I sin generelle betydning betegner det hebraiske substantivet ger enhver som bor utenfor sitt hjemland og ikke nyter fulle borgerlige rettigheter. En slik person kan ha religiøs forbindelse med innbyggerne i det landet han bor i, men han behøver ikke nødvendigvis å ha det. Abraham, Isak og Jakob og deres etterkommere ble betegnet som fastboende utlendinger før de fikk eiendomsrett til det lovte land. – 1Mo 15: 13; 17: 8; 5Mo 23: 7.

Når uttrykket «fastboende utlending» i Bibelen blir brukt om en person av ikke-israelittisk herkomst i forhold til det israelittiske samfunn, betegner det i noen tilfeller en som var blitt proselytt og altså helt var gått over til å tilbe Jehova. I andre tilfeller betegner det en innvandrer som bare bodde blant israelittene og holdt landets grunnleggende lover, men som ikke fullt ut hadde antatt tilbedelsen av Jehova. Sammenhengen viser hvilken gruppe uttrykket refererer til.

Den greske oversettelsen Septuaginta gjengir ger med «proselytt» (gr. prosẹlytos) over 70 ganger. Noen antar at den fastboende utlendingen ofte knyttet seg til en hebraisk husstand for å oppnå den beskyttelse dette gav, og at han stod i et visst avhengighetsforhold til denne husstanden, mens han likevel skilte seg ut fra en slave. Man trekker denne slutningen av uttrykket «din fastboende utlending». – 5Mo 5: 14; jf. 5Mo 1: 16; se også 3Mo 22: 10, hvor uttrykket tosjạv, «innvandrer», blir brukt.

Lovpakten, som ble overbrakt ved Sinai-fjellet, omfattet spesielle lover som i en meget kjærlig ånd regulerte forholdet mellom den fastboende utlendingen og den innfødte israelitten. Ettersom den fastboende utlendingen ikke var så gunstig stilt som en innfødt israelitt, påbød lovpakten, som inneholdt mange bestemmelser til gagn for de svake og utsatte i samfunnet, at han skulle bli vist spesielt hensyn og få spesiell beskyttelse. Jehova gjorde gang på gang israelittene oppmerksom på at de selv hadde erfart hvordan det var å bli undertrykt i et fremmed land, og  at de derfor skulle sørge for at de fastboende utlendingene som bodde iblant dem, fikk erfare den gavmildhet og beskyttelse de selv ikke hadde vært gjenstand for. (2Mo 22: 21; 23: 9; 5Mo 10: 18) I prinsippet skulle den fastboende utlendingen, og især proselytten, behandles som en bror. – 3Mo 19: 33, 34.

Selv om lovpaktens bestemmelser gjorde det mulig for mennesker av alle nasjonaliteter å bli medlemmer av Israels menighet når de antok den sanne tilbedelse av Jehova og lot seg omskjære, var det visse unntagelser og begrensninger. Egypterne og edomittene kunne ikke komme inn i menigheten før i tredje generasjon, det vil si, den tredje generasjon som bodde i Israel. (5Mo 23: 7, 8) Uekte sønner og deres etterkommere ble nektet adgang til menigheten «selv inntil tiende generasjon». (5Mo 23: 2) Ammonittene og moabittene ble nektet adgang til menigheten «inntil tiende generasjon . . . til uavgrenset tid». Israelittene måtte ’ikke, i alle sine dager, til uavgrenset tid, arbeide for deres fred og deres velstand’. (5Mo 23: 3–6) Disse restriksjonene gjaldt mannlige medlemmer av disse nasjonene. Dessuten kunne en mann hvis kjønnsdeler var blitt lemlestet, aldri bli et medlem av menigheten. – 5Mo 23: 1.

En fastboende utlending som hadde latt seg omskjære og tilbad Jehova, var bundet av den samme lov som israelittene; han var forpliktet til å overholde alle lovpaktens bestemmelser. (3Mo 24: 22) Noen eksempler: Han var forpliktet til å holde sabbaten (2Mo 20: 10; 23: 12) og til å feire påsken (4Mo 9: 14; 2Mo 12: 48, 49), de usyrede brøds høytid (2Mo 12: 19), ukehøytiden (5Mo 16: 10, 11), løvhyttehøytiden (5Mo 16: 13, 14) og soningsdagen (3Mo 16: 29, 30). Han kunne frambære ofre (4Mo 15: 14), og han måtte gjøre det på samme måte som det var foreskrevet for den innfødte israelitt. (4Mo 15: 15, 16) Hans ofre skulle være lytefrie (3Mo 22: 18–20), og han skulle komme med dem til inngangen til møteteltet, slik som de innfødte israelittene gjorde. (3Mo 17: 8, 9) Han måtte ikke ha noe som helst med falsk tilbedelse å gjøre. (3Mo 20: 2; Ese 14: 7) Når han var på jakt og felte noe vilt, ville han bli ’avskåret’ fra livet hvis han spiste av kjøttet uten først å ha latt blodet renne ut. (3Mo 17: 10–14) I forbindelse med samfunnsansvarlighet på grunn av synder kunne han oppnå tilgivelse sammen med det kjødelige Israel. (4Mo 15: 26, 29) Hvis han var blitt uren ved for eksempel å ha rørt ved et lik, måtte han gjennomgå de foreskrevne renselsesprosedyrene. (4Mo 19: 10, 11) Når det står at man kunne gi et selvdødt dyr til den fastboende utlendingen, dreide det seg tydeligvis om en fastboende utlending som ikke helt og fullt var en tilbeder av Jehova. – 5Mo 14: 21.

I rettssaker garanterte Loven en upartisk behandling av en fastboende utlending som hadde en rettstvist med en kjødelig israelitt. (5Mo 1: 16, 17) Han skulle ikke bedras, og man måtte ikke fordreie retten for ham. (5Mo 24: 14, 17) Det ble uttalt en forbannelse over dem som gav en fastboende utlending en urettferdig behandling. (5Mo 27: 19) De byene hvor en person som slo noen i hjel av vanvare, kunne søke tilflukt, var beregnet på både den fastboende utlendingen, innvandreren og den innfødte israelitt. – 4Mo 35: 15; Jos 20: 9.

Ettersom de fastboende utlendingene ikke hadde noen arvelodd i landet, var de kjøpmenn eller leiekarer, og noen av dem var slaver. (3Mo 25: 44–46) De hadde mulighet for å bli velstående. (3Mo 25: 47; 5Mo 28: 43) Men vanligvis stilte Loven dem i klasse med de fattige, og den trakk opp retningslinjer med hensyn til hvordan de skulle beskyttes og tas hånd om. Den fastboende utlendingen kunne få en andel av tienden hvert tredje år. (5Mo 14: 28, 29; 26: 12) Det som ble igjen når israelittene høstet avlingen på markene og i vingården, skulle være til ham. (3Mo 19: 9, 10; 23: 22; 5Mo 24: 19–21) Han hadde også lov til å spise av det som vokste av seg selv i sabbatsårene. (3Mo 25: 6) Var han leiekar, nøt han samme beskyttelse som en innfødt leiekar. Hvis en fattig israelitt solgte seg selv til en velstående fastboende utlending, skulle israelitten behandles vennlig, som en leiekar, og han kunne når som helst kjøpe seg selv fri eller bli kjøpt fri av en slektning, og hvis ikke det lot seg gjøre, skulle han senest frigis i det sjuende året av sin tjeneste eller i jubelåret. – 3Mo 25: 39–54; 2Mo 21: 2; 5Mo 15: 12.

I hele kongetiden var de fastboende utlendingene gunstig stilt. Da templet i Jerusalem ble bygd, ble de brukt som byggearbeidere. (1Kr 22: 2; 2Kr 2: 17, 18) Da kong Asa traff tiltak for å gjenopprette den sanne tilbedelse i Juda, kom fastboende utlendinger fra hele det lovte land sammen med de innfødte israelittene i Jerusalem, og de inngikk i fellesskap en spesiell pakt om at de skulle søke Jehova av hele sitt hjerte og av hele sin sjel. (2Kr 15: 8–14) Etter at templet var blitt renset, erklærte kong Hiskia at påsken skulle feires i Jerusalem i den andre måneden. Innbydelsen til høytiden gikk ut til hele Israel, og mange fastboende utlendinger tok imot den. – 2Kr 30: 25.

Etter at en rest av israelittene var kommet tilbake fra landflyktigheten i Babylon, deltok fastboende  utlendinger igjen i den sanne tilbedelse sammen med israelittene i templet. Disse bestod av slike grupper som netinim-tjenerne (netinim betyr «slike som er gitt»), slaver, profesjonelle sangere og sangerinner og sønnene av Salomos tjenere. Netinim-tjenerne innbefattet gibeonittene, som Josva hadde satt til å tjene ved templet for bestandig. (Esr 7: 7, 24; 8: 17–20; Jos 9: 22–27) Helt til siste gangen disse fastboende utlendingene blir nevnt, er de uatskillelig knyttet til den sanne tilbedelse av Jehova sammen med den rest av trofaste kjødelige israelitter som hadde vendt tilbake fra Babylon. (Ne 11: 3, 21) I perioden etter landflyktigheten gjentok Jehovas profeter de prinsippene i lovpakten som beskyttet den fastboende utlendings interesser. – Sak 7: 10; Mal 3: 5.

Profeten Esekiel forutsa at det ville komme en tid da den fastboende utlendingen ville få en arv i landet som en innfødt blant Israels sønner. (Ese 47: 21–23) Etter Jesu Kristi komme ble det gode budskap om Riket forkynt for jøder og proselytter, og begge disse gruppene kunne på like fot bli medlemmer av den kristne menighet. Senere (i år 36) ble en uomskåren ikke-jøde, Kornelius, og hans husstand godtatt av Jehova og fikk åndens gaver. (Apg 10) Fra da av kunne uomskårne ikke-jøder som tok imot Kristus, komme inn i den kristne menighet, «hvor det verken er greker eller jøde, omskjærelse eller en uomskåret tilstand, fremmed, skyter, slave, fri, men Kristus er alt og i alle». (Kol 3: 11; Ga 3: 28) I Åpenbaringen 7: 2–8 blir det vist at det åndelige Israel består av 12 stammer, hver på 12 000 personer. I versene 9 til 17 blir det så fortalt om en stor skare som ingen kan telle, av alle nasjoner, stammer, folk og tungemål som hyller Kongen, som sitter på tronen, og hans Lam og får Guds gunst og beskyttelse.

Innvandrer. En innvandrer var en som bodde i et land eller i et område som ikke var hans hjemland eller hans hjemlige område. Det hebraiske ordet for innvandrer (tosjạv) kommer fra roten jasjạv, som betyr «å bo». (1Mo 20: 15) Noen av innvandrerne i Israel ble tydeligvis proselytter; andre nøyde seg med bare å bo sammen med israelittene og å adlyde de grunnleggende lovene i landet, men ble ikke tilbedere av Jehova, slik som de omskårne proselyttene. Man skjelnet mellom innvandrere og «fremmede», som vanligvis kun var på gjennomreise og bare var gjenstand for den gjestfrihet man normalt viste gjester i Orienten.

En uomskåren innvandrer spiste ikke av påskemåltidet eller av noe som helst som var hellig. (2Mo 12: 45; 3Mo 22: 10) Sammen med den fastboende utlendingen og den fattige nøt han godt av sabbatsåret og jubelåret, ettersom han kunne spise av den grøde som jorden gav. (3Mo 25: 6, 12) Han og hans etterkommere kunne kjøpes som slaver av israelittene og gå i arv i slekten for bestandig uten rett til å bli kjøpt fri eller bli gitt fri i jubelåret. (3Mo 25: 45, 46) Hvis en israelitt derimot solgte seg selv som slave til en innvandrer eller til medlemmer av en innvandrers slekt, bevarte han retten til å bli kjøpt fri når som helst. Han ville i hvert fall bli frigitt i det sjuende året av sin slavetjeneste eller i jubelåret. – 3Mo 25: 47–54; 2Mo 21: 2; 5Mo 15: 12.

Det var bare de innfødte israelittene som hadde en arvelodd i landet, men landets egentlige eier var Jehova, og han kunne tildele dem landet eller fordrive dem fra det, alt etter hva som tjente hans hensikt. Med hensyn til å selge sin jord sa han: «Og landet skal ikke selges for all framtid, for landet er mitt. Dere er nemlig fastboende utlendinger og innvandrere fra mitt synspunkt.» – 3Mo 25: 23; se også FREMMED.