En beholder brukt til oppbevaring av slike ting som vann, olje, melk, vin, smør og ost. Flaskene i oldtiden var svært forskjellige hva størrelse og form angår. Noen av dem var skinnsekker, mens andre var laget av andre materialer. Mange beholdere hadde smal hals og var utstyrt med en propp. Egypterne hadde utsmykkede vaser som tjente som flasker, og disse var laget av alabast, ben, bronse, elfenben, glass, gull, porselen, stein eller sølv. I det gamle Assyria brukte man glassflasker, og i flere av de bibelske landene var keramikkflasker vanlige i oldtiden. Men først og fremst brukte oldtidens mennesker skinnflasker.

Den vanlige måten å lage en skinnflaske på var å slakte et dyr, skjære av hodet og føttene og så forsiktig trekke huden av kroppen på en slik måte at det ikke var nødvendig å sprette opp buken på dyret. Huden ble garvet, og så ble alle åpningene utenom én sydd igjen. Åpningen etter halsen eller kanskje et av bena ble ikke sydd igjen, og denne tjente som flaskens åpning, som kunne lukkes med en propp eller en snor. Huder av sauer, geiter og noen ganger kveg ble brukt til dette formålet, og i enkelte tilfeller unnlot man å fjerne hårene på de hudene som ble brukt til oppbevaring av melk, smør, ost og vann. Men når skinnflaskene skulle brukes til olje og vin, måtte man garve dem grundigere. Også i nyere tid er det blitt laget mange skinnflasker på denne måten i Midtøsten. Når skinnflasker til oppbevaring av vann ikke blir garvet, gir de vannet en ubehagelig smak.

Da Abraham sendte Hagar bort, gav han henne en «skinnflaske [hebr. chẹmeth]». (1Mo 21: 14, 15, 19) Gibeonittene sa til Josva: «Dette er skinnflaskene [noʼdhọth] til vin som vi fylte da de var nye, og se, de har sprukket.» (Jos 9: 13) Noe slikt kunne med tiden skje på grunn av det trykket som bygde seg opp når vinen gjæret. Elihu sa: «Se, min buk er som vin det ikke er åpnet for; som nye skinnflasker [hebr. ʼovọth] vil den sprenges.» (Job 32: 19) Som regel kunne nye vinsekker tåle det indre trykket som oppstod når vinen gjæret. Men gamle vinsekker kunne med tiden bli harde og miste sin elastisitet, og da var det fare for at de sprakk. Derfor sa Jesus Kristus med rette: «En fyller heller ikke ny vin i gamle vinsekker; men hvis en gjør det, da sprenges vinsekkene, og vinen renner ut, og vinsekkene blir ødelagt. Men en fyller ny vin i nye vinsekker, og begge deler blir bevart.» – Mt 9: 17.

Da David var på flukt og var omringet av fiender, omtalte han skinnflasken i en billedlig sammenheng. Han sa: «Å, ha mine tårer opp i din skinnflaske!» (Sl 56: 8) David satte sin lit til Gud, og han bad ham oppbevare hans tårer liksom i en skinnflaske for å huske dem.

Det er sannsynlig at skinnsekker fylt med vin noen ganger ble hengt opp på et sted der man kunne behandle dem med røyk for å beskytte dem mot insekter eller raskt gi vinen visse ønskede egenskaper. Når skinnflaskene på den annen side ikke var i bruk, kunne det være at de ble hengt opp i et rom uten røykavtrekk og derfor ble mørke av røyken fra ildstedet. Disse vinsekkene mistet snart sin elastisitet og skrumpet inn. Det var kanskje dette salmisten hadde i tankene da han under sine prøvelser sa: «For jeg er blitt som en skinnflaske i røyken.» – Sl 119: 83; se KAR; POTTEMAKER; VINSEKK.