Kunsten å farge garn, tråd, stoff og andre materialer ved å anvende fargestoffer var kjent før Abrahams tid og er trolig like gammel som vevekunsten. Israelittene brukte blant annet blå tråd, kermesrødt materiale og purpurrødfarget ull til tabernaklet og til presteklær. (2Mo, kap. 25–28, 35, 38, 39) Farging var nok til å begynne med noe den enkelte husholdning stort sett drev med selv, men etter hvert ble det mange steder et temmelig stort kommersielt foretak av det. Oldtidens egyptere var kjent for sine stoffer i spesielt klare farger (Ese 27: 7), og da det gikk tilbake med Egypt, ble Tyrus og andre fønikiske byer viktige sentre for fargingsfaget.

Gamle metoder. Fargingsmetodene varierte fra sted til sted. Noen ganger var det tråden som ble farget, men i andre tilfeller farget man det ferdige stoffet. Det ser ut til at tråden ble dyppet i farge to ganger, og at den ble presset etter at den ble tatt opp av karet for andre gang, slik at den høyt verdsatte fargen kunne brukes om igjen. Tråden ble så lagt ut til tørk.

De ulike materialene måtte behandles på forskjellig måte. Noen ganger var den fiberen som skulle farges, naturlig mottagelig for fargestoffet, men det var sjelden. Når dette ikke var tilfellet, måtte materialet først behandles med beis, et stoff som vil binde seg til både fibrene og fargestoffet. For at et stoff skal kunne brukes som beis, må det iallfall være mottagelig for fargestoffet, slik at det vil blande seg med dette og danne en uløselig fargeforbindelse. Det er blitt gjort funn som viser at egypterne benyttet beis når de drev med farging. Tre av de fargene de brukte, var rødt, gult og blått, og det sies at man ikke ville ha fått slike fargestoffer til å feste seg uten å bruke oksider av arsen, jern og tinn som beis.

Dyrehuder ble nok garvet før de ble farget. Også i dagens Syria har man pleid å garve værskinn med sumak og deretter farge dem. Når fargen tørket, ble skinnene smurt inn med olje og så polert. Sko og andre lærvarer som beduinene bruker, er blitt farget røde på denne måten, noe som kan få en til å tenke på de ’rødfargede værskinnene’ som ble brukt til tabernaklet. – 2Mo 25: 5.

Det er interessant å se at fargede materialer er nevnt i en innskrift som assyrerkongen Tiglat-Pileser III fikk laget på en bygning. Etter at han har fortalt om sine felttog mot Palestina og Syria, sier han at han mottok tributt av en viss Hiram av Tyrus og av andre herskere, blant annet i form av «linklær med mangefargete utsmykninger, blåfarget ull, purpurfarget ull, . . . og også lam, hvis skinn var blitt strukket og farget purpur, (og) ville fugler, hvis vinger var bredt ut og var farget blå». – Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 282, 283.

Utvinning av fargestoffer. Man utvant fargestoffer av både planter og dyr. I Palestina utvant man gult fargestoff av bladene på mandeltrær og av malt skall av granatepler, mens fønikerne i tillegg brukte gurkemeie og saflortistel. Hebreerne kan ha utvunnet svart og rødt fargestoff av henholdsvis barken av granattreet og røttene av krapplanten (Rubia tinctorum). Indigoplanter (Indigofera tinctoria), som trolig ble innført til Palestina fra Egypt eller Syria, kunne brukes til framstilling av blått fargestoff. En metode som ble brukt for å farge ull purpurrød, gikk blant annet ut på at man lot ullen ligge natten over i druesaft og overstrødde den med malt krapp.

Kermesrødt og karmosinrødt fargestoff ble framstilt av den eldste kilden til fargestoff man kjenner til, en snyltelus i underordenen Homoptera, i familien Coccidae (arten kermes, Coccus ilicis). Fordi hunnen, som er omtrent på størrelse med en kirsebærstein, ligner på et bær, kalte grekerne den kọkkos, som betyr «bær». Det arabiske navnet på insektet er qirmiz, eller kermez, som er opphavet til det norske ordet «kermes» og betegnelsen «kermesrødt». Dette insektet finnes over hele Midtøsten. Det er bare eggene som inneholder det blåligrøde fargestoffet, som er rikt på kermessyre. Mot slutten av april fester de vingeløse hunnene, som da er fylt med egg, seg ved hjelp  av snabelen sin til kvister og blad på kermeseika (Quercus coccifera). De blir så samlet inn og tørket, og den verdifulle fargen utvinnes ved at de blir kokt i vann. Det var denne rødfargen det ble gjort utstrakt bruk av til tabernaklets tekstiler og øversteprestens klær.

Fargestoffet purpur ble utvunnet av bløtdyr, fortrinnsvis av havsnegler som Murex trunculus og Murex brandaris. I halsen på disse små dyrene sitter det en liten kjertel som inneholder en eneste dråpe væske. I utgangspunktet er væsken kremfarget og har fløteaktig konsistens, men når den blir utsatt for luft og lys, forandrer den gradvis farge og blir enten mørkfiolett eller purpurrød (rødfiolett). Disse sneglene finnes langs middelhavskysten, og nyansen i det fargestoffet som utvinnes av dem, varierer fra sted til sted. De største eksemplarene ble åpnet enkeltvis, og så ble det kostbare fargestoffet forsiktig tatt ut, mens de små ble knust i mortere. Ettersom man fikk temmelig lite væske fra hver snegl, var det kostbart å sanke de mengder som skulle til. Fargestoffet var derfor dyrt, og purpurfargede klær ble et kjennetegn på velstand og høy rang. (Est 8: 15; Lu 16: 19) Det ser ut til at man fikk et blått fargestoff fra et annet skalldyr, en musling.

Oldtidens Tyrus ble kjent for et purpur eller mørkt karmosinrødt fargestoff som ble kalt tyrisk purpur. Tyrierne skal ha anvendt en metode for dobbeltfarging, men man vet ikke nøyaktig hvordan de fikk denne spesielle fargen. Fargestoffet ble etter alt å dømme utvunnet av havsnegler i slektene Murex og Purpura. Man har funnet store dynger av tomme sneglehus (arten Murex trunculus) langs kysten ved Tyrus og ved Sidon. Da Jehova skildret den fønikiske byen Tyrus, sa han at den hadde purpurrødfarget ull og andre fargede stoffer og materialer, og at den drev handel med slike varer. – Ese 27: 2, 7, 24; se FARGER.