ISRAELITTENE hadde fiendtligsinnete nasjoner rundt seg som var oppsatt på å ta fra dem deres arv. Skulle Israel bli slukt av nabolandene? Så lenge israelittene forble trofaste, hadde de ingenting å frykte. «Jehova selv kjempet for Israel.» – Jos 10: 14.

Dette ble tydelig vist i kong Jehosjafats regjeringstid (936–ca. 911 f.v.t.). En samlet styrke fra Ammon, Moab og Se’ir-fjellet kom mot Juda rike. Jehosjafat bad en inderlig bønn til Jehova: «Se, de . . . [kommer] inn for å drive oss ut av din eiendom, som du lot oss få i eie. Vår Gud, kommer du ikke til å holde dom over dem?» Jo, det skulle han gjøre. Judeerne fikk denne forsikringen: «Striden er ikke deres, men Guds.» Jehova forvirret fiendens styrker og fikk dem til å gjøre ende på hverandre. – 2Kr 20: 1–23.

Til slutt, etter å ha kjempet for Israel i mange hundre år, tillot Jehova at nasjonen ble beseiret av fiender. I 740 f.v.t. gjorde assyrerne ende på tistammeriket, «fordi Israels sønner hadde syndet mot Jehova». (2Kg 17: 7–18) Og i år 607 f.v.t. ble tostammeriket straffet for sin ulydighet ved at det ble knust av babylonerne. (2Kg 21: 10–15; 22: 16, 17) Denne perioden i Israels historie understreker hvor viktig det er å være lydig mot Jehova.