En fortrinnsrett som tilkom en manns førstefødte sønn. Både det hebraiske og det greske uttrykket for «førstefødselsrett» (bekhorạh og prototọkia) kommer fra røtter som har grunnbetydningen «førstefødt».

Under den patriarkalske ordning var det slik at den eldste sønnen ble familiens overhode ved farens død. Han fikk da myndighet over de øvrige familiemedlemmene og plikt til å sørge for dem, så lenge de tilhørte farens husstand. Han overtok også farens stilling som den som representerte familien overfor Jehova. Den førstefødte fikk i alminnelighet en spesiell velsignelse av sin far. (1Mo 27: 4, 36; 48: 9, 17, 18) Han hadde også krav på en dobbelt del av farens bo, det vil si, han fikk dobbelt så mye som hver av sine brødre. Ifølge Moseloven kunne ikke en mann som hadde mer enn én kone, ta førstefødselsretten fra den eldste sønnen og gi den til sønnen til en kone han var spesielt glad i. – 5Mo 21: 15–17.

På patriarkenes tid kunne en far overføre førstefødselsretten til en annen sønn hvis det forelå en spesiell grunn til det. Det skjedde i tilfellet med Ruben, som mistet sin førstefødselsrett fordi han begikk utukt med sin fars medhustru. (1Kr 5: 1, 2) Den førstefødte kunne selge sin førstefødselsrett til en av sine brødre, slik Esau gjorde. Esau foraktet sin førstefødselsrett og solgte den til sin bror, Jakob, i bytte mot et måltid. (1Mo 25: 30–34; 27: 36; He 12: 16) Det er ikke noe som tyder på at Jakob gjorde sin ervervede førstefødselsrett gjeldende for å få en dobbelt del av Isaks eiendom (som var rørlig gods og personlige eiendeler, for Isak eide ikke noe jord bortsett fra en mark i Makpela med en hule som ble brukt til gravsted). Jakob var interessert i å videreføre åndelige verdier til sin familie, det vil si, det løftet Abraham fikk om ætten. – 1Mo 28: 3, 4, 12–15.

Når det gjelder Israels konger, later det til at førstefødselsretten også innebar retten til å arve tronen. (2Kr 21: 1–3) Men Jehova, som var israelittenes virkelige Konge og deres Gud, satte av og til denne retten til side når det passet med hans hensikter, for eksempel i forbindelse med Salomo. – 1Kr 28: 5.

 Jesus Kristus, «all skapnings førstefødte», som alltid var trofast mot sin Far, Jehova Gud, er i kraft av sin førstefødselsrett blitt innsatt som «arving til alle ting». – Kol 1: 15; He 1: 2; se ARV.