(Filistẹa), FILISTERE.

Filistea strakte seg langs Middelhavet fra et sted i nærheten av Joppe i nord til Gaza i sør. Området var 80 km langt og opptil 24 km bredt. Uttrykket «filisternes hav» (2Mo 23: 31) betegner tydeligvis den delen av Middelhavet som lå utenfor Filisteas kyst. Sanddynene langs kysten går temmelig langt inn i landet – noen steder hele 6 km – men ellers er området fruktbart, og det vokser både korn og oliventrær og frukttrær der.

I en stor del av den perioden som De hebraiske skrifter forteller om, var denne kystsletten bebodd av filisterne, som hørte til Israels erklærte fiender. (Jes 9: 12; 11: 14) De var et uomskåret (2Sa 1: 20), polyteistisk folk (Dom 16: 23; 2Kg 1: 2; se BA’AL-SEBUB; DAGON), som overtroisk rådspurte sine prester og spåmenn før de traff avgjørelser. (1Sa 6: 2; jf. Jes 2: 6.) Og når deres krigere drog ut i strid, tok de sine gudebilder med seg. (2Sa 5: 21) I deres land, som var kjent som Filistea (2Mo 15: 14; Sl 60: 8; 87: 4; 108: 9; Jes 14: 29, 31), lå byene Gaza, Asjkalon, Asjdod, Ekron og Gat. Disse byene ble i århundrer styrt av hver sin aksefyrste. – Jos 13: 3; 1Sa 29: 7; se AKSEFYRSTER.

Historie. Da filisterne innvandret til Kanaans kyst, kom de fra øya Kaftor (i alminnelighet ansett for å være identisk med Kreta), som imidlertid ikke behøver å ha vært deres opprinnelige hjem. (Jer 47: 4; Am 9: 7; se KAFTOR, KAFTORIM, KAFTORERE; KRETA, KRETERE.) Nøyaktig når denne innvandringen begynte, er usikkert. Men allerede på Abrahams og hans sønn Isaks tid bodde det filistere i Gerar, i den sørlige delen av Kanaan. De hadde en konge, Abimelek, og en hær under ledelse av en mann ved navn Pikol. – 1Mo 20: 1, 2; 21: 32–34; 26: 1–18; se ABIMELEK nr. 1 og 2.

Noen hevder at opplysningene i 1. Mosebok om at filisterne bodde i Kanaan er uriktige, og at filisterne ikke bosatte seg i Kanaan før på 1100-tallet f.v.t. Denne innvendingen hviler imidlertid på et svakt grunnlag. I oppslagsverket New Bible Dictionary, redigert av J. Douglas (1985, s. 933), sies det: «Ettersom filisterne ikke omtales i ikke-bibelske innskrifter før på 1100-tallet f.v.t. og de arkeologiske funn som forbindes med dem, heller ikke dukker opp før, forkaster mange kommentatorer omtalen av dem i den patriarkalske tid som anakronistisk.» I sin redegjørelse for hvorfor dette synspunket ikke er fornuftig, nevner imidlertid verket at det finnes vitnesbyrd om en stor utvidelse av den egeiske handelen allerede på 1900-tallet f.v.t. Det påpeker at det at en bestemt gruppe ikke er fremtredende nok til å bli omtalt i andre nasjoners innskrifter, ikke er noe bevis for at denne gruppen ikke har eksistert. New Bible Dictionary kommer til denne konklusjonen: «Det er ingen grunn til å mene at små grupper av filistere ikke kan ha vært blant de tidlige egeiske handelsfolkene, selv om de ikke har vært fremtredende nok til å bli omtalt av de større nasjonene.»

Da israelittene forlot Egypt i 1513 f.v.t., førte Jehova dem ikke gjennom Filistea (den korteste strekningen fra Egypt til det lovte land) for at de ikke straks skulle bli innviklet i krigføring og bli motløse og bestemme seg for å dra tilbake til Egypt. (2Mo 13: 17) Filisterne ville neppe ha betraktet denne folkevandringen av flere millioner israelitter som alminnelig internasjonal trafikk lik den som normalt gikk gjennom deres land. De var på den tiden fastboende i sitt område, mens Sinai-området, som Jehova førte israelittene til, stort sett var bebodd av nomadestammer og dessuten hadde mange ubebodde områder som israelittene kunne oppholde seg i uten straks å provosere til konflikt.

Da den tilårskomne Josva fordelte landet vest for elven Jordan, var filisternes områder fortsatt uberørt av erobringen. (Jos 13: 2, 3) Senere inntok imidlertid Judas menn tre av filisternes viktigste byer, nemlig Gaza, Asjkalon og Ekron. Men dette var ikke en fullstendig seier, for Juda «kunne ikke drive bort innbyggerne på lavsletten, ettersom de hadde stridsvogner med jernljåer». – Dom 1: 18, 19.

I dommertiden. Det at filisterne og andre folkeslag ble boende i Kanaan, utgjorde i mange år en prøve på israelittenes lydighet mot Jehova. (Dom 3: 3, 4) Gang på gang viste de at de ikke bestod prøven, ved at de begynte å utøve falsk tilbedelse. Jehova overgav derfor israelittene til deres fiender, filisterne innbefattet. (Dom 10: 6–8) Men når de ropte til ham om hjelp, oppreiste han i sin barmhjertighet dommere for dem for å utfri dem. (Dom 2: 18) En av disse dommerne, Sjamgar, drepte 600 filistere ved bare å gjøre bruk av en kvegdrivers piggstav. (Dom 3: 31) Mange år senere begynte Samson, slik det var blitt forutsagt om ham før han ble født, å ta «ledelsen i å frelse Israel av filisternes  hånd». (Dom 13: 1–5) Hvor stor innflytelse filisterne hadde i begynnelsen av Samsons tid som dommer, framgår av at Judas menn ved en anledning til og med utleverte Samson til dem for å unngå vanskeligheter. – Dom 15: 9–14.

Profeten Samuel opplevde undertrykkelse fra filisternes side og var også med på å beseire dem. Mens han tjente ved tabernaklet i Sjilo i slutten av den tiden øverstepresten Eli var dommer, drepte filisterne omkring 4000 israelitter ved Afek og Eben-Eser. Israelittene tok da paktens ark med ut på slagmarken i den tro at det ville bringe dem seier. Filisterne gjorde seg nå enda større kraftanstrengelser, med det resultat at 30 000 israelitter falt og Arken ble tatt. (1Sa 4: 1–11) Filisterne førte Arken inn i sin gud Dagons tempel i Asjdod. To ganger falt gudebildet på sitt ansikt til jorden. Andre gangen gikk det i stykker. (1Sa 5: 1–5) Arken ble så flyttet fra den ene filisterbyen til den andre, og hvor den enn ble plassert, ble innbyggerne slått med sykdom og panikk. (1Sa 5: 6–12) Til slutt, etter sju måneder, ble Arken sendt tilbake til Israel. – 1Sa 6: 1–21.

Omkring 20 år senere (1Sa 7: 2) drog filisterne mot israelittene, som etter Samuels anvisning hadde samlet seg i Mispa for å tilbe Jehova. Denne gangen skapte Jehova forvirring blant filisterne, slik at hans folk kunne undertvinge dem. «De byene som filisterne hadde tatt fra Israel, kom etter hvert tilbake til Israel, fra Ekron til Gat.» – 1Sa 7: 5–14.

Fra Sauls regjering inntil de undertvinges av David. Dette satte imidlertid ikke en stopper for israelittenes vanskeligheter med filisterne. (1Sa 9: 16; 14: 47) Før Saul begynte å regjere, hadde de tydeligvis opprettet garnisoner på israelittisk område. (Jf. 1Sa 10: 5; 13: 1–3.) Filisterne var sterke nok til å kunne forby israelittene å ha sine egne smeder, slik at de ble hindret i å lage våpen. Dette førte også til at israelittene måtte gå til dem for å få slipt jordbruksredskapene sine. (1Sa 13: 19–22) Situasjonen ble så alvorlig at noen hebreere til og med gikk imot sine israelittiske landsmenn og gjorde felles sak med filisterne. (1Sa 14: 21) Ikke desto mindre resulterte Sauls første større felttog mot filisterne i at israelittene med Jehovas hjelp slo dem, fra Mikmasj til Ajalon. – 1Sa 13: 1 til 14: 31; se MIKMAS(J).

Senere, da filisterne hadde kommet seg etter dette nederlaget, samlet de igjen sine styrker for å kjempe mot Israel. De to hærene tok oppstilling på hver sin side av Elah-lavsletten i Juda. Hver morgen og hver kveld i 40 dager kom tvekjemperen Goliat fram fra filisternes leir og utfordret israelittene til å velge en mann som kunne kjempe mot ham. (1Sa 17: 1–10, 16) Denne utfordringen ble tatt imot av gjetergutten David, som traff Goliat med en stein fra slyngen sin, slik at han falt til jorden, og som så drepte ham med hans eget sverd. (1Sa 17: 48–51) Israelittene forfulgte nå de flyktende filisterne og slo dem så langt som til byene Gat og Ekron. – 1Sa 17: 52, 53.

Deretter fortsatte David med å føre seierrike kriger mot filisterne. Når han vendte hjem fra et slag, feiret kvinnene seieren idet de sang: «Saul har slått sine tusener og David sine titusener.» (1Sa 18: 5–7; se også 1Sa 18: 25–27, 30; 19: 8.) Dette fikk Saul til å bli skinnsyk på David, noe som til slutt førte til at David måtte flykte for livet. Han søkte tilflukt i filisterbyen Gat. (1Sa 18: 8, 9; 20: 33; 21: 10) Der forsøkte tjenerne til kong Akisj tydeligvis å få David drept, men ved å spille sinnssyk klarte David å slippe uskadd ut av byen. (1Sa 21: 10–15) En tid deretter klarte David, til tross for at han fortsatt ble forfulgt av Saul, å frelse den judeiske byen Ke’ila av filistiske plyndreres hånd. (1Sa 23: 1–12) Et senere filistisk innfall i israelittisk område tvang Saul til midlertidig å innstille forfølgelsen av David. – 1Sa 23: 27, 28; 24: 1, 2.

Ettersom David fortsatt ble jaget av Saul, bestemte han seg igjen for å søkte tilflukt på filistisk område. Han ble godt mottatt av Akisj, kongen i Gat, som gav ham byen Siklag. (1Sa 27: 1–6) Et år eller to senere begynte filisterne å gjøre seg klar til å kjempe mot Sauls styrker, og kong Akisj, som trodde at David var blitt «en stank blant sitt folk Israel», innbød ham til å bli med. Men de andre filistiske aksefyrstene stolte ikke på David, og de forlangte at han og hans menn skulle vende tilbake til Filistea, noe de også gjorde. I det slaget som fulgte, vant filisterne en avgjørende seier, og Saul og tre av hans sønner ble drept. – 1Sa 27: 12; 28: 1–5; 29: 1–11; 31: 1–13; 1Kr 10: 1–10, 13; 12: 19.

Da David var blitt konge over hele Israel, gjorde filisterne innfall på Refa’im-lavsletten (sørvest for Jerusalem), men led et ydmykende nederlag. (2Sa 5: 17–21; 1Kr 14: 8–12) En senere offensiv fra filisternes side endte også med seier for Israel. (2Sa 5: 22–25; 1Kr 14: 13–16) I løpet av sin regjeringstid utkjempet David en rekke andre slag mot filisterne, og det lyktes ham å undertvinge dem. En gang holdt det imidlertid på å koste ham livet. – 2Sa 8: 1; 21: 15–22; 1Kr 18: 1; 20: 4–8.

Fra Salomos tid og framover. I en årrekke deretter fortelles det ikke om kriger med filisterne. Under Davids sønn Salomos regjering  (1037–998 f.v.t.) var det fred, og hans herredømme strakte seg helt til filisterbyen Gaza. – 1Kg 4: 21–25; 2Kr 9: 26.

Omkring 20 år etter at tistammeriket var blitt opprettet, var Gibbeton, en by i Dans område, i filisternes besittelse. Under forsøket på å innta byen ble Israels konge Nadab drept av Basja, som så overtok kongemakten. (Jos 19: 40, 44; 1Kg 15: 27, 28) Byen var fortsatt underlagt filisterne omkring 24 år senere, da den ble beleiret av Israel under hærføreren Omri. – 1Kg 16: 15–17.

Da Jehosjafat regjerte (936–ca. 911 f.v.t.), var filisterne tydeligvis underlagt ham, for de kom til ham med gaver og tributt. (2Kr 17: 11) Men under hans sønn Jehoram trengte filisterne og araberne inn i Juda og førte bort et anselig bytte fra Jerusalem. De tok også Jehorams hustruer og hans sønner (bortsett fra den yngste, Jehoakas) til fange. (2Kr 21: 16, 17) Noen tiår senere førte Juda-kongen Ussia seierrike kriger mot filisterne og inntok Gat, Jabne og Asjdod. Han bygde til og med byer i filisternes område. (2Kr 26: 6–8) Men under Ussias sønnesønn Akas’ regjering inntok filisterne en rekke israelittiske byer helt fra Negev til Juda rikes grense i nord og bosatte seg i dem. (2Kr 28: 18) Akas’ sønn Hiskia slo filisterne helt til Gaza og oppfylte dermed en profeti som Jesaja hadde uttalt. – 2Kg 18: 8; Jes 14: 28, 29.

Profetiske utsagn. Profeten Joel sa at fordi filisterne hadde solgt «Judas sønner» og «Jerusalems sønner» til «grekernes sønner», ville det gå dem selv på lignende måte. (Joe 3: 4–8) Ettersom profeten Joels ord øyensynlig ble nedskrevet på 800-tallet f.v.t., kan filisternes nederlag overfor Ussia (2Kr 26: 6–8) og Hiskia (2Kg 18: 8) ha vært en del av oppfyllelsen av denne profetien.

Det ser imidlertid ut til at profetien fikk en større oppfyllelse etter at israelittene hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon. Bibelkommentatoren C.F. Keil sier: «Aleksander den store og hans etterfølgere frigav mange av de jødiske krigsfangene i deres land (jevnfør kong Demetrius’ løfte til Jonatan: ’Alle de judeere som er gjort til fanger og underlagt slaveri i vårt land, vil jeg sette fri,’ Josefus, Ant. xiii. 2, 3), og deler av de filistiske og fønikiske områder var en tid underlagt jødisk herredømme.» (Commentary on the Old Testament, 1973, bd. X, Joel, s. 224) (Jf. Ob 19, 20.) Det er også verdt å merke seg at Aleksander den store inntok filisterbyen Gaza. Mange av innbyggerne ble drept, og de overlevende ble solgt som slaver. Flere andre profetier peker likeledes fram til fullbyrdelsen av Jehovas hevn over filisterne. – Jes 14: 31; Jer 25: 9, 20; 47: 1–7; Ese 25: 15, 16; Am 1: 6–8; Sef 2: 5; Sak 9: 5–7; nærmere opplysninger finnes under ASJDOD; ASJKALON; EKRON; GAT; GAZA nr. 1.

I Esekiel 16: 27 sies det at «filisternes døtre» var blitt ydmyket på grunn av Jerusalems løsaktige oppførsel. (Ese 16: 2) Grunnen til dette var tydeligvis at Jerusalems troløshet overfor sin Gud, Jehova, var uten sidestykke, for filisterne og andre folkeslag hadde holdt fast ved tilbedelsen av sine falske guder. – Jf. Jer 2: 10, 11.