En person som er berøvet friheten, og som befinner seg i fangenskap eller på andre måter er underlagt begrensninger; særlig en som er tatt som krigsfange. (4Mo 21: 1) I oldtiden tok man ikke bare gjenstander og husdyr som krigsbytte, men ofte også innbyggerne i de byene og områdene man erobret. (1Sa 4: 11 til 5: 12; 1Kr 5: 21; 2Kr 14: 14, 15; Am 4: 10) Fanger er omtalt allerede på patriarkenes tid. Den første som er omtalt, er Lot, som ble tatt til fange av Kedorlaomers styrker, men ble befridd av Abraham. (1Mo 14: 14; 31: 26; 34: 25–29) Job var ikke krigsfange, men i en viss forstand var han i en ’fangen tilstand’ inntil Jehova utfridde ham av hans elendighet. – Job 42: 10.

Da israelittene rykket inn for å ta det lovte land i eie, var det noen byer, innbyggerne innbefattet, som ble viet til tilintetgjørelse, deriblant Jeriko, førstegrøden av det som ble erobret. (Jos 6: 17, 21) Når de inntok byer som ikke var viet til tilintetgjørelse, hadde de ikke tillatelse til å voldta kvinnene, slik hedningnasjonene gjorde. Hvis de ønsket å gifte seg med en kvinne blant fangene, måtte de først innfri visse krav. – Kla 5: 11; 4Mo 31: 9–19, 26, 27; 5Mo 21: 10–14.

Når israelittene hadde vært troløse mot Jehova, hendte det at han tillot at de ble bortført som fanger av fiendtlige nasjoner som kom mot Israel. (2Kr 21: 16, 17; 28: 5, 17; 29: 9) De mest fremtredende eksemplene på dette ses på 700-tallet og på 600-tallet f.v.t., da mange tusen israelitter ble ført i fangenskap av den assyriske og den babylonske verdensmakt. (Se FANGENSKAP.) Akija og Jeremia forutsa denne nasjonale katastrofen. (1Kg 14: 15; Jer 15: 2) Også Moses hadde advart om at deres sønner og døtre ville måtte «gå i fangenskap» som straff for ulydighet mot Jehova, men tilføyde at de etter en tid skulle få vende tilbake hvis de angret. (5Mo 28: 41; 30: 3) Salomo forutså at israelittene kom til å bli ført i fangenskap som følge av troløshet, og han bad om at Jehova måtte befri fangene hvis de angret. – 1Kg 8: 46–52; 2Kr 6: 36–39; se også 2Kr 30: 9; Esr 9: 7.

Det kunne være stor forskjell på hvordan fanger ble behandlet; dette avhang av flere faktorer. Noen ganger fikk fangene lov til å bli boende i sitt hjemland, på den betingelse at de betalte tributt og ikke gjorde opprør mot sin nye herre. (1Mo 14: 1–4; 2Sa 8: 5, 6; 2Kg 17: 1–4) Det hendte at en konge som var blitt beseiret, fikk fortsette å regjere som vasallkonge, men han kunne også bli erstattet med en annen. (2Kg 23: 34; 24: 1, 17) I noen tilfeller måtte et stort antall fanger lide døden. En gang ble for eksempel 10 000 fanger styrtet utfor kanten på en klippe, slik at «de revnet, alle sammen». (2Kr 25: 12) Noen erobrere behandlet fangene sine grusomt; de ’hengte dem etter hånden’ (Kla 5: 12), skar av nese og ører (Ese 23: 25), blindet dem med rødglødende jern eller stakk ut øynene på dem med spyd eller dolk (Dom 16: 21; 1Sa 11: 2; Jer 52: 11) eller «skar opp . . . gravide kvinner» i en by som var blitt inntatt (Am 1: 13). På monumenter er det skildret hvordan de sadistiske assyrerne, som var særlig kjent for sin grusomhet, bandt fanger og flådde dem levende.

Fanger ble ofte satt til å utføre tvangsarbeid (2Sa 12: 29–31; 1Kr 20: 3) eller brukt som slaver, eventuelt solgt (1Sa 30: 1, 2; 2Kg 5: 2; Jes 14: 3, 4). I mange tilfeller bandt erobrerne fangene sammen med reip som ble festet rundt halsen (jf. Jes 52: 2), eller bandt dem med lenker (2Kg 25: 7) og førte dem bort «nakne og barføtte og med blottet bak», for å ydmyke dem og bringe skam over dem. – Jes 20: 4.

At jødiske fanger skulle bli satt fri og få vende hjem igjen, er et oppmuntrende tema som går igjen i mange profetier. (Jes 49: 24, 25; Jer 29: 14; 46: 27; Ese 39: 28; Ho 6: 11; Joe 3: 1; Am 9: 14; Sef 3: 20) Salmisten så også fram til at ’Jehova skulle føre de fangne av sitt folk tilbake’. (Sl 14: 7; 53: 6; 85: 1; 126: 1, 4) Mange av disse profetiene ble oppfylt i liten målestokk fra og med 537 f.v.t., da en rest av de fangene som var kommet under Perserrikets herredømme, begynte å vende tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge byen og dens store tempel. (Esr 2: 1; 3: 8; 8: 35; Ne 1: 2, 3; 7: 6; 8: 17) Om noen av Jehovas folks fiender ble det sagt at de selv ville måtte gå i fangenskap. Dette gjaldt nasjoner som Babylon (Jes 46: 1, 2; Jer 50: 1, 2), Egypt (Jer 43: 11, 12; Ese 30: 17, 18) og Moab (Jer 48: 46).

Jesus siterer fra Jesaja 61: 1, 2 og anvender det på at han selv var blitt utsendt av Jehova «for å forkynne frigivelse for fangene og for de blinde at de skal få synet igjen». (Lu 4: 16–21) I et par  illustrasjoner henviser apostelen Paulus til den gamle skikk å ta krigsfanger. (Ef 4: 8; 2Kt 10: 5) I den siste boken i Bibelen nevnes følgende prinsipp: «Hvis noen er bestemt til fangenskap, går han bort i fangenskap.» – Åp 13: 10.