Egyptisk kongetittel. Den er avledet av et egyptisk ord som betyr «stort hus». I de eldste egyptiske dokumenter er ordet tydeligvis brukt om det kongelige palass, og etter hvert ble det brukt om statsoverhodet, kongen. Forskere mener at den sistnevnte bruken oppstod omkring midten av det andre årtusen f.v.t. I så fall brukte Moses uttrykket slik det var vanlig å bruke det på hans tid (1593–1473 f.v.t.), da han nedskrev beretningen om Abrahams reise til Egypt. (1Mo 12: 14–20) På den annen side er det godt mulig at det ble brukt som en slik tittel allerede på Abrahams  tid (2018–1843 f.v.t.), om ikke i offisielle dokumenter så kanskje likevel i dagligtale. Det første dokumentet hvor tittelen forekommer sammen med kongens navn, stammer fra Sjisjaks regjeringstid, som falt sammen med Salomos og Rehabeams regjeringstid. I Bibelen står tittelen sammen med navnet også i farao Nekohs (2Kg 23: 29) og i farao Hofras (Jer 44: 30) tilfelle. Disse regjerte i slutten av 600-tallet og i begynnelsen av 500-tallet f.v.t. På denne tiden ble tittelen også tatt med i egyptiske dokumenter i kartusjer (rammeornamenter) som var spesielt beregnet til å skrive kongens navn i.

De faraoene som er nevnt i Bibelen, er Sjisjak, So, Tirhaka, Nekoh og Hofra. (Alle disse er behandlet i egne artikler.) Det rår en viss usikkerhet om hvorvidt etiopieren Serah var hersker i Egypt. Andre faraoer er nevnt, men ikke navngitt. Ettersom egyptisk kronologi er nokså usikker og forvirrende (se KRONOLOGI [Egyptisk kronologi]; EGYPT, EGYPTER, EGYPTISK [Historie]), lar det seg ikke gjøre med sikkerhet å identifisere disse faraoene med dem som verdslig historie omtaler. Følgende faraoer er ikke navngitt: den som forsøkte å ta Abrahams hustru, Sara, til ekte (1Mo 12: 15–20); den som opphøyde Josef og gav ham stor myndighet (1Mo 41: 39–46); den eller de som hersket i den perioden da israelittene ble undertrykt før Moses vendte tilbake fra Midjan (2Mo, kap. 1, 2); den som hersket under de ti plager og da israelittene forlot Egypt (2Mo, kap. 5–14); faren til Bitja, som ble gift med Mered av Juda stamme (1Kr 4: 18); den som gav edomitten Hadad asyl på Davids tid (1Kg 11: 18–22); faren til Salomos egyptiske hustru (1Kg 3: 1); den som slo Gaza på profeten Jeremias tid (Jer 47: 1).

Egypterne betraktet den regjerende farao som en gud, som sønn av solguden Re, og altså ikke bare som en representant for gudene. De holdt ham for å være inkarnasjonen av Horus, en gud med falkehode, som var Osiris’ etterfølger. Flere pompøse titler ble brukt om ham: «de to verdeners sol», «Kronens Herre», «den mektige gud», «Res avkom», «den evige» og mange flere. (History of Ancient Egypt av G. Rawlinson, 1880, bd. I, s. 373, 374; History of the World av J. Ridpath, 1901, bd. I, s. 72) Foran på kronen hans var det festet et bilde av den hellige Uraeusslangen, eller brilleslangen, som man mente spydde ut ild og ødeleggelse over hans fiender. Det var vanlig å sette opp bilder av farao i templene, midt blant bilder av andre guder. Det finnes til og med egyptiske bilder som skildrer den regjerende farao mens han tilber et bilde av seg selv. Ettersom farao var en gud, var hans ord lov, og han hersket ikke på grunnlag av en lovsamling, men ved å utstede befalinger. Ikke desto mindre viser historien at hans såkalt absolutte makt ble ganske kraftig begrenset av andre maktfaktorer i riket, deriblant presteskapet, adelen og militæret. Disse opplysningene hjelper oss til å forstå at Moses’ oppdrag, som gikk ut på at han skulle tre fram for farao og legge fram Jehovas krav og advarsler, var svært vanskelig. – Jf. 2Mo 5: 1, 2; 10: 27, 28.

Det er ingenting som tyder på at faraos datter sluttet med sin falske gudsdyrkelse etter at hun var blitt gift med Salomo. (1Kg 3: 1; 11: 1–6) Oldtidens konger benyttet ofte slike ekteskapspakter som et middel til å knytte sterkere bånd til andre riker (noe som også har vært vanlig i nyere tid). Beretningen viser ikke hvorvidt det var Salomo eller farao som tok initiativet til denne ekteskapsalliansen. (Se EKTESKAPSALLIANSER.) Det at Salomo sammenligner sjulamittinnen med en hoppe foran faraos vogner, viser hvor berømt de egyptiske vognene var på den tiden. – Høy 1: 9; jf. 1Kg 10: 29.

Jesajas profeti, som ble skrevet på 700-tallet f.v.t., beskriver en forvirring og rådvillhet som rådde eller skulle rå i Egypt og blant faraos rådgivere. (Jes 19: 11–17) Verdslig historie viser at det var indre stridigheter og tendenser til sammenbrudd i Egypt fra Jesajas tid av og inn i det etterfølgende århundret. Det troløse Juda vendte seg noen ganger til Egypt for å be om militær assistanse, stikk i strid med Jehovas ord, men det viste seg at de skrytende faraoene var lik ’en knekket rørstav’; de var ikke noen sikker støtte. – Jes 30: 2–5; 31: 1–3; Ese 29: 2–9; jf. Jes 36: 4, 6.