(Eufrat).

Den lengste og viktigste elven i Sørvest-Asia; på tyrkisk kalt Firat Nehri. Dette navnet ligner på det hebraiske navnet Perạth og det gammelpersiske Ufratu. Eufrat er nevnt første gang i 1. Mosebok 2: 14, hvor den er omtalt som en av de fire elvene som en gang hadde sitt utspring i Eden.

En av grensene for Israels tildelte område. Da Gud sluttet en pakt med Abraham, lovte han å gi hans ætt landet «fra Egypt-elven til den store elven, elven Eufrat». (1Mo 15: 18) Dette løftet ble gjentatt for Israels nasjon. (2Mo 23: 31; 5Mo 1: 7, 8; 11: 24; Jos 1: 4) I 1. Krønikebok 5: 9 fortelles det at noen etterkommere av Ruben allerede før Davids regjeringstid utvidet området for sin bosetning «helt til der hvor en kommer inn i ødemarken ved elven Eufrat». Ettersom det fremdeles er 800 km igjen til Eufrat når man er kommet «øst for Gilead» (1Kr 5: 10), kan det være at dette bare betyr at rubenittene utvidet sitt territorium øst for Gilead til vestkanten av Den syriske ørken, som strekker seg helt til Eufrat. (NO: «bort imot den ødemarken som strekker seg fra Eufrat»; JB: «til begynnelsen av den ødemarken som ender ved elven Eufrat».) Det ser altså ut til at Jehovas løfte ble fullstendig oppfylt først i Davids og Salomos regjeringstid, da det israelittiske rike omfattet det arameiske riket Soba og således strakte seg helt til Eufrats bredder, tydeligvis der hvor elven renner gjennom det nordlige Syria. (2Sa 8: 3; 1Kg 4: 21; 1Kr 18: 3–8; 2Kr 9: 26) På grunn av sin store betydning ble Eufrat ofte ganske enkelt kalt «Elven». – Jos 24: 2, 15; Sl 72: 8.

Kildeelver og løp. Den 2700 km lange elven Eufrat dannes hovedsakelig av to kildeelver. Den ene, som er kjent som Karasu (Kara Su), har sitt utspring i det nordøstlige Tyrkia, ca. 100 km fra Svartehavets sørøstlige bredd. Den andre, Murat Nehri, utspringer omtrent halvveis mellom Vansjøen og fjellet Ararat. Omtrent midtveis mellom de to elvene er det en dal som elven Araks renner i; noen setter den i forbindelse med elven Gihon, som er nevnt i 1. Mosebok 2: 13. Karasu og Murat Nehri løper nokså parallelt vestover, inntil de løper sammen i nærheten av byen Keban, 610 m over havets overflate.

Her forenes de to kildeelvene til den egentlige elven Eufrat. Etter å ha tilbakelagt 640 km i fjellendt terreng fra Murat Nehris utspring dreier elven nå sørover og løper 480 km gjennom et område hvor den blir brutt opp i tallrike fosser og stryk, før den kommer ut i det syriske slettelandskapet i nærheten av det stedet hvor oldtidsbyen Karkemisj lå.

Vadestedet ved Karkemisj. Fra Karkemisj voktet man det viktigste vadestedet som ble brukt av hærer og karavaner som kom fra det nordlige Mesopotamia og skulle over til Nord-Syria. Karkemisj var en viktig festningsby som senere kom under assyrisk herredømme. (Jes 10: 5–9) Farao Nekoh inntok byen ca. 629 f.v.t., og på vei dit kjempet han mot Juda-kongen Josjias hær ved Megiddo og drepte Josjia. (2Kg 23: 29; 2Kr 35: 20–24) Mellom tre og fire år senere (625 f.v.t.) krysset Nebukadnesars tropper Eufrat og slo egypterne ved Karkemisj og startet med dette en prosess som endte med at Egypt mistet alt herredømme i Syria og Palestina. – Jer 46: 2, 6, 10; 2Kg 24: 7.

Fra Karkemisj til Persiabukta. Ved Karkemisj er Eufrat bare omkring 160 km fra Middelhavet,  men deretter svinger den mot sørøst, mot Persiabukta, som ligger over 1100 km borte. Den «midtre» delen av Eufrat strekker seg fra Karkemisj og til byen Hit, gjennom et område med asfaltgroper. Langs denne strekningen blir den tilført ytterligere vann fra elvene Balikh og Khabur. Nedenfor Hit løper elven over den fruktbare mesopotamiske slette, og 80 km nedenfor Hit, i nærheten av Bagdad, er det bare 40 km mellom den og Tigris. Her i sitt nedre løp flyter Eufrat utover i et stort sumpområde og i de forfalne kanalene og blir veldig tregtflytende.

Eufrat og Tigris forenes til slutt i nærheten av Basra. Herfra og ned til Persiabukta heter elven Shatt al-Arab. Ifølge Plinius og andre av oldtidens historieskrivere hadde Eufrat og Tigris opprinnelig hvert sitt utløp i havet. (Natural History, VI, XXVI, s. 128–131) Det er alminnelig enighet om at deltaområdet i nordenden av Persiabukta er dannet av siltavleiringer fra de to elvene, og at kystlinjen tidligere gikk mye lenger nord, kanskje helt nord ved oldtidsbyen Ur i Kaldea, hvor Abraham kom fra.

Eufrat har lavest vannstand i september, og deretter øker vannstanden gradvis fram til mai, da den normalt er høyest. Under snøsmeltingen forekommer det oversvømmelser. Det er utvilsomt det at både Eufrat og Tigris årlig går over sine bredder, som danner bakgrunnen for at Jesaja kaller Babylonia «havødemarken». (Jes 21: 1, 2) Oversvømmelsene ble i oldtiden holdt under kontroll ved hjelp av diker og sluser som ledet vannet inn i vanningskanaler og samlebassenger. Man hadde et nettverk av vanningskanaler mellom Eufrat og Tigris, noe som gjorde at størstedelen av nedre Babylonia var et fruktbart område. I århundrenes løp er de fleste kanalene blitt tilstoppet, noe som har ført til at betingelsene for landbruket er blitt dårligere. Noe annet som har bidratt til at den en gang så fruktbare dalen gradvis er blitt ødelagt som jordbruksdistrikt, er at salter som er blitt ført med vannet fra vanningskanalene, har hopet seg opp i jordsmonnet.

Større byer. I oldtiden lå det mange byer langs Eufrats bredder, for eksempel Ur, Erek, Kisj og Babylon. Elveløpet har åpenbart flyttet seg noe mot vest, slik at de fleste av de gamle stedene nå ligger flere kilometer øst for elven.

Storbyen Babylon ble opprinnelig bygd på begge sider av Eufrat, og elvevannet ble ledet inn i en bred, dyp vollgrav rundt byen og også inn i et nettverk av kanaler innenfor bymurene. I forbindelse med Babylons fall i 539 f.v.t. ledet Kyros vannet i Eufrat bort, slik at hans tropper kunne rykke fram nede i elveleiet og gå inn i en by hvor man ante fred og ingen fare. Ja, Eufrat ’tørket ut’. (Jes 44: 27, 28; 45: 1) I Åpenbaringen 16: 12 er det forutsagt at det samme skal skje i symbolsk forstand når den sjette engelens «skål» blir tømt ut over «den store elven Eufrat». Det etterfølgende kapitlet beskriver ødeleggelsen av «Babylon den store», et symbolsk Babylon som i profetien «sitter over mange vann», som står for «folk og skarer og nasjoner og tungemål». – Åp 17: 1, 5, 15–18.

Grenseelv; Jeremias reise til Eufrat. Eufrat dannet nordgrensen for det omstridte syrisk-palestinske området, som Egypt og Babylon kjempet om, og på Perserrikets tid tjente den som skille mellom øst og vest, slik det framgår av uttrykket «på den andre siden av Elven». (Esr 4: 10, 11; 5: 3; 6: 6; Ne 2: 7) Senere dannet Eufrat dessuten Romerrikets østgrense.

Jeremia 13: 1–7 har vært gjenstand for en del diskusjon, ettersom en reise fra Jerusalem til Eufrat, selv til det nærmeste punktet, litt sør for Karkemisj, ville være på over 500 km hver vei, og ifølge denne passasjen kan Jeremia ha foretatt reisen to ganger (skjønt det ikke sies hvor lang tid det gikk imellom). I en oversettelse utgitt av et jødisk forlag (The Jewish Publication Society of America) har man ganske enkelt transkribert det hebraiske ordet og skrevet «Perath», og noen mener at det ikke siktes til Eufrat, men til byen Para (Jos 18: 23) i nærheten av Anatot, bare noen kilometer fra Jerusalem. Det at navnet Perạth (Eufrat) forekommer fire ganger i beretningen, skulle imidlertid tilsi at det aktuelle stedet spilte en viktig rolle i den symbolske, profetiske handlingen som ble utført, og den uanselige landsbyen Para kunne neppe bidra til å underbygge den symbolske handlingens betydning. Noen påpeker at det hebraiske ordet nahạr (elv) ikke er brukt i forbindelse med navnet Perạth i denne passasjen, men det er verdt å merke seg at det heller ikke er brukt i Jeremia 51: 63, hvor det åpenbart er tale om elven Eufrat. Det ser derfor ikke ut til å foreligge noen gode grunner til å anta at det i beretningen i Jeremia 13: 1–7 siktes til noe annet enn elven Eufrat.

Det er mulig at Jeremia gravde ned beltet sitt iallfall i nærheten av det stedet hvor babylonerhæren under Nebukadnesar krysset Eufrat en tid senere i det felttoget som etter hvert førte til at Juda og Jerusalem ble lagt øde. Uansett ville den reisen, eventuelt de to reisene, som Jeremia foretok til Eufrat, gi ekstra stor vekt til det advarselsbudskapet som hans handling skulle overbringe til de åndelig fordervede innbyggerne i Juda rike. – Jf. Jer 2: 18, 19.