Et musikkinstrument som hører til treblåserne. Det hersker en viss uenighet om hvilket musikkinstrument det hebraiske ordet chalịl og det tilsvarende greske ordet aulọs betegner, men mange nyere oversettelser gjengir disse ordene med «fløyte», i samsvar med den definisjonen ordbokforfattere oppgir. (1Sa 10: 5; 1Kt 14: 7, EN, NO, NV) Det hebraiske rotordet som man mener at chalịl er avledet av, betyr «gjennombore» (Jes 51: 9; 53: 5), noe som muligens henspiller på den framgangsmåten man brukte for å lage en enkel fløyte, nemlig å hule ut et sivrør eller kanskje et knokkel- eller elfenbensstykke og så bore hull i det med passende mellomrom. Egyptiske avbildninger viser at det fantes en rekke forskjellige fløytelignende instrumenter der i landet. Én type ble holdt på skrå, og man blåste mot siden av instrumentet. Egypterne utviklet også en dobbeltfløyte, som man blåste på ved enden av de to rørene.

Det greske ordet aulọs ser også ut til å ha vært brukt som en fellesbetegnelse som omfattet instrumenter av to typer: de som hadde et rørblad i munnstykket, og dessuten enkle fløytelignende piper. Chalịl kan på samme måte ha blitt en fellesbetegnelse for alle treblåseinstrumenter, men i moderne hebraisk blir dette navnet bare brukt om fløyten, og den tradisjonelle jødiske oppfatning går ut på at det var fløyten som var Bibelens chalịl.

Fløyten var et av de mest populære av alle musikkinstrumenter og ble brukt ved slike gledelige anledninger som gjestebud og brylluper (Jes 5: 12; 30: 29; 1Kg 1: 40), en skikk som barn etterlignet på offentlige steder. (Mt 11: 16, 17) Det ble også spilt på fløyte ved sørgelige anledninger. Gråtekoner ble ofte akkompagnert av fløytister som spilte sørgemusikk. – Mt 9: 23, 24.