederens, komme. Også i denne profetien står en dag for et år i oppfyllelsen. – Da 9: 24–27.

Hvordan stoffet er ordnet. De fleste av Esekiels profetier og syner er ordnet både kronologisk og tematisk. Fire vers i kapittel 29, versene 17 til 20, passer ikke inn i den kronologiske sammenheng (jf. Ese 29: 1; 30: 20), men når en tar emnet i betraktning, hører de hjemme her i profetien mot Egypt. Inntil den tiende måneden i det niende året etter at de første jødene var blitt ført i landflyktighet, dreide Esekiels profetier seg hovedsakelig om Jerusalems fullstendige ødeleggelse; bare nå og da blir gjenopprettelsen nevnt. Dette gjelder de første 24 kapitlene. Under beleiringen av Jerusalem gikk profeten over til hovedsakelig å forkynne ve over de hedenske nasjonene som Jehova Gud forutså ville fryde seg over Jerusalems fall. Etter at nyheten om at Jerusalem var falt, var mottatt, forkynte profeten det herlige budskapet om en gjenopprettelse, som er hovedtemaet i resten av boken. – 33: 20, 21.

Esekiels bok viser at Babylons falske religion, spesielt tilbedelsen av den babylonske guden Tammuz, til og med hadde trengt inn på det området  hvor Jehovas tempel lå. (Ese 8: 13, 14) I tillegg til at denne avskyelige falske tilbedelsen ble utøvd i selve Jehovas tempel, hadde de frafalne jødene fylt Juda land med vold. Det er derfor ikke overraskende at Esekiel i et syn hører Jehova kalle på sine domsfullbyrdere, som er utrustet med slagvåpen, og ser dem ta oppstilling ved alteret i templets indre forgård. Jehova befaler dem så å gå midt gjennom det utro Jerusalem og drepe enhver som ikke er merket som en tilbeder av Jehova: «Gammel mann, ung mann og jomfru og lite barn og kvinner skal dere drepe – til ødeleggelse. Men kom ikke nær noen mann som har merket på seg; og dere skal begynne fra min helligdom.» (9: 6) Esekiel forteller at Jehovas domsfullbyrdere begynte med å drepe de 70 eldre mennene som tilbad avguderiske bilder som var risset inn på veggen i et rom i den indre forgården. Alle de kvinnene som satt ved porten og gråt over den babylonske guden Tammuz, og de frafalne ved templets forhall som tilbad solen, ble også drept. (8: 7 til 9: 8) Esekiels syn var bare et forhåndsglimt av hvordan det ville gå med Jerusalem når Jehova ved hjelp av sin tjener, sin domsfullbyrder Nebukadnesar (Nebukadressar), og hans hærstyrker lot byen få drikke begeret med hans voldsomme harmes vin. – Jer 25: 9, 15–18.

 Esekiels profetier om en gjenopprettelse må ha vært til trøst for de landflyktige jødene. I det 25. året av sin landflyktighet (593 f.v.t.) fikk Esekiel et bemerkelsesverdig syn av et nytt tempel og av en nærliggende by med navnet Jehova-Sjammah, som betyr «Jehova er der». Planen til templet kom fra Jehova Gud selv. (Ese 40: 1 til 48: 35) Midt i et hedensk, avgudsdyrkende land styrket dette de angrende jødenes håp om at de igjen skulle komme til å tilbe den sanne Gud, Jehova, i hans tempel.

Esekiels profeti understreker Bibelens tema: hevdingen og rettferdiggjøringen av Jehovas overherredømme og helligelsen av hans navn ved hjelp av det messianske rike. Den viser at Gud ikke hadde brutt sin pakt med David om et rike selv om han ville tillate at Davids trone lenge stod tom. Riket skulle en dag bli gitt til den som hadde retten til det. Esekiel knytter således, i likhet med Daniel, jødenes håp til Messias. (Ese 21: 27; 37: 22, 24, 25) Over 60 ganger lar Jehova Esekiel si at folk skulle ’kjenne at han var Jehova’. Esekiel opphøyer dessuten Guds minnenavn ved å bruke uttrykket «Den Suverene Herre Jehova» 217 ganger. – Ese 2: 4, NW, fotn.

[Ramme på side 527]

HOVEDPUNKTER I ESEKIEL

Profetier om babylonernes ødeleggelse av Jerusalem og om gjenreisingen av en trofast rest. Et sentralt tema er Jehovas uttalelse: «Folk skal sannelig kjenne at jeg er Jehova»

Skrevet i Babylon – størstedelen i løpet av de seks årene før Jerusalem ble ødelagt i 607 f.v.t., og en mindre del så sent som omkring år 591 f.v.t.

Jehova bemyndiger Esekiel (som på dette tidspunkt er i landflyktighet i Babylonia) til å tjene som vaktmann (1: 1 til 3: 27)

Esekiel får et ærefryktinngytende syn av Jehovas herlighet og av kjeruber som har fire ansikter og er ledsaget av hjul med hjulringer fulle av øyne

Han har et stort ansvar som vaktmann

Profetiske advarsler til det utro Juda og Jerusalem (4: 1 til 24: 27)

Esekiel får beskjed om å skildre den kommende beleiringen av Jerusalem ved å ligge foran en teglstein hvor det er risset inn en tegning, i 390 dager på sin venstre side og i 40 dager på sin høyre side, mens han bare tar til seg små mengder av mat og vann

Landet, deriblant de stedene hvor det er blitt utøvd avgudsdyrkelse, skal bli lagt øde; de utro vil gå til grunne, og bare en rest vil overleve; verken gull eller sølv kan hjelpe noen til å unnslippe

Ettersom det blir utøvd avgudsdyrkelse på tempelområdet, vil Jehova gi uttrykk for sin voldsomme harme og ikke vise medynk; bare de som er blitt merket av sekretæren som er kledd i lin, vil bli spart

Kong Sidkias og folkets flukt blir anskueliggjort ved at Esekiel bærer ut en oppakning gjennom et hull som er laget i en vegg

Jehovas dom over falske profeter og profetinner

Gåten om en ørn og om en vinranke viser hvilke ulykkelige følger det får at folket vender seg til Egypt for å få hjelp

Jehova skal dømme den enkelte på grunnlag av vedkommendes egne handlinger, ikke, som det falskelig blir hevdet, på grunn av fedrenes synder

Den onde Sidkias krone vil bli fjernet, og kongedømmet i Davids slektslinje vil opphøre inntil Han som har den juridiske retten, kommer

De utro byene Samaria og Jerusalem blir framstilt som to prostituerte, Ohola og Oholiba; Jerusalem vil få hard behandling av sine tidligere elskere

Det beleirede Jerusalem blir sammenlignet med en opphetet gryte og innbyggerne med kjøttet i den

Profetier mot de omkringboende nasjonene. Jehova forutser at flere av dem vil fryde seg over Jerusalems fall (25: 1 til 32: 32)

Ammon, Moab, Edom og Filistea vil bli lagt øde

Tyrus vil bli beleiret av Nebukadnesar og vil senere bli et øde sted. Dets ødeleggelse blir sammenlignet med ødeleggelsen av et praktfullt skip som synker i havet med sin last. Tyrus’ dynasti vil gå til grunne som følge av hovmod og forræderi

Nebukadnesar vil få lov til å plyndre Egypt som vederlag for at han fullbyrdet Guds dom over Tyrus. Farao og hans folkemengde blir sammenlignet med en seder som vil bli hogd ned

Profetier om at Guds folk skal bli utfridd og gjenreist (33: 1 til 48: 35)

Jehova skal igjen samle sitt folk, sine sauer, og oppreise sin tjener David som hyrde over dem

Mens Edom vil bli lagt øde, vil Israels land blomstre som Edens hage

Som landflyktige i Babylon er israelittene som tørre, livløse ben, men de skal bli levende

To staver, som representerer henholdsvis Josef og Juda, og som blir forent til én stav, er et bilde på det landflyktige folket som blir forent under Guds tjener David

Jehovas gjenreiste folk vil bli angrepet av Gog, men Jehova lover å beskytte dem og tilintetgjøre Gogs styrker

Esekiel får et syn av et tempel og de forskjellige trekkene ved det; en elv strømmer fra templet til Dødehavet, hvor vannet blir friskt og det blir satt i gang et stort fiske. Trærne langs elvebreddene bærer spiselig frukt og løv som er til legedom

Landet deles i arvelodder; byen «Jehova er der» blir beskrevet