Det hebraiske ordet jalạdh betyr «føde; få unger; bli far til». (1Mo 4: 1, 2; 16: 15; 30: 39; 1Kr 1: 10) Det er beslektet med jẹledh («barn» [1Mo 21: 8]), molẹdheth (fødsel; hjem; slektninger [1Mo 31: 13, NW, fotn.]) og toledhọth (historisk beretning; opprinnelseshistorie; avlinger; frambringelser; slektshistorie [1Mo 2: 4, NW, fotn.; Mt 1: 1, NW, fotn.]). Det hebraiske ordet chil (eller chul), som i første rekke brukes om det å ha fødselsveer, er i Job 39: 1 og Ordspråkene 25: 23 brukt om det å føde under veer eller frambringe som under fødselsveer. (Jf. Jes 26: 17, 18; se FØDSELSVEER.) Det greske ordet gennạo betyr «bli far til; bli mor til; føde; bli født». (Mt 1: 2; Lu 1: 57; Joh 16: 21; Mt 2: 1) Tịkto blir gjengitt med «å føde». – Mt 1: 21.

Det er «en tid til å fødes,» sa Salomo, og hos mennesker inntrer fødselen normalt omkring 280 dager etter unnfangelsen. (For 3: 2) For foreldre er en fødsel som regel forbundet med stor glede, men ifølge den vise kong Salomo er den dagen en dør, bedre enn den dagen en ble født, forutsatt at en har levd et produktivt liv og oppnådd et godt navn hos Gud. – Lu 1: 57, 58; For 7: 1.

Siden gammel tid har jordmødre bistått ved fødsler. Som en hjelp både for den fødende og for jordmoren gjorde man bruk av en slags fødestol. Den kan ha bestått av to steiner eller teglsteiner som den fødende satt på huk på under fødselen. (2Mo 1: 16) Det hebraiske ordet som i 2. Mosebok er oversatt med «fødestol» (ʼovnạjim), er beslektet med det hebraiske ordet for «stein» og forekommer bare ett annet sted i Bibelen (Jer 18: 3), hvor det er gjengitt med «dreieskive». The International Standard Bible Encyclopedia sier: «Ordet står begge steder i dualis, noe som uten tvil skyldes at dreieskiven bestod av to skiver, og at fødestolen likeledes bestod av to deler.» (Bd. 1, 1979, s. 516) Gamle hieroglyfiske innskrifter bekrefter at man brukte slike fødestoler i Egypt.

Det som ble gjort like etter fødselen, vanligvis av jordmoren, blir omtalt i Esekiel 16: 4, skjønt her i billedlig betydning. Navlestrengen ble skåret over, og barnet ble vasket og gnidd inn med salt og så svøpt (reivet). Saltet ble muligens brukt for at huden skulle bli tørr og fast. Barnet ble svøpt, viklet i tøybånd, fra hode til fot, slik som også Jesus ble (Lu 2: 7), noe som gav det et nesten mumielignende utseende; kroppen ble på den måten holdt varm og lemmene utstrakt. Tøybåndene ble viklet under haken og opp omkring hodet, etter sigende for å lære barnet å puste gjennom nesen. Denne behandlingen av nyfødte går meget langt tilbake i tiden, for allerede Job var kjent med svøp, eller slike tøybånd. – Job 38: 9.

Etter at man hadde tatt hånd om morens og barnets umiddelbare behov, viste man barnet fram for faren eller gjorde ham kjent med at fødselen hadde funnet sted, og han anerkjente barnet som sitt. (Jer 20: 15) Når en tjenestekvinne i sin ufruktbare frues sted fødte hennes mann et barn, ble barnet regnet for å tilhøre fruen. (1Mo 16: 2) Det var øyensynlig dette Rakel siktet til da hun bad om at hennes slavekvinne skulle ’føde på hennes knær’, slik at hun kunne «få barn ved henne». (1Mo 30: 3) Det betydde ikke at fødselen bokstavelig talt skulle finne sted på Rakels knær, men at hun skulle kunne vugge barnet på sine knær som om det var hennes eget. – Jf. 1Mo 50: 23.

Like etter fødselen, eller, når det gjaldt en gutt, ved omskjærelsen åtte dager senere, fikk barnet navn av den ene av foreldrene. Ved meningsforskjeller var det farens ord som var avgjørende. (1Mo 16: 15; 21: 3; 29: 32–35; 35: 18; Lu 1: 59–63; 2: 21) Barnet ble vanligvis ammet av moren (1Mo 21: 7; Sl 22: 9; Jes 49: 15; 1Te 2: 7), skjønt det ser ut til at andre kvinner noen ganger ble brukt (2Mo 2: 7). Vanligvis ble barnet ikke avvent før det var to–tre år gammelt eller enda eldre. Det later til at Isak var fem år gammel da han ble avvent, og i hans tilfelle ble begivenheten markert med en fest. – 1Mo 21: 8; 1Sa 1: 22, 23.

Under Moseloven var en kvinne som hadde født en gutt, seremonielt uren i 7 dager og skulle la seg rense i ytterligere 33 dager. Hvis barnet var en pike, ble moren betraktet som uren i 14 dager og skulle la seg rense i ytterligere 66 dager. Når hennes renselsesperiode var over, skulle det frambæres et brennoffer og et syndoffer for henne: en ung vær og en turteldue eller en dueunge, eller to turtelduer eller to dueunger, avhengig av hva foreldrene hadde råd til. (3Mo 12: 1–8; Lu 2: 24) Førstefødte sønner skulle løskjøpes med 5 sølvsekel (ca. 75 kr). – 4Mo 18: 15, 16; se FØRSTEFØDT.

Bibelen bruker ofte uttrykk som har tilknytning til en bokstavelig fødsel, på en billedlig måte. (Sl 90: 2; Ord 27: 1; Jes 66: 8, 9; Jak 1: 15) Kraftige fødselsveer blir på en treffende måte brukt for å anskueliggjøre uunngåelige lidelser som har andre årsaker. (Sl 48: 6; Jer 13: 21; Mi 4: 9, 10; Ga 4: 19; 1Te 5: 3) Jesus sa at en i åndelig forstand må bli «født av vann og ånd» for å komme inn i Riket. Det betyr at en må bli døpt i vann og bli avlet av Guds ånd og således bli  en sønn av Gud med utsikt til å få del i det himmelske rike. (Joh 3: 3–8; 2Kt 5: 17; 1Pe 1: 3, 23) Åpenbaringen beskriver i et symbolsk språk hvordan «en sønn, en gutt», ble født i himmelen etter en periode med smertefulle veer. – Åp 12: 1–5.