Det hebraiske ordet ʼav, som oversettes med «far», er et lydhermende ord, dannet som en etterligning av noen av de første og enkleste lydene fra et spedbarns munn. Det hebraiske ordet ʼav og det greske patẹr forekommer begge i flere forskjellige betydninger: om en persons far i biologisk forstand (Ord 23: 22; Sak 13: 3; Lu 1: 67); om overhodet for en familie eller en slekt (1Mo 24: 40; 2Mo 6: 14); om en forfader (1Mo 28: 13; Joh 8: 53); om grunnleggeren av en nasjon  (Mt 3: 9); om stamfaren til en bestemt kategori av mennesker eller til en bestemt yrkesgruppe (1Mo 4: 20, 21); om en beskytter (Job 29: 16; Sl 68: 5); om kilden til noe (Job 38: 28); som en tiltaleform som uttrykker respekt (2Kg 5: 13; Apg 7: 2).

Som Skaper kalles Jehova Gud Far. (Jes 64: 8; jf. Apg 17: 28, 29.) Han er også de åndsavlede kristnes Far; det arameiske ordet ʼAbbạʼ uttrykker i denne forbindelse respekt og markerer et nært sønneforhold. (Ro 8: 15; se ABBA.) Alle som viser tro og har håp om evig liv, kan tiltale Gud som sin Far. (Mt 6: 9) Jesus Kristus, Messias, omtales profetisk som Evig Far, ettersom Gud bruker ham som livets Hovedformidler. (Jes 9: 6) I tillegg blir alle som har tilhengere eller har noen som etterligner dem eller legger for dagen de samme egenskapene som dem, betraktet som deres far. (Mt 5: 44, 45; Ro 4: 11, 12) Djevelen omtales som far i denne betydningen. – Joh 8: 44; jf. 1Mo 3: 15.

Jesus forbød det å bruke ordet «far» om mennesker som en formalistisk eller religiøs tittel. (Mt 23: 9) Ettersom Paulus hadde brakt det gode budskap til noen av dem som var blitt kristne, og hadde gitt dem åndelig næring, var han som en far for dem, men uttrykket «far» blir ikke noe sted brukt om ham som en religiøs tittel. (1Kt 4: 14, 15) Paulus sammenlignet seg selv med både en far og en mor i forhold til de kristne i Tessalonika. (1Te 2: 7, 11) Når uttrykket «far Abraham» er brukt i Lukas 16: 24, 30, siktes det i utgangspunktet til Abraham som stamfar i kjødelig forstand.

Farens myndighet og ansvar. Slik Bibelen beskriver det, var faren familiens overhode, og det var han som beskyttet den, traff endelige avgjørelser og fungerte som familiens dommer. (1Kt 11: 3; 1Mo 31: 32) I patriarktiden og i Israel i tiden før det levittiske presteskapet ble utvalgt, var det faren som førte an i tilbedelsen som familiens prest. (1Mo 12: 8; Job 1: 5; 2Mo 19: 22) Faren hadde myndighet over sin husstand inntil sin død. Når en av sønnene giftet seg og opprettet sin egen husstand, ble han overhode for den, men han viste stadig tilbørlig respekt for sin far. Når en av døtrene giftet seg, fikk hun sin mann til overhode. (4Mo 30: 3–8) I bibelsk tid var det vanligvis faren som arrangerte barnas ekteskap. Hvis han fikk store økonomiske problemer, kunne han selge en av døtrene sine som slave, men da gjaldt visse begrensninger som var til beskyttelse for henne. – 2Mo 21: 7.

Farens omsorg for familien. En far har ansvaret for å påse på vegne av Gud at hans familie blir undervist i Guds prinsipper. (1Mo 18: 19; Ef 6: 4; 5Mo 6: 6, 7) Hans plikter når det gjelder det å gi undervisning og tukt, omfatter det å gi hvert enkelt barn veiledning og påbud, noe moren hjelper til med å gjennomføre. (Ord 1: 8; 6: 20) En gudfryktig far har stor kjærlighet til barna sine og formaner og trøster dem med all mildhet. (1Te 2: 11; Ho 11: 3) For at de skal vandre på den rette vei, vil han tukte dem, tilrettevise dem og irettesette dem. (He 12: 9; Ord 3: 12) Han finner glede i barna sine, og han gleder seg særlig når de legger visdom for dagen. (Ord 10: 1) På den annen side vil det volde ham stor sorg og gremmelse å se at barna slår inn på en tåpelig kurs. (Ord 17: 21, 25) Han skal vise medynk og barmhjertighet. (Mal 3: 17; Sl 103: 13) Han skal ta hensyn til deres behov og ønsker. (Mt 7: 9–11) De mange beskrivelsene av den kjærlighet og omsorg Gud viser sitt folk, utgjør et godt eksempel til etterfølgelse for jordiske fedre.

Bruk av farens navn i slektsregistre. En manns slektslinje ble etter skikk og bruk trukket bakover gjennom faren, ikke moren. Lukas nevner derfor ikke Jesu mor i sin utgave av Jesu slektsregister, selv om det er god grunn til å tro at han trekker Jesu slektslinje bakover gjennom moren (noe som er et unntak fra det vanlige). Han omtaler hennes mann, Josef, som sønn av Heli, som etter alt å dømme var Marias far. Det var ikke noe galt i å gjøre det, ettersom Josef var Helis svigersønn. – Se SLEKTSREGISTER, JESU KRISTI.

Ettersom det ikke fantes slektsnavn (etternavn), var det vanlig å skjelne folk fra hverandre ved å omtale dem som sønn av den og den. Isak ble for eksempel omtalt som «Abrahams sønn». (1Mo 25: 19) Mange hebraiske navn inneholdt det hebraiske ordet ben eller det arameiske bar, «sønn», etterfulgt av farens navn, som dermed fungerte som et etternavn. Eksempler: «Ben-Hur» (1Kg 4: 8, RS; «Hurs sønn», NV) og «Simon Bar-Jona», eller «Simon, Jonas sønn». – Mt 16: 17, KJ, NV.