(Filip) [glad i hester; hesteelsker].

1. En av Jesu Kristi første disipler. Han ble senere en av de tolv apostler. I evangelieberetningene til Matteus, Markus og Lukas er Filip bare nevnt ved navn i listene over apostlene. (Mt 10: 3; Mr 3: 18; Lu 6: 14) Bare i Johannes’ evangelium står det litt mer utførlige opplysninger om ham.

Filip var fra samme by som Peter og Andreas, nemlig Betsaida, på den nordlige bredden av Galilea-sjøen. Da Filip hørte Jesu oppfordring: «Bli min etterfølger», gjorde han nesten som Andreas hadde gjort dagen før. Andreas hadde oppsøkt sin bror Simon (Peter) og ført ham til Jesus, og nå gikk Filip til Natanael (Bartolomeus) og sa: «Vi har funnet ham som Moses, i Loven, og Profetene har skrevet om: Jesus, Josefs sønn, fra Nasaret. . . . Kom og se!» (Joh 1: 40, 41, 43–49) Det at det sies at Jesus «fant» Filip (v. 43), kan tyde på at de kjente hverandre fra før, og det samme kan Filips ord til Natanael tyde på, ettersom Filip kunne fortelle både hva Jesus het, hvem hans familie var, og hvor han kom fra. Hvorvidt det var noen forbindelse mellom Filip og Natanael (Bartolomeus) ut over det at de var venner, fortelles det ikke noe om, men i navnelistene blir de som regel nevnt sammen, unntatt i Apostlenes gjerninger 1: 13.

Under Jesu triumftog inn i Jerusalem fem dager før påsken i år 33 (Mr 11: 7–11) var det noen grekere (muligens proselytter) som gjerne ville se Jesus. De henvendte seg til Filip – kanskje fordi de følte seg tiltrukket av ham på grunn av hans greske navn, eller kanskje bare fordi han akkurat da var i nærheten – og bad om at han måtte la dem få snakke med Jesus. Men Filip følte seg åpenbart ikke i stand til å svare på deres anmodning. Han rådførte seg først med Andreas, som han også blir nevnt sammen med et annet sted (Joh 6: 7, 8), og som muligens stod i et mer fortrolig forhold til Jesus. (Jf. Mr 13: 3.) Sammen forela de så anmodningen for Jesus, men grekerne ble tydeligvis ikke presentert for ham. (Joh 12: 20–22) Denne noe forsiktige holdningen avspeiler seg i Filips svar på Jesu spørsmål om hvordan de kunne skaffe mat til folkemengden, og også i hans anmodning (etter Peters og Tomas’ nokså likeframme spørsmål) da han sa: «Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss.» (Joh 6: 5–7; 13: 36, 37; 14: 5–9) Hans taktfulle opptreden utgjør en kontrast til Peters direkte og likeframme måte å være på. De korte beretningene hvor Filip blir omtalt, forteller således noe om de personlighetsforskjeller som fantes blant Jesu apostler.

Ettersom Filip var nær knyttet til Natanael (Bartolomeus) og til Sebedeus-sønnene, kan han ha vært en av de to ikke navngitte disiplene som befant seg ved bredden av Galilea-sjøen da den oppstandne Jesus viste seg ved denne anledningen. – Joh 21: 2.

2. En evangelist og misjonær i det første århundre. Sammen med Stefanus hørte han til de sju mennene som hadde «godt vitnesbyrd» og var «fulle av ånd og visdom», og som ble utpekt til å sørge for at den maten som daglig ble delt ut til de kristne enkene i Jerusalem, ble likelig fordelt blant de gresktalende og de hebraisktalende. (Apg 6: 1–6) Beretningen om Filips (og om Stefanus’) virksomhet etter at denne spesielle tjenesten var avsluttet, bekrefter at de mennene som ble utvalgt til å administrere utdelingen av mat, var menn med gode åndelige egenskaper, for Filip kom til å utføre et arbeid som svarte til det som senere ble utført av apostelen Paulus, om enn i mer begrenset omfang.

Da forfølgelsen førte til at alle unntatt apostlene, som ble værende i Jerusalem, ble spredt, drog Filip til Samaria, hvor han forkynte det gode budskap om Riket og ved den hellige ånds kraft drev ut demoner og helbredet lamme og uføre. Det ble stor glede i byen, og mange tok imot budskapet og ble døpt, deriblant en mann som het Simon, som hadde drevet med magiske kunster. (Apg 8: 4–13) Så da apostlene «hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem» for at de som var kommet til troen og var blitt døpt, kunne få den hellige ånds frie gave. – Apg 8: 14–17.

Ledet av Jehovas ånd traff Filip deretter den etiopiske evnukken på veien til Gaza, og etter en kort samtale kom denne ’mektige mannen hos Kandake, etiopiernes dronning’, til tro på Jesus  og bad Filip om å få bli døpt. (Apg 8: 26–38) Derfra drog Filip til Asjdod og så til Cæsarea, idet han «fortsatte å forkynne det gode budskap for alle byene» underveis. (Apg 8: 39, 40) Disse korte beretningene viser at Filip virkelig var en ’evangelist’. – Apg 21: 8.

Omkring 20 år senere var Filip fortsatt aktiv i tjenesten i den viktige havnebyen Cæsarea og var fortsatt kjent som «en av de sju» som var blitt utnevnt av apostlene. Lukas forteller at han selv og Paulus omkring år 56 bodde en tid i huset til Filip, som «hadde fire døtre, jomfruer, som profeterte». (Apg 21: 8–10) Det at de fire døtrene var gamle nok til å tale profetisk, kan tyde på at Filip var gift allerede da han begynte sin tjeneste.

3. Herodias’ mann og Salomes far. Han bodde i Roma da hans hustru forlot ham og inngikk et utuktig ekteskap med hans halvbror Herodes Antipas. (Mt 14: 3, 4; Mr 6: 17, 18; Lu 3: 19, 20) Filip var sønn av Herodes den store og dennes tredje hustru, Mariamne II, øverstepresten Simons datter. Han var derfor halvt jøde og halvt idumeer. – Se HERODES nr. 5.

4. Landsdelshersker i Iturea og Trakonitis da døperen Johannes påbegynte sin tjeneste i «det femtende år av keiser Tiberius’ regjering», det vil si år 29. (Lu 3: 1–3) Han var sønn av Herodes den store og Kleopatra fra Jerusalem og var således halvbror til Herodes Antipas, Arkelaus og Filip (nr. 3). – Se HERODES nr. 6.