Det hebraiske partisippet som er oversatt med «fogd» (nitstsạv), sikter i sin grunnleggende betydning til en som er «satt» over andre eller ’stilt opp’ for å ivareta en oppgave. (1Sa 22: 9; 2Mo 7: 15; Ru 2: 5) I Salomos regjeringstid  (1037–998 f.v.t.) ble tolv fogder utnevnt til å bekle høye administrative stillinger. De hadde i tur og orden ansvaret for å skaffe mat og andre forsyninger til den kongelige husholdning én måned i året. – 1Kg 4: 7.

I stedet for at statsstyrelsen ble underholdt gjennom alminnelig beskatning, ble det innkrevd en viss mengde fødevarer av det som ble produsert i landet. Fogdene førte derfor tilsyn med produksjonen, innhøstingen, lagringen og leveringen av de månedlige kvotene, som utgjorde anselige mengder. (1Kg 4: 22, 23) I tillegg til denne virksomheten kan de også ha tjent som sivile administratorer i sine tildelte områder.

Arbeidet med å skaffe forsyninger var lagt opp på en rettferdig måte, for det ser ut til at inndelingen i områder var basert på befolkningens størrelse og landets fruktbarhet i stedet for på de fastsatte stammegrensene. Ni av de administrative områdene lå vest for Jordan, mens de andre tre lå øst for Jordan. Ettersom områdene blir nevnt i en rekkefølge som ikke har noe med deres beliggenhet å gjøre, kan det være at de blir regnet opp i henhold til hvilken måned hver enkelt fogd stod for leveransene.

I den massoretiske tekst er det bare sju av fogdene som blir nevnt ved navn. De andre fem blir bare omtalt som den og dens «sønn». (1Kg 4: 8–19) Noen oversettelser (NKJO, AS, AT, Ro, RS) setter her forstavelsen «Ben» (som betyr «sønn av») foran farens navn, slik at gjengivelsen blir «Ben-Hur», «Ben-Deker», «Ben-Hesed», «Ben-Abinadab» og «Ben-Geber». For at alt skulle gå glatt og det ikke skulle mangle noe, ble de tolv fogdene underlagt en av Salomos ledende fyrster, «Asarja, Natans sønn». – 1Kg 4: 5.

Det fantes også «fyrstelige fogder» som tjente som formenn og tilsynsmenn for dem som utførte byggearbeid i Salomos regjeringstid. Det ser ut til at de to beretningene i 1. Kongebok og 2. Krønikebok om disse fogdene bare skiller seg fra hverandre med hensyn til den måten fogdene er inndelt i grupper på. Første Kongebok oppgir 3300 pluss 550, det vil si 3850 til sammen. (1Kg 5: 16; 9: 23) Andre Krønikebok oppgir 3600 pluss 250, noe som også blir 3850 til sammen. (2Kr 2: 18; 8: 10) Ifølge enkelte forskere (Ewald, Keil, Michaelis) kan forklaringen være at 2. Krønikebok skiller mellom 3600 ikke-israelittiske og 250 israelittiske fogder, mens 1. Kongebok trekker skillet mellom 3300 underordnede formenn og 550 overordnede tilsynsmenn, deriblant 300 ikke-israelitter.

Da Jehosjafat var konge i Juda (936–ca. 911 f.v.t.), ’var det en fogd som var konge’ i Edom, som på den tiden var under judeisk herredømme. (1Kg 22: 47) Dette tyder på at det var blitt utnevnt en stattholder som hadde tillatelse til å handle i kongens sted.