Avling som høstes inn først i en sesong, eller det første resultat eller produkt av noe. Det hebraiske ordet reʼsjịth (fra en rot som betyr «hode») blir brukt i betydningen første del, utgangspunkt eller «begynnelse», (5Mo 11: 12; 1Mo 1: 1; 10: 10), «det beste» (2Mo 23: 19, se NW, fotn.) og «førstegrøden» (3Mo 2: 12). Uttrykket «de første modne fruktene» er en oversettelse av det hebraiske ordet bikkurịm, som særlig blir brukt om frukt og korn. (Na 3: 12) Det greske ordet for førstegrøde (aparkhẹ) kommer fra en rot som har grunnbetydningen «begynnelse», «det som kommer først».

Jehova påla Israels nasjon å ofre førstegrøden til ham, enten det dreide seg om mennesker, dyr eller markens grøde. (2Mo 22: 29, 30; 23: 19; Ord 3: 9) Når israelittene viet førstegrøden til Jehova, ville det være et vitnesbyrd om at de verdsatte Jehovas velsignelse og sitt land og dets avkastning. Det ville være et uttrykk for takknemlighet overfor Giveren av «enhver god gave». – 5Mo 8: 6–10; Jak 1: 17.

Jehova befalte nasjonen å frambære et symbolsk offer av førstegrøden for ham, spesielt ved de usyrede brøds høytid. Den 16. nisan skulle øverstepresten i helligdommen svinge noe av førstegrøden av kornhøsten framfor Jehova – et kornband av bygg, som var årets første avling ifølge den hellige kalender. (3Mo 23: 4–12) Senere, på pinsedagen, den 50. dagen etter at det ble svingt med byggneket, ble førstegrøden av hvetehøsten båret fram som et svingeoffer i form av to syrede brød som var bakt av fint mel. – 3Mo 23: 15–17; se HØYTIDER.

I tillegg til disse kornofrene som øverstepresten bar fram på vegne av nasjonen, skulle israelittene komme med førstegrøden av alt de dyrket eller avlet, som offergaver. Alle førstefødte av hankjønn, både blant mennesker og dyr, var helliget til Jehova og ble enten ofret eller løskjøpt. (Se FØRSTEFØDT.) Førstegrøden av det grovmalte melet skulle de ofre som ringformede kaker. (4Mo 15: 20, 21) Noe av førstegrøden av jordens frukt skulle israelittene legge i kurver og bringe til helligdommen (5Mo 26: 1, 2), hvor de så skulle framsi de ordene som står i 5. Mosebok 26: 3–10. Disse ordene var en kort oversikt over nasjonens historie fra israelittene kom til Egypt og til de ble utfridd og ført inn i det lovte land.

Det sies at det ble en sedvane at hvert distrikt sendte en representant med den førstegrøden som ble gitt av distriktets innbyggere, slik at ikke alle behøvde å påta seg strabasene med å dra opp til Jerusalem hver gang en førstegrøde var moden. Loven inneholdt ikke bestemmelser om hvor mye av førstegrøden som skulle frambæres. Dette ble tydeligvis overlatt til den enkelte givers gavmildhet og takknemlighet. Men man skulle komme med de beste delene, det beste av førstegrøden. – 4Mo 18: 12; 2Mo 23: 19; 34: 26.

Et nyplantet tre ble betraktet som urent de første tre årene, som «uomskåret». Det fjerde året ble all frukten på det hellig for Jehova. Og så, det femte året, kunne eieren plukke frukten av det til seg selv. – 3Mo 19: 23–25.

Den førstegrøden som Israels tolv ikke-levittiske stammer gav som et bidrag til Jehova, ble benyttet av prestene og levittene, siden de ikke hadde fått noen arv i landet. (4Mo 18: 8–13) Det var til behag for Jehova og til velsignelse for alle berørte parter at israelittene trofast frambar  førstegrøden. (Ese 44: 30) Hvis de ikke gjorde det, ville Gud regne det som om de røvet fra ham, og de ville pådra seg hans mishag. (Mal 3: 8) I Israels historie hendte det at denne ordningen ble forsømt, og at den så i visse perioder ble gjeninnført av herskere som var nidkjære for sann tilbedelse. Da kong Hiskia gjennomførte sine reformer, lot han de usyrede brøds høytid bli feiret dobbelt så lenge som foreskrevet, og ved denne anledningen oppfordret han folket til å oppfylle sin plikt til å bidra med førstegrøde og tiende. Folket reagerte med glede og kom med store mengder av førstegrøden av kornet, den nye vinen, oljen, honningen og all markens grøde, fra den tredje til den sjuende måneden. (2Kr 30: 21, 23; 31: 4–7) Etter utfrielsen av Babylon avla israelittene under Nehemjas ledelse en ed om å vandre etter Jehovas lov og blant annet bringe ham førstegrøden av alle slag. – Ne 10: 29, 34–37; se OFRE.

Billedlig og symbolsk anvendelse. Jesus Kristus ble åndsavlet da han ble døpt, og han ble oppreist fra de døde til liv i ånden den 16. nisan i år 33, den dagen i året da førstegrøden av den første kornhøsten (bygghøsten) ble båret fram for Jehova i helligdommen. Jesus blir derfor kalt førstegrøden, siden han faktisk var den første førstegrøden for Gud. (1Kt 15: 20, 23; 1Pe 3: 18) Jesu Kristi trofaste etterfølgere, hans åndelige brødre, er også en førstegrøde for Gud, men ikke den primære førstegrøde. De kan sammenlignes med førstegrøden av den andre kornavlingen, hveten, som ble båret fram for Jehova på pinsedagen. Tallet på disse er 144 000, og det blir sagt om dem at de er «kjøpt fra menneskene som en førstegrøde for Gud og for Lammet», og at de er «en førstegrøde av hans skapninger». – Åp 14: 1–4; Jak 1: 18.

Apostelen Paulus benytter også uttrykket «førstegrøden» om den trofaste jødiske rest som ble de første kristne. (Ro 11: 16) Den kristne mannen Epainetos blir kalt «en førstegrøde for Kristus i Asia» (Ro 16: 5), og Stefanas’ husstand blir kalt «førstegrøden i Akaia» (1Kt 16: 15).

Ettersom de salvede kristne er avlet av ånden til å være Guds sønner og har håp om å få en oppstandelse til udødelighet i himmelen, sies det om dem at de allerede mens de lever på jorden, «har førstegrøden, nemlig ånden», mens de «ivrig venter på adopsjon som sønner, utfrielsen fra [sine] legemer ved en løsepenge». (Ro 8: 23, 24) Paulus sier at han og hans medkristne som har håp om liv i ånden, har fått «pantet på det som skal komme, det vil si ånden», som han også omtaler som «et pant på forhånd på vår arv». – 2Kt 5: 5; Ef 1: 13, 14.