De hebraiske og greske ordene som blir gjengitt med «føde» eller «mat», har forskjellige bokstavelige betydninger, deriblant «noe som spises», «næring», «brød» og «kjøtt».

Etter at Gud hadde skapt Adam og Eva, sa han: «Se, jeg har gitt dere alle planter som setter frø, på hele jordens overflate, og hvert tre som bærer trefrukt med frø i. Det skal tjene til føde for dere.» Han sa videre at han hadde gitt dyrene «alle grønne planter til føde». Til Adam sa han dessuten: «Av hvert tre i hagen kan du spise deg mett», med unntak av ett, treet til kunnskap om godt og ondt. – 1Mo 1: 29, 30; 2: 16, 17.

Det er ingenting i Bibelen som tyder på at menneskene spiste kjøtt i perioden fra da av og fram til vannflommen. Det ble riktignok skjelnet mellom rene og urene dyr, men dette ble tydeligvis gjort med tanke på offerdyr. – 1Mo 7: 2.

Da Jehova gav Noah befaling om å føre dyrene inn i arken, sa han: «Og du, ta deg all slags føde som spises; og du skal samle den hos deg, og den skal tjene som føde for deg og for dem.» (1Mo 6: 21) Her er det igjen tydeligvis tale om føde fra planteriket til menneskene og de dyrene som ble tatt med inn i arken. Etter vannflommen tillot Jehova menneskene å spise kjøtt, idet han sa: «Hvert dyr som beveger seg og lever, kan tjene til føde for dere. Liksom jeg gav dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette. Men kjøtt med dets sjel – dets blod – skal dere ikke spise.» – 1Mo 9: 3, 4.

Korn. Kornprodukter var hovednæringsmidlet for folk i de bibelske landene. Det framgår av at uttrykket «spise et måltid» på både hebraisk og gresk ordrett betyr «å spise brød». (1Mo 43: 31, 32) De viktigste kornsortene var bygg og hvete; andre kornsorter som blir omtalt, er hirse og spelt, en hvetesort. (Dom 7: 13; Jes 28: 25; Ese 4: 9; Joh 6: 9, 13) Av alminnelig mel bakte man brød og kokte en slags grøt. Kornet ble ofte ristet før man spiste det, enten i en panne eller ved at man tok et nek og holdt det over ilden. (Rut 2: 14; 2Sa 17: 28) Det melet man bakte brød av, var som regel grovmalt. Til noen brød og kaker brukte man imidlertid finere mel. (1Mo 18: 6; 2Mo 29: 2) Én bakemetode bestod i at man bredte ut deigen på varme steiner eller på en flate av stein som det hadde vært brent et bål på. Man brukte ofte surdeig, men bakte også usyret brød. (3Mo 7: 13; 1Kg 19: 6) Det fantes også ovner med en stein inni som man bredte ut deigen på. Kaker eller brød ble noen ganger bakt i en panne, på en bakstehelle eller i en fettgryte. Det fettet man brukte, var olje, sannsynligvis olivenolje. – 3Mo 2: 4, 5, 7; 1Kr 9: 31; se BAKING, BAKER.

Grønnsaker. Bønner og linser utgjorde en del av kosten og kunne for eksempel brukes til en slik stuing som den Jakob laget, som Esau solgte sin førstefødselsrett for. (1Mo 25: 34) Av og til blandet man kjøtt eller olje i stuingen. Det kunne også lages mel av bønner eller av en blanding av forskjellige kornsorter og bønner og linser. (Ese 4: 9) Agurker av en sort som er mer velsmakende enn den sorten som er vanlig i den vestlige verden,  var noe som var forfriskende å spise. Når det var lite vann eller vannet var dårlig, kunne man få dekket sitt behov for væske ved å spise agurker. Agurker ble spist rå, med eller uten salt, og ble noen ganger fylt og kokt. Israelittene lengtet etter agurkene, vannmelonene, purren, løken og hvitløken som de hadde spist i Egypt. (4Mo 11: 4, 5) Disse plantene ble også dyrket i Palestina.

Job omtaler ’legestokkrosen’ og beskriver dens slimete saft som uten smak. (Job 6: 6) Han nevner også at de som lever i den ytterste fattigdom, spiser salturten og gyvelbuskers rot. – Job 30: 4.

Ifølge Misjna (Pesahim 2: 6) var de bitre urtene som ble spist i påsken, endiv og sikori. – 2Mo 12: 8.

Frukter og nøtter. Olivener var en viktig del av kostholdet i Palestina. Det kan gå ti år eller mer før et oliventre begynner å bære godt, men ettersom det kan bli meget gammelt, kan man høste mye frukt av ett tre. Olivenene ble kanskje spist etter at de hadde ligget i saltlake, slik som i dag. Dessuten utvant man olivenolje, som man brukte i matlagingen, for eksempel til stuinger og til baking. Bibelen nevner «retter som er rike på olje». – Jes 25: 6.

Fikener utgjorde en annen viktig del av kostholdet. (5Mo 8: 8) Fant man tidligfikener på et tre, ble de gjerne spist med én gang. (Jes 28: 4) De sene fikenene ble tørket i solen og presset i former til fikenkaker. (1Sa 25: 18; 1Kr 12: 40) Brukt som omslag hadde de helbredende egenskaper. (Jes 38: 21) Også morbærfikentreet bar spiselige frukter. (1Kr 27: 28; Am 7: 14) Andre frukter var dadler, granatepler og epler. – Høy 5: 11; Joe 1: 12; Hag 2: 19, se EPLE.

Som det framgår av Bibelen, spiste man også mandler og pistasienøtter i Palestina. – 1Mo 43: 11; Jer 1: 11.

Druer er blant de fruktene som forekommer i størst mengde i Palestina. Da de israelittiske speiderne vendte tilbake etter å ha utspeidet Kanaans land, hadde de med seg en drueklase som var så stor at to mann måtte bære den mellom seg på en stang. (4Mo 13: 23) Druer ble spist friske og også tørkede (4Mo 6: 3); tørkede druer ble ofte presset som rosinkaker. (1Sa 25: 18; 1Kr 12: 40) De friske bladene ble uten tvil spist som en grønnsak, slik som i dag; de eldre bladene ble gitt som fôr til sauer og geiter.

Johannesbrødtreets belgfrukter ble som regel brukt som dyrefôr, men ble i nødssituasjoner kanskje også spist av mennesker. I illustrasjonen om den bortkomne sønnen forteller Jesus at den sultne unge mannen ønsket å mette seg med disse belgfruktene. – Lu 15: 16; se JOHANNESBRØDTREETS BELGFRUKT.

Krydderier og honning. Blant de mest brukte krydderiene var mynte, dill, spisskarve, vinrute og sennepsblad. (Mt 23: 23; 13: 31; Lu 11: 42) Salt var det viktigste krydderet og var dessuten et konserveringsmiddel. En «saltpakt» var således en varig pakt, en pakt som ikke måtte brytes. (4Mo 18: 19; 2Kr 13: 5) I Misjna (Shabbat 6: 5) blir dessuten pepper nevnt. Kapersbæret ble brukt som en appetittvekker. – For 12: 5.

Honning ble betraktet som et utsøkt næringsmiddel, som fikk øynene til å stråle og gav energi. (1Sa 14: 27–29; Sl 19: 10; Ord 16: 24) Mannaen smakte som «flate kaker med honning». (2Mo 16: 31) Døperen Johannes spiste honning og gresshopper. – Mt 3: 4.

Kjøtt som føde. Etter vannflommen sa Gud til Noah at hvert dyr som beveget seg og levde, kunne tjene til føde for ham, i tillegg til de grønne plantene. (1Mo 9: 3, 4) Men under Moseloven fikk israelittene bare lov til å spise dyr som ble regnet som rene. Disse dyrene er regnet opp i 3. Mosebok, kapittel 11, og i 5. Mosebok, kapittel 14. Folk i sin alminnelighet spiste ikke mye kjøtt. Men i forbindelse med et fellesskapsoffer eller til ære for en gjest slaktet man gjerne en geit eller et lam. (3Mo 3: 6, 7, 12; 2Sa 12: 4; Lu 15: 29, 30) De mer velstående israelittene slaktet også okser. (1Mo 18: 7; Ord 15: 17; Lu 15: 23) Dessuten spiste man vilt, for eksempel hjort, gasell, råbukk, villgeit, antilope, villokse og gemse. (1Mo 25: 28; 5Mo 12: 15; 14: 4, 5) Kjøttet ble stekt eller kokt. Det å spise blod var strengt forbudt, og det samme gjaldt fett. – 3Mo 7: 25–27.

Man spiste også fjærkre. I ødemarken ble det på mirakuløst vis skaffet til veie vaktler til israelittene. (4Mo 11: 31–33) Duer, turtelduer, rapphøner og spurver hørte til de rene fuglene. (1Sa 26: 20; Mt 10: 29) Egg utgjorde også en del av kosten. – Jes 10: 14; Lu 11: 11, 12.

Gresshopper hørte til de spiselige insektene. Døperen Johannes levde av gresshopper og honning. (Mt 3: 4) Noen arabere spiser gresshopper den dag i dag. Mange foretrekker å fjerne hodet, bena og vingene og så vende gresshoppene i mel og steke dem i olje og smør.

Fisk fikk man fra Middelhavet eller fra Galilea-sjøen. Flere av Jesu Kristi apostler var fiskere, og ved minst én anledning, etter sin oppstandelse, stekte Jesus noe fisk over en trekullild til sine disipler. (Joh 21: 9) Man kunne også tørke fisk og ta den med som proviant når man var på reise. De fiskene som Jesus ved to anledninger  på mirakuløst vis mettet store menneskemengder med, var sannsynligvis tørket. (Mt 15: 34; Mr 6: 38) En av Jerusalems byporter het Fiskeporten, noe som tyder på at det var et fisketorg i eller i nærheten av denne porten. (Ne 3: 3) På Nehemjas tid solgte tyrierne fisk i Jerusalem. – Ne 13: 16.

Melkeprodukter og drikkevarer. Enda et viktig næringsmiddel var melk – fra kuer, geiter og sauer – og melkeprodukter. (1Sa 17: 18) Melk ble vanligvis oppbevart i skinnflasker. (Dom 4: 19) Den ble fort sur. Det hebraiske ordet chemʼạh, som blir oversatt med «smør», kan også bety «sammenløpet melk». Ost var også et kjent produkt. En dal langs vestsiden av det gamle Jerusalem het Tyropoion-dalen, eller «Ostemakernes dal». – Dom 5: 25; 2Sa 17: 29; Job 10: 10; se OST.

Druer ble først og fremst brukt til framstilling av vin, som noen ganger ble krydret eller blandet. (Ord 9: 2, 5; Høy 8: 2; Jes 5: 22) Innsamlingen av druene fant sted om høsten. I det varme klimaet gjæret druesaften hurtig. Mellom druehøsten og påsken gikk det flere måneder. Når en familie ved feiringen av påsken drakk flere begre med vin, slik det ble skikk og bruk, må det derfor ha vært gjæret druesaft de drakk. Ved påsken i år 33 var det følgelig ekte rødvin Jesus drakk og rakte sine disipler da han innstiftet Herrens aftensmåltid. (Mr 14: 23–25) Den vinen som Jesus skaffet til veie ved et bryllup, var også gjæret. (Joh 2: 9, 10) Vin ble også brukt som medisin. (1Ti 5: 23) Man brukte også eddik av druevin, enten i ren form eller blandet med krydderier eller fruktsaft. (4Mo 6: 3; Rut 2: 14) Noe annet som man drakk, var hveteøl og en forfriskende drikk som var laget av saften av granatepler. – Høy 8: 2; Jes 1: 22; Ho 4: 18.

Manna. Mens israelittene befant seg i ødemarken, levde de hovedsakelig av manna. Det sies i 4. Mosebok 11: 7, 8 at mannaen var som korianderfrø og så ut som bdelliumharpiks. Den ble malt på håndkverner eller støtt i mortere og kokt eller brukt til å bake kaker som smakte som søte oljekaker. Den blir omtalt som «mektiges brød». – Sl 78: 24, 25; se MANNA.

Felles måltider. Det å spise et måltid sammen var i bibelsk tid et tegn på et nært forhold. (1Mo 31: 54; 2Sa 9: 7, 10, 11, 13; se MÅLTID.) Hvis man nektet å spise sammen med en annen, var det et tegn på vrede eller en annen negativ følelse eller holdning. (1Sa 20: 34; Apg 11: 2, 3; Ga 2: 11, 12) Matvarer ble ofte brukt som en gave i den hensikt å oppnå eller sikre en annens velvilje; man betraktet nemlig det å motta en gave som noe som forpliktet mottakeren til å bevare et fredelig forhold til giveren. – 1Mo 33: 8–16; 1Sa 9: 6–8; 25: 18, 19; 1Kg 14: 1–3.

Det kristne standpunkt. De kristne er ikke underlagt Moselovens bestemmelser om rene og urene fødevarer. De skal avholde seg fra blod og fra det som er kvalt, det vil si kjøtt av dyr som blodet ikke er tappet av på riktig måte. (Apg 15: 19, 20, 28, 29) Men de skal ellers ikke gjøre det til et stridsspørsmål hvorvidt man bør spise eller avholde seg fra å spise noe bestemt, og heller ikke forsøke å påvirke andres samvittighet hva det angår. De blir imidlertid advart mot å spise noe som et avgudsoffer og mot å få andre til å snuble ved å insistere på å gjøre bruk av sin kristne frihet med hensyn til valg av mat og drikke. (1Kt 8; 10: 23–33) Kristne bør aldri la mat og tilberedning av mat komme foran Riket og dets åndelige interesser. – Ro 14: 17; He 13: 9.

Åndelig føde. Jesus gjorde med glede sin Fars vilje og sa at det var som mat for ham. (Joh 4: 32, 34) Han forutsa at han skulle utnevne «den tro og kloke slave» til å gi hans disipler (åndelig) mat i rette tid. (Mt 24: 44–47; se TRO OG KLOKE SLAVE, DEN.) Moses hadde sagt til israelittene at «mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hver uttalelse fra Jehovas munn» (5Mo 8: 3), og Jesus tilskyndte sine disipler til ikke å arbeide for den materielle føde, men for den mat som forblir til evig liv. (Joh 6: 26, 27; jf. Hab 3: 17, 18.) Han sa at de ikke skulle være bekymret for mat og drikke, for «sjelen er mer verd enn maten». – Mt 6: 25; Lu 12: 22, 23.

Apostelen Paulus sammenlignet de elementære ting i den kristne lære med «melk» og den dypere kunnskap med «fast føde». (He 5: 12–14; 6: 1, 2; 1Kt 3: 1–3) Og Peter talte om at den åndelige vekst skulle næres med «den uforfalskede melk som hører ordet til». (1Pe 2: 2) Jesus omtalte seg selv som «livets brød», som var av større verdi enn den mannaen israelittene fikk i ødemarken, og påpekte at den som spiste av det, aldri skulle bli sulten. (Joh 6: 32–35) Noen av hans disipler som ikke var åndeligsinnet, ble sjokkert da han sammenlignet sitt kjød og sitt blod med mat og drikke som kunne gi dem evig liv. Det han mente, var at de i overført betydning kunne ’spise og drikke’ hans kjød og hans blod ved å tro på hans gjenløsningsoffer. – Joh 6: 54–60.

Jehova har lovt at det vil komme en tid da han vil sørge for en overflod av både åndelig og materiell føde til sine trofaste tjenere i hele verden, og at de aldri mer vil bli truet av hungersnød. – Sl 72: 16; 85: 12; Jes 25: 6; se HUNGERSNØD; MATLAGING,  HUSGERÅD; se også egne artikler om de forskjellige fødemidler.