Grunnbetydningen av det hebraiske ordet for «festningsverk» eller «befestet sted» er «et ugjennomtrengelig eller utilgjengelig sted». (Jf. Sak 11: 2, NW, fotn.) Ettersom det å befeste en by var kostbart og vanskelig og krevde en tilstrekkelig stor forsvarsstyrke, var ikke alle byer befestet. De større byene var som regel omgitt av murer, mens de tilhørende småbyene i området var uten murer. (Jos 15: 45, 47; 17: 11) Innbyggerne i disse småbyene kunne flykte til den befestede byen i tilfelle av en fiendtlig invasjon. De befestede byene tjente således som et tilfluktssted for folk i området. Strategisk beliggende byer ble også befestet til beskyttelse av veier, vannkilder og forsynings- og kommunikasjonslinjer.

Festningsverkene omkring mange av byene i det lovte land var så sterke og så høye at de vantro speiderne som Moses hadde sendt ut for å utspeide Kanaans land, sa at ’de befestede byene var svært store’ og «befestet til himlene». I sin mangel på tro mente de at byene var uinntagelige. – 4Mo 13: 28; 5Mo 1: 28.

Byene i de bibelske landene dekket vanligvis bare noen mål. Men noen var mye større. Hovedstedene i Egypt, Assyria, Babylonia, Persia og Romerriket var usedvanlig store. Babylon var en av de sterkest befestede byene i bibelsk tid. Byen hadde ikke bare usedvanlig sterke murer, men den lå også ved en elv som tjente som en utmerket vollgrav, og som gav sikker vannforsyning. Babylon var en by som mente at den kunne holde på sine fanger for bestandig. (Jes 14: 16, 17) Likevel ble den inntatt på én natt ved at perseren Kyros ledet bort Eufrats vann, slik at hans styrker kunne trenge inn i byen gjennom portene i murene langs kaiene. – Da 5: 30.

En befestet by måtte ha tre ting: (1) en mur som utgjorde en hindring for fienden, (2) våpen, slik at forsvarerne kunne slå angriperne tilbake, og (3) en tilstrekkelig vannforsyning. Fødevarer kunne oppmagasineres i fredstid, men en stadig vannforsyning fra en tilgjengelig kilde var nødvendig hvis byen skulle kunne motstå en lengre tids beleiring.

Vollgraver og festningsvoller. Noen byer var omgitt av en vollgrav fylt med vann, særlig hvis man hadde en elv eller en innsjø i nærheten. Babylon ved elven Eufrat er et godt eksempel på dette. Det samme gjelder No-Amon (Tebe), som var omgitt av Nil-kanalene. (Na 3: 8) Hvis det ikke fantes vann i nærheten, anla man ofte en tørr vollgrav. Jerusalem ble gjenoppbygd med en vollgrav. – Da 9: 25.

Innenfor vollgraven bygde man en festningsvoll av den jorden man hadde gravd opp da vollgraven ble laget. (2Sa 20: 15) Denne festningsvollen ble noen ganger dekket med et steinlag og dannet en glacis, eller skråning, opp mot muren, som ble bygd på toppen av festningsvollen. Den vollgraven som arkeologene fant ved byen Hasors vestlige forsvarsverker, var 80 m bred øverst, 40 m bred på bunnen og omkring 15 m dyp. Den festningsvollen som reiste seg fra vollgraven, var like høy som vollgraven var dyp, altså 15 m. Det vil si at det fra toppen av festningsvollen til bunnen av vollgraven var 30 m. Oppå festningsvollen lå så bymuren. – Jf. Sl 122: 7.

En slik festningsvoll var naturligvis meget vanskelig å forsere, især med stormbukker, og angriperne bygde derfor en rampe, eller «beleiringsvoll», som stormbukkene kunne føres fram på. (2Sa 20: 15; se STORMBUKK.) Vollgraven var så bred at virkningen av de angripende bueskytternes piler var betydelig svekket, og det å skyte fra bunnen av vollgraven hadde liten hensikt. Angriperne derimot ble utsatt for et konstant regn av piler, steiner og noen ganger brennende trestykker når de bygde ramper til stormbukkene sine. Nå hadde imidlertid ikke alle byer vollgraver eller festningsvoller; noen var bare beskyttet av loddrette murer.

Murene. Etter vollgraven og festningsvollen var muren det neste ledd i forsvaret. Noen murer og tårn hadde befestede kamre til soldatene og lagerrom så vel som stiger som man kunne klatre opp på. Muren var laget av store steiner, teglstein og jord. Noen steiner var kolossalt store. De tidligste murene var stort sett bygd av stein uten mørtel imellom. Senere brukte man ofte mørtel mellom steinene. Mørtelen ble laget  av leire som man tråkket med føttene og blandet med vann, slik som når man laget teglstein. Hvis mørtelen ikke ble laget på riktig måte, ville den sprekke, og muren ville bli svekket. – Jf. Ese 13: 9–16; Na 3: 14.

Muranlegget bestod ofte av en høy indre mur og en lavere ytre mur. Noen ganger gravde man en tørr vollgrav mellom disse murene. Langs yttermuren fantes det runde eller firkantete bastioner som hadde murkroner med skyteskår, slik at bueskytterne kunne skyte på fienden og samtidig til en viss grad være beskyttet mot dens piler og steiner. Bastionene dannet framspring på muren, slik at bueskytterne ikke bare kunne ha kontroll over området foran seg, men også kunne skyte til høyre eller til venstre hvis avdelinger av fiendens hær forsøkte å bestige eller bryte igjennom muren.

Den indre muren var kraftigere og tykkere enn den ytre. Etter at man hadde oppfunnet tunge stormbukker – og især slike som assyrerne brukte – bygde man langt sterkere og tykkere murer, slik at man kunne motstå angrep med dette redskapet. I Tell al-Nasbeh (Mispa?) fant man en steinmur som var gjennomsnittlig 4 m tykk, og som man regner med kan ha vært 12 m høy. Den hadde murkrone med skyteskår, slik de fleste bymurer hadde.

Tårn og porter. I tillegg til at man bygde bastioner eller tårn i yttermuren, bygde man også tårn i den innerste muren. Tårnene var høyere enn muren og kunne stikke opptil 3 m ut fra den. De hadde murkroner med skyteskår og var noen ganger utstyrt med åpninger under skyteskårene til bruk for bueskytterne og steinkasterne. Det at tårnene dannet framspring fra muren og aldri var anbrakt i mer enn to bueskudds avstand fra hverandre, men som regel mye tettere, satte forsvarerne i stand til å ha kontroll over hele området langs muren. Den øverste delen av tårnet stakk dessuten som en balkong ut over den underste delen og hadde åpninger i gulvet, slik at man gjennom dem kunne skyte piler og kaste stein og brannfakler ned på en inntrengende fiende. Slike tårn blir nevnt mange ganger i Bibelen. (Ne 3: 1; Jer 31: 38; Sak 14: 10) Tårnene tjente også som utsiktsposter; herfra kunne vaktmenn på lang avstand se en fiende nærme seg. – Jes 21: 8, 9.

Borgen eller citadellet var vanligvis bygd på det høyest beliggende stedet i byen. Denne bygningen hadde et festningstårn og sine egne murer, som imidlertid var mindre massive enn murene omkring byen. Hit kunne man trekke seg tilbake og by fienden en siste motstand. Når de fiendtlige soldatene hadde brutt gjennom bymuren, måtte de kjempe seg gjennom byens gater helt til tårnet. Det var et slikt tårn Abimelek gikk til angrep på etter at han hadde inntatt Tebes, og det var fra dette tårnet en kvinne kastet oversteinen fra en kvern ned i hodet på ham og knuste hodeskallen hans. – Dom 9: 50–54.

Foruten disse bytårnene ble det på isolerte steder bygd andre tårn (hebr. mighdạl; flt. mighdalịm). De ble bygd for å beskytte brønner og andre vannkilder, veier, grenser og kommunikasjons- og forsyningslinjer. Juda-kongen Ussia er kjent for å ha bygd tårn ikke bare i Jerusalem, men også i ødemarken. De sistnevnte ble øyensynlig reist for å beskytte de cisternene som han hadde hogd ut for å skaffe vann til buskapen sin. (2Kr 26: 9, 10) I Negev er det blitt funnet flere slike tårn.

Det svakeste punktet i byens forsvar var portene, og derfor var portene den delen av muren som forsvaret spesielt ble konsentrert om. Det ble bare bygd så mange porter som det var nødvendig å ha for trafikken inn og ut av byen i fredstid. Portene var laget av tre eller av tre og metall. I mange tilfeller var de kledd med metall for at de skulle være brannsikre. Ved arkeologiske utgravninger har man ofte konstatert at portene er forkullet, noe som viser at det har vært gjort forsøk på å brenne dem. – Se PORT, PORTROM.

Blant de judeiske kongene som ble kjent for at de oppførte festningsverker, var Salomo, som bygde «befestede byer med murer, dører og bom», Asa, som bygde byer og laget «murer omkring dem og tårn, dobbeltdører og bommer», og Ussia, som bygde «tårn i ødemarken» og «krigsmaskiner» i Jerusalem. – 2Kr 8: 3–5; 14: 2, 6, 7; 26: 9–15.

Den beleirende hærs festningsverker. Noen ganger bygde den beleirende hæren sine egne festningsverker rundt sin leir. Dette beskyttet leiren mot utfall fra de beleiredes side og mot angrep fra deres forbundsfeller utenfor byen. Disse befestede leirene kunne være runde eller ovale og omgitt av en mur, gjerne med tårn, som ofte hadde murkrone med skyteskår. For å kunne bygge disse festningsverkene felte man trær, i noen tilfeller i flere kilometers omkrets rundt byen. Jehovas lov forbød israelittene å felle frukttrær med tanke på å bruke dem på denne måten. – 5Mo 20: 19, 20.

En forskansning med spisse pæler. Da Jesus Kristus forutsa ødeleggelsen av Jerusalem, sa han at fienden ville bygge «en forskansning med spisse pæler» eller en «palisade» omkring  byen. (Lu 19: 43, Int) Historieskriveren Josefus bekrefter at denne profetien ble nøyaktig oppfylt. Titus argumenterte til fordel for å bygge en forskansning for å hindre jødene i å forlate byen og tvinge dem til å overgi seg, eller, hvis dette ikke lyktes, for å gjøre det lettere å innta den på grunn av den hungersnød som ville bli resultatet. Etter at hans forslag ble godtatt, ble hæren organisert til å gå i gang med prosjektet. Legionene og deres underavdelinger konkurrerte med hverandre om å fullføre oppgaven, og de enkelte soldater ble ansporet av et ønske om å gjøre sine overordnede til lags. For å skaffe til veie materialer til denne forskansningen ryddet man omegnen omkring Jerusalem for trær helt ut til en avstand av 16 km. Byggingen av den over 7 km lange forskansningen, et arbeid som normalt ville ha tatt flere måneder, ble ifølge Josefus forbausende nok fullført på bare tre dager. Utenfor denne forskansningen anla romerne 13 fort, med en samlet omkrets på 2 km. – Den jødiske krig, København 1997, 5. bok, kap. 12, pkt. 1, 2, 4 (s. 340–343).

Arkeologiske funn. Kong Salomo, som fortsatte sin far Davids byggevirksomhet, utmerket seg ved å oppføre store byggverk. I tillegg til at han bygde det prektige templet for Jehova i Jerusalem, styrket han byens murer og bygde omfattende festningsverker i Hasor, Megiddo og Geser. Under utgravningene av disse festningsverkene lot arkeologene seg lede av Bibelens ord i 1. Kongebok 9: 15: «Og dette er beretningen om dem som var utskrevet til tvangsarbeid, dem som kong Salomo utskrev til å bygge Jehovas hus og hans eget hus og Vollen og Jerusalems mur og Hasor og Megiddo og Geser.» De kunne konstatere at portene til de tre sistnevnte byene alle var konstruert etter de samme arbeidstegningene, idet hver av dem var 17 m bred, hadde firkantete tårn på begge sider av inngangen og førte inn til en forhall som var 20 m lang og hadde tre kamre på hver side. De minnet om portene i det templet Esekiel så i et syn. – Ese 40: 5–16.

Rett oppå de murene som Salomo bygde i Megiddo og Hasor, ble det oppført andre murer, muligens av Akab. Disse ble gjort tykkere og sterkere, uten tvil for at de skulle kunne motstå de tunge assyriske stormbukkene som ble brukt i denne senere perioden.

Sin vannforsyning fikk Megiddo fra en kilde i en naturlig hule ved den vestlige foten av den haugen byen var bygd på. For å lede vannet inn i byen gravde man i den en 30 m dyp, loddrett sjakt – derav 22 m gjennom fjell – som førte ned til kildens nivå. Herfra gravde man en 67 m lang, svakt stigende tunnel bort til kilden. På grunn av tunnelens svakt skrånende fall fra kilden til sjaktens bunn kunne vannet flyte inn i byen av seg selv. Kilden var på utsiden forseglet med en tykk mur.

Det krevde enda større teknisk dyktighet da Hiskia stoppet til Gihon-kildens vannløp og gravde en ca. 533 m lang kanal for å lede vannet inn i Jerusalem, slik at byen kunne holde stand under lang tids beleiring. – 2Kr 32: 30.

Inne i byene bygde man ofte cisterner, både private og offentlige, slik at innbyggerne hadde tilgang til vann under en beleiring. På den stelen som moabittkongen Mesja reiste i Dibon i Moab (og som nå kan ses i Louvre i Paris), står følgende innskrift: «Jeg bygde også dets porter og dets tårn, og bygde palasset og laget begge reservoarer for vann inne i byen. Og det var ingen sisterner inne i byen Qorkad. Og jeg sa til alt folket: ’Lag selv, hver enkelt, en sisterne i sitt hus.» – Stener som taler, s. 157.

Brukt billedlig. I ødemarken var tårnene de sikreste tilfluktsstedene i en omkrets på mange kilometer. Det sies derfor meget treffende i Ordspråkene 18: 10: «Jehovas navn er et sterkt tårn. Dit inn løper den rettferdige og blir beskyttet.» Ordene i Salme 48 er også betydningsfulle: «I [Sions] boligtårn er Gud blitt kjent som en sikker høyde. Marsjér rundt Sion og gå omkring det, tell dets tårn. Fest deres hjerter ved dets festningsvoll. Se nøye på dets boligtårn, så dere kan fortelle om det til den framtidige generasjon.» (Jf. He 12: 22.) Disse skriftstedene ville ha en spesiell mening for jøder som kunne se opp på det befestede Jerusalem, som var omgitt av veldige, beskyttende murer, og som hadde en høyere beliggenhet enn praktisk talt noen annen jordisk hovedstad i menneskenes historie har hatt. Gjennom profeten Sakarja omtaler Jehova seg selv som ’en ildmur hele veien rundt’ for Jerusalem. Dette gir Guds folk en sterk forsikring om at selv om steinmurer kan brytes ned, så står Jehova som et sikkert vern om sine tjenere. – Sl 48: 3, 11–13; Sak 2: 4, 5.