De ordene og uttrykkene i Bibelen som betegner farger, er ikke så tallrike og så nyanserte som dem man finner på moderne fargekart. Når bibelskribentene skulle beskrive fargeinntrykk, tok de ofte utgangspunkt i det aktuelle emnet, eller de sammenlignet ukjente ting med noe kjent. (2Mo 16: 31; Åp 1: 14) Slike kjente ting som blod, snø, visse fugleslag, ild, edelstener og så videre ble brukt som sammenligningsgrunnlag. (2Kg 3: 22; Sl 51: 7; Høy 5: 11; Mt 16: 2, 3; Åp 9: 17) Farger ble også brukt i symbolsk betydning, og noen begreper ble av og til satt i forbindelse med bestemte farger.

Blått nevnes i forbindelse med fargede materialer, som tråder, snorer, kleder og kledninger. (2Mo 26: 4, 31, 36; 39: 22; 4Mo 4: 7) Det skulle settes en blå snor over frynsekanten på alle israelittenes klær. (4Mo 15: 38, 39) Hyasintblått  var en av de vakre fargene som prydet de brystplatene som er omtalt i Åpenbaringen 9: 17.

Brunt forekommer bare i en beskrivelse av noen sauer. – 1Mo 30: 32, 33, 35, 40.

Grønt er ofte nevnt i Bibelen, men det dreier seg da sjelden om en egentlig fargebeskrivelse. Fargen skal snarere få en til å tenke på voksende planters friskhet og livskraft eller betegne sunnhet og trivsel. (1Mo 1: 30; 9: 3; 2Mo 10: 15; 2Kg 19: 26; Åp 8: 7) Gulgrønt omtales som fargen på angrep av spedalskhet på klær og på steinhus og blir brukt til å beskrive lutret gull. – 3Mo 13: 49; 14: 37; Sl 68: 13.

Grått blir vanligvis brukt om eldre menneskers hår. (1Mo 42: 38; 3Mo 19: 32; Ord 20: 29) Kostbar ull var noen ganger rødgrå. – Ese 27: 18.

Gult og svovelgult er også nevnt. – 3Mo 13: 30, 32, 36; Åp 9: 17.

Hvitt er den fargen som er nevnt oftest i Bibelen. Den brukes ikke bare for å beskrive ting, men også som symbol på rettferdighet og åndelig renhet. (Åp 3: 4; 7: 9, 13, 14) Den hvite hesten i Åpenbaringen 6: 2 og 19: 11 symboliserer ren, rettferdig krigføring under Jesu Kristi ledelse.

Både fattigfolk og rangspersoner brukte hvite klær. Når englenes klær blir nevnt, fortelles det som regel at de er hvite. (Mr 16: 5; Joh 20: 12; Åp 19: 14) Blant de ting som ellers blir beskrevet som hvite, kan nevnes hår (3Mo 13: 3; Mt 5: 36), kjøtt (3Mo 13: 16), kornmarker som er klare til innhøstning (Joh 4: 35), og Guds rettferdige dommertrone (Åp 20: 11). Jesus sammenlignet de skriftlærde og fariseerne med hvitkalkede graver. (Mt 23: 27) Han henspilte her på den skikk å hvitkalke gravene omkring Jerusalem før påsken for å beskytte folk som kom for å feire høytiden, mot å røre ved dem og bli urene. Det skjelnes i Bibelen mellom forskjellige nyanser av hvitt; blant annet nevnes nyansene rødlighvitt (3Mo 13: 19, 24) og matthvitt. – 3Mo 13: 39.

Ildfarget forekommer i den symbolske beskrivelsen av den store drages, Satan Djevelens, utseende. (Åp 12: 3) En hest med samme farge symboliserer krigføring mellom nasjoner i Åpenbaringen 6: 4.

Karmosinrødt var en av fargene i kostbart, farget stoff. (2Kr 2: 7, 14; 3: 14; Na 2: 3) Synder blir også sammenlignet med den dype fargen karmosinrødt. – Jes 1: 18.

Kermesrødt nevnes i forbindelse med teltduker, klær til øverstepresten og et spesielt klede. – 2Mo 26: 1; 28: 6; 4Mo 4: 8.

Purpur og purpurrødt nevnes mange ganger i Bibelen, men det skjelnes ikke mellom de mange purpurnyanser man kunne få ved hjelp av ulike fargestoffer eller fargingsmetoder. (2Mo 25: 4; 4Mo 4: 13; Ese 27: 7, 16; Da 5: 7, 29; Mr 15: 17, 20; Lu 16: 19; Åp 17: 4) Fordi fargestoffet var temmelig kostbart, ble fargen ofte satt i forbindelse med eller brukt som symbol på rikdom, ære og kongelighet.

Rødt, ildrødt og gulrødt brukes til å beskrive mye forskjellig, blant annet hår (1Mo 25: 25), fargede værskinn (2Mo 25: 5), dyr (4Mo 19: 2; Dom 5: 10; Sak 1: 8), klær (Jes 63: 2) og kveldshimmelen (Mt 16: 2, 3). Det hebraiske ordet for «rød», ʼadhọm, er avledet av dam, som betyr «blod». – 1Mo 25: 30; 9: 6.

Sinober (Jer 22: 14; Ese 23: 14) var et rødlig fargestoff som ble framstilt av jern- eller blyoksider. Det ble etter alt å dømme innført av fønikerne, som importerte det fra naturlige forekomster i Nord-Afrika. Senere begynte man å utnytte lignende forekomster i Midtøsten.

Skarlagenrødt, en lysende rødfarge, blir nevnt i forbindelse med tråder, snorer og klær og i forbindelse med synder. (1Mo 38: 28, 30; Jos 2: 18; Jer 4: 30; Mt 27: 28; Jes 1: 18) Det «villdyret» som blir beskrevet i Åpenbaringen 17, er skarlagenrødt (v. 3), til forskjell fra «villdyret» i kapittel 13. Skjøgen som sitter på det skarlagenrøde villdyret, er kledd i purpur og skarlagen. (Åp 17: 3–5) Slik skildrer synet i symbolske vendinger hvordan «villdyret» gjør krav på kongemakt, og hvordan kvinnen som rir på det, lever i overdådighet og nyter kongelig verdighet.

Svart nevnes i forbindelse med hår (3Mo 13: 31; Mt 5: 36), hester (Sak 6: 2, 6), hud (Job 30: 30) og solen (Åp 6: 12). I Åpenbaringen 6: 5, 6 står den svarte hesten for hungersnød. Bibelen nevner også «svart marmor» og «svart sminke». – Est 1: 6; Jer 4: 30.

Blandede farger. I tillegg til de spesifikke fargene som Bibelen nevner, inneholder den en rekke uttrykk som beskriver nokså ubestemmelige farger eller en blanding av farger. Her er noen eksempler: flekkete (Sak 6: 3, 6), i forskjellige farger (Ese 16: 16; 17: 3; 27: 7, 16, 24), mangefarget (Jer 12: 9), mørk (Høy 1: 6), rødkinnet (Høy 5: 10), rødlett (1Sa 16: 12), skimlete (Sak 6: 3, 7), spettete (1Mo 31: 10, 12), spraglete (1Mo 30: 32, 33), stripete (1Mo 37: 3; 2Sa 13: 19), med strålende farger (Jes 63: 1) og tofarget (Ese 27: 24). – Se FARGING.

Kristi kappe. Noen hevder at det er en uoverensstemmelse i den bibelske beretning når det gjelder fargen på den kappen som Jesus Kristus ble kledd i den dagen da han ble henrettet. Matteus sier at soldatene «hengte på ham en  skarlagenrød kappe» (Mt 27: 28), mens Markus og Johannes sier at kappen var purpur (Mr 15: 17; Joh 19: 2). Men en slik variasjon i beskrivelsen er egentlig ikke en uoverensstemmelse. Den er snarere et vitnesbyrd om evangelieskribentenes individualitet og om at de ikke hadde noe hemmelig samarbeid. Matteus beskrev kappen slik den fortonte seg for ham, slik han oppfattet fargen, og han la vekt på rødskjæret i kappen. Johannes og Markus la mindre vekt på rødskjæret og sa at den var purpur. Alle blandinger av blått og rødt kan kalles purpur. Markus og Johannes er med andre ord enige med Matteus i at kappen hadde et skjær av rødt i seg. Bakgrunn og reflekser kan jo også ha gitt kappen forskjellige fargenyanser. Vann skifter farge etter himmelens farge og etter hvordan lyset til enhver tid blir reflektert. Når slike faktorer tas i betraktning, forstår man at det ikke er noen uoverensstemmelse evangeliene imellom med hensyn til fargen på den kappen som romerske soldater spottende kledde Kristus i på den siste dagen av hans liv som menneske.