Det å mangle materielle eiendeler eller livsfornødenheter. Man kan også være fattig i åndelig henseende.

Fattigdom er et gammelt problem. Opp gjennom århundrene har det vanligvis vært langt flere fattige enn velstående mennesker. Da Jesus ved en anledning ble vist stor gavmildhet, gav han uttrykk for at det alltid ville være fattigdom blant mennesker som levde under ufullkomne forhold. Han sa til disiplene: «De fattige har dere jo alltid hos dere, og når dere enn vil, kan dere alltid gjøre godt mot dem, men meg har dere ikke alltid.» (Mr 14: 7) Bibelen holder fram et avbalansert syn på problemet, når den på den ene side viser medfølelse med dem som lider nød eller blir undertrykt, og den på den annen side går i rette med dem som på grunn av dovenskap billedlig talt «spiser sitt eget kjøtt». (For 4: 1, 5; Ord 6: 6–11) Den legger større vekt på åndelig rikdom enn på materiell rikdom. (1Ti 6: 17–19) Apostelen skrev derfor: «For vi har ikke brakt noe inn i verden, og vi kan heller ikke føre noe ut. Derfor, når vi har mat og klær og husly, skal vi være tilfreds med disse ting.» (1Ti 6: 7, 8) Bibelen framstiller imidlertid ikke fattigdom som en dyd i seg selv, og den advarer mot den fristelse til å stjele som ekstrem fattigdom kan utgjøre. – Ord 6: 30, 31; 30: 8, 9; jf. Ef 4: 28.

Fattigdom i Israel. Det var ikke Jehovas hensikt at noen israelitt skulle være fattig. Folket fikk et land som arv. (4Mo 34: 2–12) Med unntak av levittene, som fikk en tiendedel av landets grøde til gjengjeld for den tjeneste de utførte ved helligdommen, fikk alle israelittiske familier sin andel av denne arven og var derfor i stand til å forsørge seg selv. (4Mo 18: 20, 21) Retten til jorden var sikret. Arvelovene garanterte at jorden ble værende i hendene på den familien, den slekten eller den stammen som den tilhørte. (4Mo 27: 7–11; 36: 6–9; 5Mo 21: 15–17; se ARV.) Den kunne ikke selges for all framtid. (3Mo 25: 23) I jubelåret ble alle arvelodder som var blitt solgt, gitt tilbake til de rettmessige eierne. (3Mo 25: 13) Selv om en mann satte alt han eide, over styr, kunne hans arv således ikke gå tapt for hans etterkommere for bestandig.

Hvis israelittene trofast hadde holdt seg til Guds lov, ville det i stor grad ha forhindret fattigdom blant dem. (5Mo 15: 4, 5) Ulydighet ville imidlertid føre til at de mistet Jehovas velsignelse, og det igjen ville føre til fattigdom fordi fiendtlige hærer trengte inn i landet, og fordi de ble hjemsøkt av langvarig tørke og andre katastrofer. (5Mo 28: 22–25; jf. Dom 6: 1–6; 1Kg 17: 1; 18: 17, 18; Jak 5: 17, 18.) Enkeltpersoner som var late (Ord 6: 10, 11; 10: 4; 19: 15; 20: 13; 24: 30–34), drankere, fråtsere (Ord 23: 21) eller slike som elsket fornøyelser (Ord 21: 17), kunne være årsak til at de selv og deres familie ble rammet av fattigdom. Dessuten kunne uforutsette hendelser være årsak til fattigdom. På grunn av dødsfall kunne noen bli farløse og enker og dermed uten forsørger. Ulykkestilfeller og sykdom kunne gjøre noen midlertidig eller permanent arbeidsudyktige. Av den grunn kunne Jehova si til Israel: «Det vil aldri slutte å være fattige i landets midte.» – 5Mo 15: 11.

Loven gjorde det imidlertid betydelig enklere for de fattige å mestre sin situasjon. I høsttiden hadde de rett til å samle opp det som var blitt igjen på markene, i frukthagene og i vingårdene, og de var derfor ikke henvist til å tigge eller å stjele. (3Mo 19: 9, 10; 23: 22; 5Mo 24: 19–21)  En fattig israelitt kunne få lån uten å måtte betale rente, og man skulle være gavmild mot ham. (2Mo 22: 25; 3Mo 25: 35–37; 5Mo 15: 7–10; se GJELD, SKYLD, SKYLDNER.) For å skaffe penger kunne han midlertidig selge sin jord eller selge seg selv som slave. (3Mo 25: 25–28, 39–54) For ikke å legge en byrde på de fattige tillot Loven dem å komme med mindre kostbare ofre til helligdommen. – 3Mo 12: 8; 14: 21, 22; 27: 8.

Guds lov foreskrev at rike og fattige skulle være like for loven; ingen av disse gruppene skulle begunstiges på grunn av sin stilling. (2Mo 23: 3, 6; 3Mo 19: 15) Men da Israels folk ble utro, ble de fattige undertrykt og kom til å lide stor nød. – Jes 10: 1, 2; Jer 2: 34.

I det første århundre f.v.t. Det later til at det var stor fattigdom blant jødene i det første århundre. Det at folket hadde vært under fremmed herredømme helt siden landflyktigheten i Babylon, gjorde det uten tvil vanskelig å sørge for at arveloddene ble beskyttet i samsvar med bestemmelsene i Moseloven. (Jf. Ne 9: 36, 37.) De religiøse lederne, og især fariseerne, var mer opptatt av tradisjoner enn av å tilskynde folk til å vise sann nestekjærlighet og til å dra passende omsorg for gamle og fattige foreldre. (Mt 15: 5, 6; 23: 23; jf. Lu 10: 29–32.) De pengekjære fariseerne viste liten interesse for de fattige. – Lu 16: 14.

Kristus Jesus derimot følte medlidenhet med folkeskarene, «for de var flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde». (Mt 9: 36) Det at han forkynte det gode budskap for de fattige og undertrykte, stod i en slik skarp kontrast til den holdning jødedommens religiøse ledere la for dagen, at det i seg selv var et av bevisene for at han var Messias. (Mt 11: 5; Lu 4: 18; 7: 22) For dem som tok imot ham, åpnet dette også veien til det ærefulle privilegium å arve det himmelske rike. – Mt 5: 3; Lu 6: 20.

Ettersom jødene stod i et paktsforhold til Gud, var de forpliktet til å hjelpe fattige landsmenn. (Ord 14: 21; 28: 27; Jes 58: 6, 7; Ese 18: 7–9) Da Sakkeus forstod at Jesus var Messias, sa han derfor: «Se, halvparten av de ting jeg eier, Herre, gir jeg til de fattige.» (Lu 19: 8) Av samme grunn kunne Kristus Jesus si: «Når du holder selskap, så innby fattige, krøplinger, uføre, blinde; og du skal bli lykkelig, ettersom de ikke har noe å gjengjelde deg med.» (Lu 14: 13, 14) Ved en annen anledning kom han med denne oppfordringen til en rik ung styresmann: «Selg alt det du har, og del ut til fattige, og du skal få en skatt i himlene; kom så og bli min etterfølger.» (Lu 18: 22) Det at denne mannen ikke var villig til å skille seg av med det han hadde, for å hjelpe andre, viste at han ikke var virkelig interessert i de nødlidende og derfor ikke hadde de egenskaper som skulle til for å være en Jesu disippel. – Lu 18: 23.

Den oppfordring til å hjelpe de fattige som Jesus kom med, var i overensstemmelse med det han selv hadde gjort. Som Guds Sønn i himmelen hadde han hatt alt. Men «skjønt han var rik, ble [han] fattig». Som et fattig menneske på jorden, var han i stand til å gjenløse menneskeheten og gjøre det mulig for sine etterfølgere å få del i den største av alle rikdommer – muligheten til å bli Guds sønner. (2Kt 8: 9) I tillegg til det ble andre store åndelige rikdommer tilgjengelige for dem. – Jf. 2Kt 6: 10; Åp 2: 9; 3: 17, 18.

Da Jesus var på jorden, viste han også personlig interesse for dem som var fattige i materiell henseende. Han og hans apostler hadde en felles pengekasse, og av den gav de til fattige israelitter. (Mt 26: 9–11; Mr 14: 5–7; Joh 12: 5–8; 13: 29) De kristne viste senere den samme kjærlige omsorg for de fattige ved å sørge for materiell hjelp til sine fattige brødre. (Ro 15: 26; Ga 2: 10) Men det var noen som var forsømmelige på dette område, og disippelen Jakob måtte irettesette dem fordi de favoriserte de rike og så ned på de fattige. – Jak 2: 2–9.

Det var naturligvis bare de som fortjente det, som fikk materiell hjelp. Det ble på ingen måte oppmuntret til latskap. Som apostelen Paulus skrev til tessalonikerne: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.» – 2Te 3: 10; se BARMHJERTIGHETSGAVER; TIGGER, TIGGING.