Uttrykket brukes fortrinnsvis om den eldste sønnen til en far (altså ikke om en mors førstefødte), om «den første frukt av hans mannskraft». (5Mo 21: 17) Det blir også brukt om dyrs førstefødte avkom av hankjønn. – 1Mo 4: 4.

Fra de tidligste tider hadde den førstefødte sønnen en ærefull stilling i familien. Han var den som skulle være familieoverhodets etterfølger. Han arvet en dobbelt del av farens eiendom. Josef anviste Ruben plass ved bordet i samsvar med hans rett som førstefødt. (1Mo 43: 33) Men Bibelen hedrer ikke alltid de førstefødte ved å nevne sønner i den rekkefølge de er født i. Det forekommer ofte at den mest fremtredende eller trofaste av sønnene blir nevnt først, i stedet for den førstefødte. – 1Mo 6: 10; 1Kr 1: 28; jf. 1Mo 11: 26, 32; 12: 4; se ARV; FØRSTEFØDSELSRETT.

De førstefødte kom i forgrunnen på en spesiell måte da Jehova utfridde sitt folk av trelldommen i Egypt. Hos egypterne var de førstefødte helliget solguden Amon Re, alle førstefødtes formentlige beskytter. Den tiende plagen som Jehova førte over egypterne, var til vanære for denne guden og avslørte hans manglende evne til å beskytte de førstefødte. Israelittene adlød på sin side Guds befaling om at de skulle slakte et lam og stryke dets blod på dørstolpene og dørbjelken ved inngangen til husene sine, og derfor mistet de ikke sine førstefødte, mens alle egypternes førstefødte, både blant mennesker og dyr, ble slått i hjel. (2Mo 12: 21–23, 28, 29) Med de førstefødte menes det her tydeligvis den førstefødte sønnen i hver husstand, og ikke husstandens overhode, selv om han også kan ha vært en førstefødt. Farao selv var sannsynligvis en førstefødt, men han mistet ikke livet. Det kan hende at det ikke fantes en egentlig førstefødt sønn i hver eneste egyptisk husstand (noen ektepar kan ha vært barnløse, eller den førstefødte sønnen kan ha dødd tidligere), men ødeleggelsen kan i så fall ha rammet husstandens overhode, eller den som innehadde stillingen som førstefødt, siden det heter i 2. Mosebok 12: 30: «Det var ikke et hus hvor det ikke var en som var død.»

Siden israelittenes førstefødte sønner etter hvert skulle bli overhoder i de forskjellige familiene, representerte de hele nasjonen. Jehova omtalte faktisk hele nasjonen som sin «førstefødte», for den var hans førstefødte nasjon på grunn av pakten med Abraham. (2Mo 4: 22) Ettersom han hadde spart de førstefødtes liv, befalte han at ’hver førstefødt av hankjønn som åpnet hvert morsliv blant Israels sønner, blant mennesker og husdyr’, skulle helliges til ham. (2Mo 13: 2) Dermed ble de førstefødte sønnene viet til Gud.

Senere tok Jehova ut de mannlige levittene – de 300 førstefødte levittene tydeligvis ikke medregnet (sml. 4Mo 3: 21, 22, 27, 28, 33, 34 med 4Mo 3: 39) – i stedet for de av Israels førstefødte sønner som var fra en måned gamle og oppover. Det skulle betales en løsesum på fem sekel (75 kr) til Aron og hans sønner for hver av de 273 som overskred levittenes antall. Jehova tok også ut levittenes husdyr i stedet for de førstefødte blant husdyrene til de andre stammene. (4Mo 3: 40⁠–48) Fra da av skulle en førstefødt sønn bæres fram for Jehova ved tabernaklet eller templet etter morens renselsesperiode og bli løskjøpt ved at det ble betalt en sum som svarte til den beregnede verdien av gutter som var fra en måned gamle og opp til fem år, «fem sølvsekel etter det hellige steds sekel». – 3Mo 12: 1–3; 27: 6; 4Mo 18: 15, 16.

Den førstefødte av hankjønn av de rene dyrene, av oksekalver, lam og geitekillinger, skulle ikke løskjøpes. Folk skulle ikke utføre noe arbeid med den førstefødte av sine okser eller klippe det førstefødte av sine lam. Disse dyrene skulle bæres fram for Jehova som et offer ved tabernaklet eller templet den åttende dagen etter fødselen. (2Mo 22: 30; 4Mo 18: 17; 5Mo 15: 19, 20) Men hvis dyret hadde et alvorlig lyte, skulle det ikke ofres til Jehova, men spises på eierens hjemsted. – 5Mo 15: 21–23.

Det førstefødte av et esel, et urent dyr, kunne ikke frambæres som offer, og det skulle derfor løskjøpes eller kjøpes tilbake ved at en sau ble ofret i dets sted. Hvis dette ikke ble gjort, skulle eieren bryte nakken på det, siden det tilhørte Jehova og ikke skulle brukes av et menneske. (2Mo 13: 12, 13; 34: 19, 20) Men i 3. Mosebok 27: 27 står det: «Hvis det er blant de urene dyrene, og han skal løskjøpe det i samsvar med den beregnede verdien, da skal han i tillegg til den gi en femtedel av den. Men hvis det ikke blir kjøpt tilbake, da skal det selges i samsvar med den beregnede verdien.» Noen kommentatorer betrakter dette skriftstedet som en modifisering av bestemmelsen om løskjøping av et esel. Men 3. Mosebok 27: 27 handler sannsynligvis om noe annet. Med ordene «hvis det er blant de urene dyrene» siktes det antagelig ikke til et urent dyr, for eksempel et esel, men til et dyr som var urent i  den forstand at det ikke egnet seg som offer fordi det hadde et lyte.

Hvorfor omtaler Jehova ’David, sin tjener’, som førstefødt, når David ikke var en førstefødt sønn?

I Salme 89 omtaler Jehova sin tjener David og henviser til den pakt om et rike som ble inngått med ham. I den forbindelse sier han: «Jeg skal innsette ham som førstefødt, den høyeste av jordens konger.» (Sl 89: 20, 27) David var ikke en førstefødt sønn. (1Kr 2: 13–15) Det ser derfor ut til at Jehova siktet profetisk til den som David var et forbilde på, Guds egen «førstefødte» Sønn i himmelen, som han skal gi et kongedømme som er mer opphøyd en noe kongedømme noen menneskelig hersker har hatt. – Jf. Ese 34: 24, hvor Messias blir omtalt som «min tjener David».

Om Jesus Kristus heter det at han er «all skapnings førstefødte» og «den førstefødte av de døde». Han er ikke bare den mest fremtredende i forhold til dem som er skapt eller dem som er oppreist fra de døde, men også den første som ble skapt og den første som ble oppreist fra de døde til evig liv. (Kol 1: 15, 18; Åp 1: 5; 3: 14) På jorden var han Marias førstefødte barn, og han ble framstilt i templet i samsvar med Jehovas lov. (Lu 2: 7, 22, 23) Apostelen Paulus omtaler de av Jesu Kristi etterfølgere som er blitt innskrevet i himlene, som «menigheten av de førstefødte», de første som er blitt godtatt av Gud som sønner på grunnlag av sin tro på Jesu offer, og de første av Jesu etterfølgere som blir oppreist fra de døde uten å måtte dø igjen. – He 12: 23.

I Job 18: 13 blir uttrykket «dødens førstefødte» brukt om den mest dødelige av alle sykdommer.