En fremtredende religiøs sekt innenfor jødedommen som eksisterte i det første århundre e.v.t. Ifølge noen forskere betyr benevnelsen bokstavelig «de atskilte; separatistene», noe som kanskje henspiller på at de unngikk seremoniell urenhet, eller på at de holdt seg atskilt fra hedningene. Man vet ikke akkurat når fariseerne framstod. Den jødiske historieskriveren Josefus’ skrifter viser at fariseerne var en gruppe med stor innflytelse allerede på Johannes Hyrkanus Is tid (andre halvdel av 100-tallet f.v.t.). Josefus skriver: «Og så stor er deres innflytelse over massene, at selv når de taler imot en konge eller øversteprest, oppnår de straks folks tiltro.» – Jewish Antiquities [Jødenes oldtidshistorie], XIII, 288 (x, 5).

Josefus oppgir også noen detaljer om fariseernes lære. Han sier: «De tror at sjelen har kraft til å overleve døden, og at det gis belønning og straff under jorden alt etter som om man har levd et dydig eller et lastefullt liv: evig fangenskap er onde sjelers lodd, mens de gode sjelene går rett til et nytt liv.» (Jewish Antiquities, XVIII, 14 [i, 3]) «Enhver sjel er nok udødelig, men kun de godes går over i et annet legeme; de ondes derimot rammes av evig straff.» Om den oppfatning de hadde angående skjebnen, eller forsynet, sier Josefus: «De tilskriver skjebnen og Gud alt; om man handler rettferdig eller ikke, avhenger nok mest av menneskene selv, men i hvert enkelt tilfelle medvirker også skjebnen.» – Den jødiske krig, København 1997, 2. bok, kap. 8, pkt. 14 (s. 126).

De kristne greske skrifter viser at fariseerne fastet to ganger i uken, var omhyggelige med å betale tiende (Mt 9: 14; Mr 2: 18; Lu 5: 33; 11: 42; 18: 11, 12) og var uenige med saddukeerne i «at det verken er oppstandelse eller engel eller ånd». (Apg 23: 8) De roste seg av sin rettferdighet (som i virkeligheten var selvrettferdighet) og så ned på vanlige folk. (Lu 18: 11, 12; Joh 7: 47–49) De stilte sin rettferdighet til skue for å  imponere andre, idet de gjorde de skriftstedskapslene som de gikk med som beskyttelsesmidler, brede og gjorde frynsene på klærne sine store. (Mt 23: 5) De var glad i penger (Lu 16: 14) og ville gjerne ha en fremtredende posisjon og smigrende titler. (Mt 23: 6, 7; Lu 11: 43) Fariseerne anvendte Loven på en så forkjært måte at de gjorde den til en byrde for folket. De insisterte på at den skulle overholdes i samsvar med deres oppfatninger og tradisjoner. (Mt 23: 4) De viktigere ting, nemlig rettferdighet, barmhjertighet, trofasthet og kjærlighet til Gud, tapte de fullstendig av syne. (Mt 23: 23; Lu 11: 41–44) Fariseerne gjorde seg store anstrengelser for å gjøre proselytter. – Mt 23: 15.

De viktigste spørsmålene som de kom i ordskifte med Kristus Jesus om, dreide seg om overholdelse av sabbaten (Mt 12: 1, 2; Mr 2: 23, 24; Lu 6: 1, 2), overholdelse av tradisjonen (Mt 15: 1, 2; Mr 7: 1–5) og samvær med syndere og skatteoppkrevere (Mt 9: 11; Mr 2: 16; Lu 5: 30). Fariseerne mente tydeligvis at man ble uren av å omgås mennesker som ikke overholdt Loven i tråd med deres syn på den. (Lu 7: 36–39) Derfor kom de med innsigelser når Jesus omgikkes og til og med spiste sammen med syndere og skatteoppkrevere. (Lu 15: 1, 2) Fariseerne kritiserte Jesus og disiplene på bakgrunn av at disse ikke vasket hendene på tradisjonelt vis. (Mt 15: 1, 2; Mr 7: 1–5; Lu 11: 37, 38) Men Jesus avslørte deres onde resonnementer og viste at de brøt Guds lov når de overholdt menneskelagde tradisjoner. (Mt 15: 3–11; Mr 7: 6–15; Lu 11: 39–44) I stedet for å glede seg og ære Gud når Kristus Jesus utførte mirakuløse helbredelser på sabbaten, ble fariseerne rasende, ettersom de mente at dette var brudd på sabbatsloven, og de planla å drepe Jesus. (Mt 12: 9–14; Mr 3: 1–6; Lu 6: 7–11; 14: 1–6) Til en blind mann som Jesus hadde helbredet på sabbaten, sa de om Jesus: «Dette er ikke et menneske fra Gud, for han holder ikke sabbaten.» – Joh 9: 16.

Den holdningen fariseerne la for dagen, viste at de ikke var rettferdige og rene innvendig. (Mt 5: 20; 23: 26) I likhet med jødene ellers trengte de å vise anger. (Jf. Mt 3: 7, 8; Lu 7: 30.) Men de fleste av dem foretrakk å forbli åndelig blinde (Joh 9: 40) og intensiverte motstanden mot Guds Sønn. (Mt 21: 45, 46; Joh 7: 32; 11: 43–53, 57) Noen fariseere anklaget med urette Jesus for å drive ut demoner ved hjelp av demonenes hersker (Mt 9: 34; 12: 24) og for å vitne falskt (Joh 8: 13). Og noen prøvde å skremme Guds Sønn (Lu 13: 31), forlangte at han skulle vise dem et tegn (Mt 12: 38; 16: 1; Mr 8: 11), prøvde å fange ham i ord (Mt 22: 15; Mr 12: 13; Lu 11: 53, 54) og søkte også på andre måter å prøve ham med spørsmål (Mt 19: 3; 22: 34–36; Mr 10: 2; Lu 17: 20). Til sist fikk Jesus dem til å slutte å spørre for godt ved å stille dem et motspørsmål om hvordan det kunne ha seg at Davids herre også var Davids sønn. (Mt 22: 41–46) Det var fariseere i den folkemengden som grep Jesus i Getsemane hage (Joh 18: 3–5, 12, 13), og blant dem som bad Pilatus om å sikre Jesu grav, så ingen skulle kunne stjele hans legeme (Mt 27: 62–64).

På den tiden da Kristus Jesus utførte sin jordiske tjeneste, hadde fariseerne så stor innflytelse at fremtredende personer var redde for åpent å bekjenne ham. (Joh 12: 42, 43) Nikodemus, som selv var fariseer, var tydeligvis en av disse fryktsomme personene. (Joh 3: 1, 2; 7: 47–52; 19: 39) Det kan også ha vært noen fariseere som ikke øvde hard motstand, eller som senere ble kristne. Fariseeren Gamaliel advarte for eksempel mot å hindre de kristne i deres arbeid (Apg 5: 34–39), og fariseeren Saulus (Paulus) fra Tarsus ble en Jesu Kristi apostel (Apg 26: 5; Flp 3: 5).