Det hebraiske uttrykket misjpachạh (familie, slekt) brukes både om en husstand og i videre betydning, nemlig om en stamme, et folk eller en nasjon. Også det greske ordet patriạ har vid betydning. Det er Jehova Gud som står bak familieordningen. Han er sin himmelske families Far, ja den som «enhver familie i himmel og på jord skylder sitt navn» (Ef 3: 14, 15), ettersom det var han som opprettet den første familie på jorden, noe han gjorde i den hensikt at jorden skulle bli fylt med mennesker. Og etter at Adam hadde syndet, tillot Jehova at han stiftet familie og fikk barn «som var ham lik, som et bilde av ham». (1Mo 5: 3)  Gjennom Bibelen har Jehova senere gjort det klart at den gudgitte forplantningsevnen, som mennesker kan videreføre sitt navn og sin slekt på jorden ved hjelp av, er noe som han tillegger stor betydning. – 1Mo 38: 8–10; 5Mo 25: 5, 6, 11, 12.

Familiens struktur. I oldtidens hebraiske samfunn var familien den grunnleggende enhet. Den var en liten administrativ enhet: Faren stod som overhode ansvarlig overfor Gud, og moren hadde, under mannens ledelse, myndighet over barna i familien. (Apg 2: 29; He 7: 4) Familien gjenspeilte i liten målestokk Guds store familie. Gud blir i Bibelen billedlig framstilt som en ektemann, og «det Jerusalem som er der oppe», blir framstilt som mor til hans barn. – Ga 4: 26; jf. Jes 54: 5.

Familien i patriarktiden kan i visse henseender sammenlignes med et forretningsselskap. De forskjellige familiemedlemmene hadde visse personlige eiendeler, men det meste var felleseie og ble forvaltet av faren. Når en i familien gjorde noe galt, ble det betraktet som en urett som ble gjort mot familien, særlig mot familieoverhodet. Det førte vanære over ham, og som husstandens dommer hadde han ansvaret for å ta de nødvendige skritt. – 1Mo 31: 32, 34; 3Mo 21: 9; 5Mo 22: 21; Jos 7: 16–25.

Den opprinnelige normen som Jehova satte for ekteskapet og familien, var monogami. Selv om polygami senere ble praktisert, var dette hele tiden i strid med det prinsippet som Gud opprinnelig hadde fastsatt. Han tolererte det imidlertid inntil hans tid var inne til å gjeninnføre den opprinnelige normen, noe han har gjort i den kristne menighet. (1Ti 3: 2; Ro 7: 2, 3) I lovpakten tok han i betraktning at det ble praktisert polygami, og regulerte dette på en slik måte at familieenheten bestod og fungerte. Ikke desto mindre hadde Jehova sagt: «Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor, og han skal holde seg til sin hustru, og de skal bli ett kjød.» Og hans Sønn siterte disse ordene og tilføyde: «Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.» (1Mo 2: 24; Mt 19: 4–6) Det framgår av den bibelske beretning at Adam hadde bare én kone, som ble «mor til alle som lever». (1Mo 3: 20) Noahs tre sønner, som begynte å befolke jorden igjen etter den verdensomfattende vannflommen, hadde samme far og samme mor, og alle tre overlevde vannflommen sammen med bare én hustru. – 1Mo 8: 18; 9: 1; 1Pe 3: 20.

Under lovpakten. Da Gud gav Israel De ti bud, viste han at han ønsket at familieenheten skulle bli bevart. «Ær din far og din mor» er det femte bud, det første bud med et løfte. (5Mo 5: 16; Ef 6: 2) Et barn som gjorde opprør mot foreldrene sine, ble betraktet som en som gjorde opprør mot den myndighetsordning som Gud hadde innført, og mot Gud selv. Hvis noen slo eller forbannet sin far eller sin mor eller viste seg å være uforbederlig ustyrlig, skulle han lide døden. (2Mo 21: 15, 17; 3Mo 20: 9; 5Mo 21: 18–21) Barna skulle ha tilbørlig frykt for foreldrene sine, og et barn som behandlet sin far eller sin mor med forakt, var forbannet. – 3Mo 19: 3; 5Mo 27: 16.

Det sjuende bud: «Du skal ikke begå ekteskapsbrudd», forbød enhver kjønnslig omgang mellom en gift person og en annen enn ektefellen. (2Mo 20: 14) Alle barn skulle bli født innenfor ekteskapet. En uekte sønn ble ikke anerkjent, og hans etterkommere fikk ikke komme inn i Israels menighet, selv ikke inntil tiende generasjon. – 5Mo 23: 2.

I tillegg til at det sjuende bud, som forbød ekteskapsbrudd, tjente til å trygge familieenheten, tjente det tiende bud, som forbød et urett begjær, til ytterligere å verne om både ens egen og andres hus og familie. Det som i alminnelighet hørte familielivet til – huset, hustruen, tjenerne, husdyrene og eiendommen for øvrig – ble beskyttet av dette budet. – 2Mo 20: 17.

Under Loven ble det omhyggelig ført slektsregistre. Familiens enhet ble enda tydeligere understreket og bevart i forbindelse med spørsmålet om arv av slektens jord. Slektsregistrene hadde spesielt stor betydning i Judas slekt og senere i Judas etterkommer Davids slekt. På grunn av løftet om at Messias, Kongen, skulle komme i denne slektslinjen, våket man nidkjært over opptegnelsene over denne slekten. Og selv om Moseloven ikke forbød polygami, ble familieenheten beskyttet og slektslinjen bevart ved hjelp av strenge lover som regulerte polygamiet. Løsaktighet eller promiskuitet ble ikke på noen måte tillatt. Barn som ble født innenfor et polygamt ekteskap, var legitime, fullverdige sønner av sin far. – Se MEDHUSTRU.

Loven forbød uttrykkelig ekteskapsallianser med de sju kanaaneiske nasjonene som skulle fortrenges fra landet. (5Mo 7: 1–4) Fordi Israels nasjon unnlot å følge dette budet, ble den fanget i avgudsdyrkelsens snare og til sist ført i fangenskap av sine fiender. En fremtredende person som syndet i denne forbindelse, var Salomo. (Ne 13: 26) Esra og Nehemja gjennomførte nidkjært reformer blant dem av de tilbakevendte israelittene som hadde besmittet sin slekt og Israels  nasjon ved å gifte seg med fremmede kvinner. – Esr 9: 1, 2; 10: 11; Ne 13: 23–27.

Da Gud sendte sin enbårne Sønn til jorden, lot han ham bli født inn i en jordisk familie. Han sørget for at han fikk en gudfryktig adoptivfar og en kjærlig mor. Som barn var Jesus underordnet sine foreldre, og han respekterte og adlød dem. (Lu 2: 40, 51) Selv like før han døde på torturpælen, viste han sin mor, som da tydeligvis var enke, kjærlighet og respekt, da han sa til henne: «Kvinne, se! Din sønn!», og sa til den disippelen han elsket: «Se! Din mor!», og derved øyensynlig gav denne disippelen i oppdrag å ta henne hjem til seg og dra omsorg for henne. – Joh 19: 26, 27.

Hvordan framhever Bibelen familiens betydning i den kristne menighet?

I den kristne menighet blir familien anerkjent som det kristne samfunns grunnleggende enhet. De kristne greske skrifter inneholder mye veiledning om familieanliggender. Også her blir det vist at mannen har den forrett å være familiens overhode, og at hustruen skal underordne seg under sin mann og stå for husholdningen under hans ledelse. (1Kt 11: 3; 1Ti 2: 11–15; 5: 14) I forbindelse med at Paulus sier at Jesus er som en ektemann og et familieoverhode for sin hustrulignende menighet, formaner han ektemenn til å utøve sitt lederskap på en kjærlig måte og hustruer til å vise sin mann respekt og underordne seg under ham. (Ef 5: 21–33) Barna blir pålagt å være lydige mot foreldrene sine, og særlig fedrene får ansvaret for å oppdra barna i Jehovas tukt og formaning. – Ef 6: 1–4.

En mann som skal bli brukt som tilsynsmann i den kristne menighet, må være et godt eksempel som familieoverhode hvis han er gift. Han må lede sin husstand på en god måte og ha barn som underordner seg, og som ikke er uregjerlige eller beskyldt for utsvevelser. Paulus spør: «Ja, hvis en mann ikke vet hvordan han skal lede sin egen husstand, hvordan skal han da kunne ta hånd om Guds menighet?», ettersom menigheten kan sammenlignes med en familie. (1Ti 3: 2–5; Tit 1: 6) Hustruer formanes til å elske sin mann og sine barn, være huslige og underordne seg under sin egen mann. – Tit 2: 4, 5.

Jesus forutsa at mange familier kom til å bli splittet på grunn av motstand mot Guds sannhet. (Mt 10: 32–37; Lu 12: 51–53) Men apostelen Paulus formante de troende til ikke å bryte det ekteskapelige bånd, ut fra hensynet til hva som ville være til gagn for den ikke-troende og for barna. Han understreket hvilken stor verdi familieordningen har, ved å påpeke at Gud betrakter barna som hellige selv om den ikke-troende ektefellen ikke er blitt renset for sine synder ved troen på Kristus. Ja, vedkommende praktiserer kanskje til og med noe av det som Paulus sier at noen av de kristne hadde praktisert før de tok imot det gode budskap om Kristus. (1Kt 7: 10–16; 6: 9–11) Apostelen vernet også om den kristne families enhet ved å gi gifte menn og kvinner veiledning om å oppfylle de ekteskapelige forpliktelser overfor hverandre. – 1Kt 7: 3–5.

Familieordningen har vist seg å bli til velsignelse for mange i forbindelse med kristendommen, i tråd med Paulus’ ord: «For hvordan vet du, hustru, om du ikke vil kunne frelse din mann? Eller hvordan vet du, mann, om du ikke vil kunne frelse din hustru?» (1Kt 7: 16) Noe annet som understreker dette, er det Paulus sier i sine hilsener til mange forskjellige husstander. Noen troende hadde det privilegium å bruke familiens hjem til menighetens møter. (Ro 16: 1–15) Den kristne misjonæren Filip var familiemann, og han hadde fire troende kristne døtre. Han ble velsignet på den måten at han fikk anledning til å ha apostelen Paulus og hans medarbeidere boende en tid i sitt hjem i Cæsarea. (Apg 21: 8–10) Den kristne menighet blir kalt «Guds husstand». Jesus Kristus er dens fremste medlem og dens overhode, og ’husstanden’ anerkjenner ham som den Ætt som alle jordens slekter skal velsigne seg ved hjelp av. – 1Ti 3: 15; Ef 2: 19; Kol 1: 17, 18; 1Mo 22: 18; 28: 14.

I de inspirerte skrifter er det forutsagt at det skulle bli rettet et voldsomt angrep mot familieordningen, og at dette skulle føre til et sammenbrudd i moralen og menneskesamfunnet utenfor den kristne menighet. Paulus omtalte det å ’forby folk å gifte seg’ som en av de demoninspirerte lærdommene i de «senere tidsperioder». Han forutsa at ulydighet mot foreldre, illojalitet og mangel på «naturlig hengivenhet» skulle være svært utbredt i «de siste dager», selv blant slike som «har en ytre form for gudhengivenhet». Han råder de kristne til å vende seg bort fra slike mennesker. – 1Ti 4: 1–3; 2Ti 3: 1–5.

Babylon den store, som er en fiende av Guds «kvinne» (1Mo 3: 15; Ga 4: 27) og av Kristi ’brud’ (Åp 21: 9), er en stor, symbolsk skjøge, et system som driver utukt med jordens konger. Det at hun er «mor til skjøgene og til de avskyelige ting på jorden», viser at hennes «døtre» er  skjøger, og også at hun får andre til å ringeakte Jehova Guds foranstaltninger og hans bud, deriblant de budene som bidrar til å bevare familien. (Åp 17: 1–6) Hun har virkelig gått inn for å forlede andre til å føre et skjøgeliv og har frambrakt mange ’skjøgedøtre’ i et forsøk på å forhindre at Kristus skal få en ren ’brud’. Men Kristi ’brud’ står seierrik, ren og rettferdig og er verdig til å kunne tilhøre Jehovas «familie» som Jesu Kristi «hustru», noe som vil føre til velsignelser og jubel i hele universet. – 2Kt 11: 2, 3; Åp 19: 2, 6–8; se EKTESKAP; se også artikler om andre familieforhold under de respektive oppslagsord.