En beretning som viser hvordan Jehova oppfylte sine løfter om å føre Israel tilbake fra landflyktigheten i Babylon og gjenopprette den sanne tilbedelse i Jerusalem. Den forteller om perserkongens befaling om å gjenopprette tilbedelsen av Jehova blant jødene etter at Jerusalem hadde ligget øde i 70 år, og om det arbeidet som ble utført og de hindringer som ble overvunnet for å få gjennomført dette. Esra holdt seg nøye til dette temaet gjennom hele boken. Det var tydeligvis derfor han ikke tok med det som skjedde i visse tidsrom, for eksempel mellom kapitlene 6 og 7. Skribenten hadde ikke til hensikt å skrive en uttømmende historisk beretning om den tiden han levde i.

Skribenten. Som prest, forsker og dyktig avskriver og som en mann som hadde «beredt sitt hjerte . . . til å undervise i forordninger og i  rett i Israel» og til å rette på de ting som var mangelfulle i de hjemvendte israelittenes tilbedelse av Jehova, var Esra i høy grad kvalifisert til å skrive den boken som bærer hans navn. Den makt som perserkongen utrustet ham med, gav ham ytterligere grunner, og også ytterligere myndighet, til å utføre det nødvendige forskningsarbeid, og det ville være naturlig for en slik mann å skrive en beretning om denne viktige perioden i hans folks historie. (Esr 7: 6, 10, 25, 26) Det er således med rette at boken er skrevet i første person fra kapittel 7, vers 27, og ut kapittel 9. De fleste bibelkommentatorer er enige om at Esras bok er en fortsettelse av beretningen i Krønikebøkene, noe som framgår av en sammenligning mellom 2. Krønikebok 36: 22, 23 og Esra 1: 1–3. Også dette peker i retning av at det er Esra som er skribenten, noe som i tillegg støttes av jødisk tradisjon.

Autentisitet. Esras bok hører til den hebraiske kanon. Opprinnelig utgjorde den og Nehemjas bok én bokrull. Den babylonske talmud (Bava Batra 14b) følger denne tradisjonen, men siden 1500-tallet har de to bøkene vært atskilt i trykte hebraiske bibler, skjønt de blir telt som én bok når antall bøker i De hebraiske skrifter oppgis. I Douay-oversettelsen brukes benevnelsene Esdras’ første og Esdras’ andre bok (etter gresk stavemåte). Her blir det imidlertid nevnt at den andre boken også er kjent som Nehemjas bok. Det finnes en apokryfisk bok, som er skrevet på gresk, som kalles 3. Esra. Den er sammensatt av passasjer fra 2. Krønikebok, Esra og Nehemja og inneholder dessuten noen folkelige legender. Det finnes også en bok som misvisende blir kalt 4. Esra.

Størstedelen av Esra ble skrevet på hebraisk, men en god del er likevel skrevet på arameisk, ettersom Esra skrev av fra offentlige opptegnelser og offisielle dokumenter, deriblant brev som embetsmennene «på den andre siden av Elven [Eufrat]» sendte til perserkongene, og de svarene som kongene sendte, samt de dekretene de sendte med befalinger til embetsmennene. Esra knyttet dessuten dokumentene sammen ved hjelp av en kortfattet historisk beretning. Arameisk var datidens diplomatspråk og det språket som ble brukt innen internasjonal handel. De arameiske avsnittene finnes i kapitlene 4 til 7. Noen av Esras opplysninger ble skrevet av fra jødiske arkiver, og disse avsnittene er selvsagt på hebraisk. Også dette er med på å styrke argumentasjonen for at Esras beretning er autentisk.

I Esra 7: 23–26 fortelles det at de persiske myndigheter anerkjente Moseloven som den lov som gjaldt for jødene, og at perserne derfor bidrog til at den sanne tilbedelse ble gjenopprettet.  Esra nevner perserkongene i riktig rekkefølge. I dag mener de fleste kommentatorer at de opplysninger boken inneholder, er riktige. The New Westminster Dictionary of the Bible sier: «Det er ingen tvil om at det historiske innholdet er pålitelig.» (Redigert av H. Gehman, 1970, s. 291.) Beretningen i Esras bok er altså pålitelig, og Esra er en historisk person.

Tidspunkt og bakgrunn. Esras bok ble, sammen med Krønikebøkene, skrevet omkring 460 f.v.t. Innledningsvis forteller Esra om Kyros’ dekret om at jødene skulle få vende tilbake fra Babylon. Det var i sitt første år perserkongen Kyros utstedte denne kunngjøringen. (Esr 1: 1) Juda og Jerusalem hadde ligget øde siden høsten i år 607 f.v.t., da de som Nebukadnesar hadde latt bli igjen, drog til Egypt. Det 70. året Jerusalem lå øde, den siste tvungne sabbaten for landet, skulle utløpe om høsten i 537 f.v.t. Det er to grunner til å anta at Kyros’ dekret ble utstedt enten i slutten av 538 eller i begynnelsen av 537. For det første skulle landet ligge øde helt til det 70. året var utløpt. For det andre ventet man neppe at israelittene skulle reise til Jerusalem i løpet av den regnfulle vinteren, noe som ville ha vært tilfellet hvis dekretet hadde blitt utstedt noen måneder tidligere. Det er mest sannsynlig at det ble utstedt tidlig om våren i 537, slik at jødene kunne reise i den tørre årstiden og komme fram til Jerusalem og reise alteret på den første dagen i den sjuende måneden (tisjri) i 537, en dato som svarer til den 29. september etter den gregorianske kalender. – Esr 3: 2–6.

Etter at Esra har beskrevet feiringen av påsken og de usyrede brøds høytid i 515, etter at templet var fullført, hopper han over noen år, fram til perserkongen Artaxerxes’ sjuende regjeringsår (468 f.v.t.), da han selv dukker opp på skueplassen. Fra kapittel 7, vers 27, og til og med kapittel 9 skriver han i første person, men i kapittel 10 skifter han til tredje person igjen og trer i bakgrunnen, slik at oppmerksomheten blir henledet på fyrstene, prestene, levittene og de andre som hadde vendt tilbake, især på hvordan man fikk ordnet opp i det forhold at mange hadde tatt seg fremmede hustruer.

[Ramme på side 550]

HOVEDPUNKTER I ESRA

En beretning om gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem og gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse der etter landflyktigheten i Babylon

Boken dekker en periode på omkring 70 år etter jødenes hjemkomst fra landflyktigheten i Babylon

Kyros utsteder et frigivelsesdekret, og en rest av landflyktige jøder vender tilbake til Jerusalem (i 537 f.v.t.) for å gjenoppbygge templet (1: 1 til 3: 6)

Gjenoppbyggingen av templet (3: 7 til 6: 22)

Grunnvollen blir lagt det andre året etter hjemkomsten fra landflyktigheten

Fiender legger seg gjentatte ganger opp i gjenoppbyggingen av templet og greier til slutt å få arbeidet til å stoppe opp helt til Dareios Is andre år (520 f.v.t.), da profetene Sakarja og Haggai står fram og oppmuntrer folket til å gjenoppta byggearbeidet

En offisiell undersøkelse av de persiske arkiver i Babylon og Ekbatana bringer for en dag at Kyros har gitt tillatelse til at templet skal bli gjenoppbygd, så Dareios I befaler at arbeidet skal fortsette uhindret, og fastsetter dødsstraff for dem som prøver å stanse det

I Dareios Is sjette år (515 f.v.t.) blir byggingen av templet fullført, og så innvier man templet og feirer påske

Esra reiser til Jerusalem (i 468 f.v.t.) med gaver til templet og for å innsette dommere (7: 1 til 8: 36)

Den persiske monarken Artaxerxes (Longimanus) gir Esra tillatelse til å reise

Esra og omkring 1500 menn, foruten 258 levitter og netinim-tjenere fra Kasifja, legger ut på reisen fra et samlingssted ved elven Ahava. De har med seg gull, sølv og redskaper til templet. Over tre og en halv måned senere kommer de fram til Jerusalem

Israel, presteskapet innbefattet, blir renset (9: 1 til 10: 44)

Da Esra får kjennskap til at mange har besmittet seg ved å gifte seg med fremmede kvinner, avlegger han en offentlig bekjennelse i en bønn til Jehova

Sjekanja erkjenner den synd som er begått, og foreslår at folket slutter en pakt med Jehova om å sende bort de fremmede hustruene og barna deres

Det blir nå befalt at alle de tidligere landflyktige skal komme sammen i Jerusalem. Her blir det besluttet at fyrstene skal undersøke de enkelte tilfeller av besmittelse

Prestene, levittene og resten av mennene sender bort sine fremmede hustruer og deres sønner