[den levende; tydeligvis beslektet med det hebr. verbet chajạh, «å leve»].

Den første kvinne og den siste av Guds jordiske skapergjerninger som det fortelles om.

Jehova, Skaperen, visste at det ikke ville være godt for mannen å fortsette å være alene. Men før han gikk i gang med å skape kvinnen, førte han mange forskjellige dyr og flygende skapninger til mannen. Adam satte navn på disse, men fant ingen hjelper til seg selv blant dem. Da var det at Jehova lot en dyp søvn falle over Adam, tok ut et av hans ribben, lukket kjøttet til og bygde en kvinne av det ribbenet han hadde tatt fra ham. Adam, som trolig fikk vite ved direkte åpenbaring fra Gud, sin Skaper og Far, hvordan kvinnen var blitt til, tok henne med glede til hustru, idet han sa: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt» – noe han også fikk bekreftet gjennom sine sanser. Adam kalte sitt motstykke ʼisjsjạh («kvinne», el. bokst.: «manninne»), «for av mannen [ʼisj] ble hun tatt». (1Mo 2: 18–23) Gud uttalte så sin faderlige velsignelse over dem begge: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden og legg den under dere.» De skulle dessuten rå over dyrene. (1Mo 1: 28) Kvinnen var et verk av Guds hender og var i alle henseender utrustet til å være et motstykke til Adam, sin mann, og også til å fylle rollen som mor.

Blir bedratt og er ulydig. Så en dag befant kvinnen seg i nærheten av treet til kunnskap om godt og ondt, og hun var ikke sammen med sin mann. Her ble en forsiktig slange brukt som talerør for en usynlig ånd. Tilsynelatende i all troskyldighet spurte den kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke får spise av ethvert tre i hagen?» Kvinnen svarte riktig på dette spørsmålet; hun var tydeligvis blitt undervist av sin mann, sitt overhode, som var ett kjød med henne. Men da slangen så motsa Gud og hevdet at hun ville bli lik Gud og kjenne godt og ondt hvis hun brøt Guds bud, begynte kvinnen å se på treet med andre øyne. Ja, «treet var godt å spise av, . . . noe å lengte etter for øynene, ja, treet var innbydende å se på». Slangen hadde jo dessuten sagt at hun kom til å bli som Gud hvis hun spiste av det. (Jf. 1Jo 2: 16.) Hun ble fullstendig bedratt av slangen og ble også oppslukt av et ønske om det som hun var blitt forespeilt at hun kunne oppnå ved å  spise av den forbudte frukt, og hun brøt Guds lov. (1Ti 2: 14) Deretter henvendte hun seg til sin mann og prøvde å overtale ham til også å være ulydig mot Gud. Adam hørte på sin hustru. – 1Mo 3: 1–6.

Den umiddelbare virkningen av overtredelsen var skamfølelse. På grunn av skamfølelsen laget de seg lendekleder av fikenblad. Både Adam og hans hustru gjemte seg mellom trærne i hagen da de hørte Jehovas røst. Da Gud spurte kvinnen direkte om hva hun hadde gjort, sa hun at hun hadde spist fordi slangen hadde bedratt henne. I dommen over henne sa Jehova Gud at svangerskap og barnefødsel kom til å være forbundet med økt smerte, at hennes attrå skulle stå til hennes mann, og at han kom til å herske over henne. – 1Mo 3: 7–13, 16.

Etter at de hadde brutt Guds lov, gav Adam sin hustru navnet Eva, «for hun skulle bli mor til alle som lever». (1Mo 3: 20) Før Jehova drev Adam og Eva ut av Edens hage og de skulle møte de vanskelighetene det ville medføre å leve på en forbannet jord, viste han dem ufortjent godhet ved å gi dem begge lange klær av skinn. – 1Mo 3: 21.

Kunne Eva med rette si at hun hadde frambrakt sin sønn Kain «med Jehovas hjelp»?

Da Eva hadde født sin første sønn, Kain, utenfor paradiset, utbrøt hun: «Jeg har frambrakt en mann med Jehovas hjelp.» (1Mo 4: 1) Eva er den første i den bibelske beretning som nevner Guds navn, og denne uttalelsen er et vitnesbyrd om at de aller første mennesker kjente til navnet Jehova. Senere fødte hun Abel og flere sønner og døtre. Da Adam var 130 år, fødte Eva en sønn som hun kalte Set, idet hun sa: «Gud har innsatt en annen ætt for meg i Abels sted, fordi Kain drepte ham.» Hun kunne med rette uttrykke seg slik hun gjorde, både ved Kains og ved Sets fødsel, ettersom Gud hadde gitt henne og Adam forplantningsevnen, og siden Gud hadde vist henne ufortjent godhet ved ikke å la henne lide døden straks etter at hun hadde overtrådt Hans bud, slik at det ble mulig for henne å få barn. Etter beretningen om Sets fødsel sier ikke 1. Mosebok mer om Eva. – 1Mo 4: 25; 5: 3, 4.

En virkelig person. At Eva virkelig har levd og ikke bare er en sagnfigur, bevitnes av ingen ringere enn Jesus Kristus. Da fariseerne stilte ham et spørsmål angående skilsmisse, henledet han oppmerksomheten på beretningen i 1. Mosebok om skapelsen av mannen og kvinnen. (Mt 19: 3–6) I tillegg har vi Paulus’ ord til korinterne om at han var redd for at deres sinn på en eller annen måte skulle bli fordervet, «liksom slangen forledet Eva ved sin list». (2Kt 11: 3) Og i forbindelse med at Paulus drøfter kvinnens plass i den kristne menighet, begrunner han det at han ikke tillater «en kvinne å undervise eller å utøve myndighet over en mann», ut fra den kjensgjerning at det var Adam som ble skapt først, og at han ikke ble bedratt, mens «kvinnen ble grundig bedratt og falt i overtredelse». – 1Ti 2: 12–14.