Usann historie, oppdiktet historie, myte, skrøne, usannhet; oversatt fra det greske ordet mỵthos, som forekommer i 1. Timoteus 1: 4 og 4: 7, i 2. Timoteus 4: 4, i Titus 1: 14 og i 2. Peter 1: 16.

Mỵthos er det motsatte av alẹtheia, «sannhet», som betegner det faktiske forhold ved en sak. I Galaterne 2: 5 står «det gode budskaps sannhet» som en kontrast til et budskap som inneholdt forvanskninger av sannheten. Apostlene advarte de kristne om faren for å bli vendt bort fra sannheten og bli vendt til usanne historier, som ikke hadde noe grunnlag i virkeligheten, men var oppdiktet av mennesker. Jødedommen var fylt med slike usanne historier. Forfedrenes tradisjoner utgjorde den såkalte muntlige lov, som med tiden ble samlet i Talmud. Jødedommen, som førte an i motstanden mot kristendommen i det første århundre, var i høy grad blitt påvirket av hedensk filosofi og lære.

Her følger et eksempel på slike usanne historier, hentet fra Den palestinske (jerusalemske) talmud: «R. Samuel b. Nahman har i R. Jonathans navn sagt: Tavlene [som Moses mottok De ti bud på] var seks håndsbredder lange og tre brede; og Moses holdt to håndsbredder og Gud to, slik at det var to håndsbredders mellomrom mellom deres fingrer; og da israelittene tilbad kalven, prøvde Gud å rive tavlene ut av hendene på Moses, men Moses’ hender var så sterke at han rev dem fra Ham.» Videre fortelles det at «bokstavene fløy av» tavlene, og at tavlene som følge av dette «ble for tunge for Moses’ hender og falt ned og ble knust», ettersom «skriften hadde holdt dem oppe». – Taʽanit, V, s. 116, 117, oversatt til engelsk av A.W. Greenup.

De apokryfiske skrifter inneholder en mengde usanne, oppdiktede historier. To eksempler er historien om at Daniel drepte en stor drage ved hjelp av en blanding av bek, fett og hår, og historien om at Tobias fikk makt til å helbrede og til å drive ut demoner ved hjelp av hjertet, galleblæren og leveren fra en kjempestor fisk. – Tillegg til Daniels bok, 14: 23–27; Tobit 6: 2–9, 18; Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1988.

 De kristne må avvise fabler. I 1. Timoteus 1: 4 sier Paulus at de kristne ikke må rette sin oppmerksomhet mot usanne historier. Slike historier kan få kristne til å bli oppslukt av nytteløs granskning og medføre at sinnet deres blir vendt bort fra sannheten. Noen av disse usanne historiene er slike som blir fortalt av gamle kvinner som har levd et liv preget av en verdslig handlemåte. De krenker Guds hellige, rettferdige normer. (1Ti 4: 6, 7; Tit 1: 14) Apostelen Peter stiller i 2. Peter 1: 16 den sannferdige beretningen om Jesu forvandling, eller forklarelse, som han var øyenvitne til, opp som en kontrast til usanne historier (som ikke bare er oppdiktet, men som også er listig uttenkt, kanskje i den hensikt å få en kristen til å vende seg bort fra sannheten). (Mr 9: 2) Paulus forutsa i 2. Timoteus 4: 3, 4 at det skulle komme en tid da folk villig skulle vende seg til usanne historier i stedet for til sannheten.