Det å ønske noe ondt eller nedkalle ondt over noen eller noe er grunntanken i flere hebraiske og greske ord i Bibelen som er oversatt med «forbannelse» eller lignende ord og uttrykk.

Den første forbannelsen ble logisk nok uttalt i forbindelse med opprøret i Eden. Den ble uttalt av Gud og var rettet mot den som hadde egget til opprør, ved det redskap han benyttet, nemlig slangen, og utfallet skulle bli tilintetgjørelse. (1Mo 3: 14, 15) Samtidig ble jorden forbannet for Adams skyld, noe som førte til at den bar torner og tistler, men ikke til at den ble tilintetgjort. (1Mo 3: 17, 18; 5: 29) Den forbannelsen som Jehova uttalte over Kain, dømte Kain til et liv som flyktning. – 1Mo 4: 11, 12.

Den første forbannelsen som ble uttalt av et menneske etter vannflommen, var den som Noah uttalte over Kams sønn Kanaan. Forbannelsen gikk ut på at han skulle slave for Sem og Jafet, noe som fikk sin viktigste oppfyllelse ca. 800 år senere, da den semittiske nasjonen Israel erobret Kanaans land. (1Mo 9: 25–27) Josva sa således til gibeonittene, som var etterkommere av Kanaan, at de var «under forbannelse», og derfor satte han dem til å være slaver. – Jos 9: 23.

Slike forbannelser må altså ikke forveksles med banning, og de er heller ikke alltid forbundet med voldsom vrede, noe som tydelig framgår av tilfellet med gibeonittene. I de ovennevnte skriftstedene er det hebraiske ordet ʼarạr brukt. Dette ordet forekommer 18 ganger i de formelle erklæringene i 5. Mosebok 27: 15–26; 28: 16–19 og også i visse høytidelige uttalelser, som dem vi finner i 2. Mosebok 22: 28 og Jeremia 11: 3; 17: 5; 48: 10. Det beslektede substantivet meʼerạh forekommer fem ganger. (5Mo 28: 20; Ord 3: 33; 28: 27; Mal 2: 2; 3: 9) Den måten disse ordene blir brukt på i Bibelen, viser at det dreier seg om en høytidelig erklæring eller en forutsigelse av noe ondt, og når erklæringen kommer fra Gud eller fra et menneske med den nødvendige bemyndigelse, har den profetisk verdi og kraft. Den forbannelsen Josva uttalte mot den som en gang måtte gjenoppbygge Jeriko, ble oppfylt mange hundre år senere. (Jos 6: 26; 1Kg 16: 34) Men da kong Balak bad Bileam om å forbanne Israel, mishaget dette Jehova, og Han sørget for at det i stedet ble uttalt velsignelser. (4Mo 22: 6 til  24: 25) Det hebraiske ordet qavạv, som forekommer ni ganger i denne beretningen og er oversatt med «forbanne», betegner en alvorlig eller voldsom fordømmelse av noe som anses for å være avskyelig og egnet til å bli forbannet. Ofte er det underforstått at det dreier seg om nedkallelse av ondt fra en guddommelig kilde, selv om dette ikke alltid sies rett ut.

ʼAlạh, et hebraisk ord som oversettes med både «ed» og «forbannelse», overbringer tanken om en ed som medfører en forbannelse som straff hvis den blir brutt, eller hvis den viser seg å være falsk. – 1Mo 24: 41, NW, fotn.; 4Mo 5: 21, 23, 27; 5Mo 29: 19–21; 1Kg 8: 31, 32; 2Kr 34: 24; se ED.

I De kristne greske skrifter er det to grunnord for «forbannelse», nemlig arạ og anạthema, samt beslektede ord som katạra, epikatạratos, epạratos, katarạomai, katạthema og katathematịzo.

Ordet arạ betegner en forbannelse eller en bønn hvor det blir nedkalt ondt over noen fra en guddommelig kilde. Johannes bruker det beslektede epạratos da han skriver at fariseerne betraktet vanlige folk som lyttet til Jesus, som ’forbannede’ mennesker som ikke kjente Loven. (Joh 7: 49) Som en kontrast til dette viste Paulus at alle jøder måtte bli løskjøpt fra lovpaktens forbannelse ved at Kristus ble en forbannelse i stedet for dem ved sin død på torturpælen. (Ga 3: 10, 13) I Galaterne 3: 10 bruker Paulus ordet epikatạratos som oversettelse av det hebraiske ordet ʼarạr (det første ordet som er drøftet i denne artikkelen) i et sitat fra 5. Mosebok 27: 26. I vers 13 bruker han det samme ordet som oversettelse av det hebraiske ordet qelalạh (noe som er forbannet; forbannelse) i et sitat fra 5. Mosebok 21: 23. (Dette ordet er behandlet senere i denne artikkelen.)

En form av ordet katarạomai er brukt i forbindelse med at Jesus forbanner «geitene» (Mt 25: 41), og også i forbindelse med at han sier til sine etterfølgere at de skal ’velsigne dem som forbanner dem’. (Lu 6: 28) Paulus og Jakob brukte former av det samme ordet da de kom med lignende veiledning i Romerne 12: 14 og Jakob 3: 9. Paulus brukte ordet katạra da han sammenlignet kristne som faller fra etter å ha fått del i hellig ånd, med jord som ikke reagerer på regn, men bare bærer torner og tistler (He 6: 7, 8), mens Peter brukte det samme ordet da han omtalte begjærlige mennesker, slike som «har øyne som er fulle av ekteskapsbrudd» og forleder ubefestede sjeler, som «forbannelsens barn». – 2Pe 2: 14.

Ordet anạthema betyr bokstavelig «det som er stilt opp», og ble opprinnelig brukt om offergaver som var stilt opp eller satt til side som hellige i et tempel. (Se Lu 21: 5, hvor det er brukt et nær beslektet ord.) I De greske skrifter bruker bibelskribentene anạthema om det som er eller skal bli forbannet, og som således er satt til side som noe ondt eller bannlyst. Paulus skrev for eksempel til galaterne (1: 8) at de skulle regne enhver (selv engler) som forkynte dem som et godt budskap noe som var i strid med det som de hadde mottatt, for å «være forbannet». Det samme gjaldt dem som ’ikke nærte noen hengivenhet for Herren’. (1Kt 16: 22) I sin fortvilelse over sine landsmenn, israelittene, som ikke hadde tatt imot Kristus, skrev Paulus at han kunne ønske at han selv, «liksom den som er forbannet, var skilt fra Kristus» til gagn for dem. (Ro 9: 3) Andre steder er anạthema åpenbart brukt om det å sverge en ed som tydeligvis skulle medføre en forbannelse hvis den ikke ble overholdt, eller hvis den viste seg å være falsk, for eksempel i forbindelse med at 40 menn dannet en sammensvergelse og med en ed forpliktet seg til å drepe Paulus. (Apg 23: 12–15, 21) Ordene katathematịzo og anathematịzo er brukt i forbindelse med at Peter fornektet Kristus. (Mt 26: 74; Mr 14: 71) Peter uttrykte i virkeligheten her et ønske om at han måtte bli forbannet eller skilt ut som noe ondt hvis han kjente dette mennesket.

I Åpenbaringen 22: 3 sies det angående det nye Jerusalem: «Det skal ikke være noen forbannelse [katạthema] mer.» Meningen er tydeligvis å understreke kontrasten mellom det nye Jerusalem og det jordiske Jerusalem, som kom under Guds forbannelse. Det står også som en tydelig motsetning til den symbolske byen Babylon den store, som er i en forbannet tilstand fordi Gud har felt sin dom over den. Hvilket «anatem» Gud har uttalt over den, framgår av den befalingen som blir gitt i Åpenbaringen 18: 4–8. – Se også 2Kt 6: 17.

I den greske oversettelsen Septuaginta har oversetterne stort sett brukt anạthema som oversettelse av det hebraiske ordet chẹrem. – Se VIE TIL TILINTETGJØRELSE.

Mange steder i Bibelen blir en forbannelse stilt opp som en motsetning til en velsignelse. Når det dreier seg om denne typen forbannelser, er det ofte det hebraiske ordet qelalạh som er brukt. (1Mo 27: 12, 13; 5Mo 11: 26–29; Sak 8: 13) Det er avledet av roten qalạl, som bokstavelig betyr «være lett», men som overført betyr «nedkalle ondt over; behandle med forakt». (2Mo 18: 22; 3Mo 20: 9; 2Sa 19: 43) Det var dette ordet David brukte da han sa til Mikal at han skulle gjøre seg enda «mindre ansett» enn det hun hadde anklaget ham for å gjøre seg. (2Sa 6: 20–22) Jehova  Gud brukte det etter vannflommen da han sa at han aldri mer skulle «nedkalle ondt over jorden for menneskets skyld». – 1Mo 8: 21.

Formålet med forbannelser fra Gud. Et av formålene med forbannelser fra Gud er å gjøre det klart hvem Gud har godkjent som sine tjenere, og hvem han ikke har godkjent, siden forbannelsene er et uttrykk for Guds mishag, mens velsignelser fra ham er uttrykk for hans godkjennelse. Da Jehova Gud gav Abraham et løfte om at han skulle velsigne ham, sa han således også: «Den som nedkaller ondt [en partisippform av qalạl] over deg, skal jeg forbanne.» (1Mo 12: 3) Når forbannelsen, som her, ikke er rettet mot noen navngitt person, tjener den også som en advarsel og som en beskyttelse for dem som ønsker å få eller beholde Guds gunst. I Moseloven er det angitt tallrike velsignelser og forbannelser som skulle komme over dem som enten fulgte eller overtrådte Lovens forordninger. (5Mo 28: 1, 2, 15) Før israelittene gikk inn i det lovte land, understreket Moses at de både som enkeltpersoner og som nasjon betraktet måtte velge mellom velsignelsen og forbannelsen, og at de kom til å gjøre dette ved å være enten lydige eller ulydige. (5Mo 30: 19, 20) Da de var kommet inn i det lovte land, gjentok Josva det vesentligste av disse formaningene og advarslene, som var til beskyttelse for dem. (Jf. Jos 8: 32–35; 24: 14, 15.) Hver enkelt kunne således bestrebe seg på å unngå å komme inn under de forbannelsene som var blitt kunngjort.

Forbannelsen understreker også at man ikke kan ta lett på eller ringeakte Guds prinsipper og åpenbarte hensikter. Øverstepresten Eli pådrog seg en særskilt forbannelse fordi han var svak og ikke irettesatte sine sønner selv om de ’nedkalte ondt over Gud’. (1Sa 3: 13) Jehova framholdt følgende regel for ham: «Dem som ærer meg, skal jeg ære, og de som forakter meg, skal være av liten betydning [form av qalạl].» (1Sa 2: 30) Guds forbannelser ledsages altså av rettferdig gjengjeldelse for urette handlinger. Gjengjeldelsen kan komme umiddelbart, som da Elisja nedkalte ondt i Jehovas navn over noen respektløse gutter som spottet ham (2Kg 2: 24), eller den kan bli holdt tilbake til et senere tidspunkt, som da Gud informerte kong Josjia om hvilke ulykker som skulle ramme Juda. (2Kg 22: 19, 20) Jehova advarte Israels nasjon om at det å bryte hans lover kom til å få uunngåelige følger, idet han sa: «Alle disse forbannelsene skal visselig komme over deg og forfølge deg og innhente deg inntil du er blitt tilintetgjort, fordi du ikke lyttet til Jehova din Guds røst ved å holde hans bud og hans forskrifter som han gav deg befaling om.» (5Mo 28: 45) Selv om han i svært klare ordelag forutsa at landet kom til å bli lagt øde, og at innbyggerne kom til å bli ført i landflyktighet, nektet de å gi akt på dette, og Jerusalem ble dermed til «en forbannelse for alle jordens nasjoner». – Jer 26: 6; 24: 9; 5Mo 29: 27.

Opphevelse av forbannelser. En forbannelse kan bli opphevet, eller satt ut av kraft, av Jehova, men bare hvis hans rettferdige krav blir oppfylt. Det ser ut til at dette var tilfellet med den opprinnelige forbannelsen over jorden, som etter alt å dømme ble opphevet i og med at vannflommen renset jorden for ondskap. (1Mo 8: 21) Ettersom israelittene ikke holdt lovpakten, ble hele nasjonen underlagt en forbannelse, selv de som samvittighetsfullt (om enn på ufullkomment vis) prøvde å overholde dens krav. Apostelen Paulus viser at det var derfor Kristus Jesus døde på den måten han gjorde – på en torturpæl. (Ga 3: 10–13) Slik tok Jesus, som selv hadde holdt Loven på fullkomment vis, på seg Lovens forbannelse, som hvilte over alle dem som var underlagt Loven. I 5. Mosebok 21: 23 heter det: «For den som er hengt [på en pæl], er noe som er forbannet av [bokst.: en forbannelse fra] Gud.» Ved at Jesus ble naglet til pælen som en forbryter etter (med urette) å ha blitt dømt av jødenes prestedominerte domstol, ble han i realiteten «en forbannelse». Da han så frambar verdien av sitt offer i himmelen, avskaffet Gud Loven. Ved å godta offeret naglet Gud billedlig talt Loven til pælen, og den forbannelsen som var forbundet med Loven, ble opphevet juridisk sett. (Kol 2: 14) Ettersom Jesu legeme ble betraktet som en forbannelse, og også fordi man ønsket å oppfylle Lovens krav, slik at sabbaten ikke ble vanhelliget, var jødene oppsatt på å få likene av Jesus og forbryterne fjernet fra pælene før dagen var omme. – 5Mo 21: 23; Joh 19: 31.

Hva er det som avgjør om en forbannelse er gyldig?

Hvem som helst kan jo egentlig uttale en forbannelse, men om en forbannelse er gyldig, er helt og holdent avhengig av Gud, hans prinsipper og hans hensikter. Det var helt forgjeves at Goliat «nedkalte . . . ondt over David ved sine [falske] guder». (1Sa 17: 43) Jehova forandret Bileams forbannelse til en velsignelse. (5Mo 23: 4, 5; Jos 24: 9, 10) Ettersom David erkjente at bare Jehova kan gjøre en forbannelse gyldig, avviste han Abisjais hissige anmodning om å få lov til å «gå bort  og hogge hodet av» Sjime’i, som spottende nedkalte ondt over David. David svarte: «La ham være, så han kan nedkalle ondt, for Jehova har sagt det til ham! Kanskje Jehova ser det med sitt øye og Jehova på ny viser meg godhet, til gjengjeld for hans forbannelse på denne dag.» (2Sa 16: 5–12; jf. Sl 109: 17, 18, 28.) Guds Ord fordømmer uttrykkelig det å nedkalle ondt over foreldrene sine (2Mo 21: 17; 3Mo 20: 9; Ord 20: 20), over Gud (2Mo 22: 28; 3Mo 24: 11, 14, 15, 23) eller over kongen (For 10: 20), og det avslører slike som velsigner med munnen, men som «inni seg nedkaller . . . ondt» (Sl 62: 4).

Mens Jesus Kristus var på jorden, uttalte han i egenskap av Guds talsmann forbannelser over de religiøse veilederne og fariseerne fordi de med vitende og vilje motarbeidet Guds hensikt. (Mt 23: 13–33) Apostelen Peter nedkalte tydeligvis ondt over Ananias og Saffira fordi de drev falskt spill overfor Gud, noe som førte til at de døde umiddelbart. (Apg 5: 1–11) Apostelen Paulus gjorde noe lignende overfor den falske profeten Elymas, trollmannen, som han kalte en «Djevelens sønn» og en «fiende av alt som er rettferdig», og som da ble midlertidig blind. (Apg 13: 6–12) Disse hendelsene hadde en gagnlig virkning på dem som var vitne til dem. At apostlene hadde slike evner, betydde imidlertid ikke at andre hadde myndighet eller rett til å uttale forbannelser. Jakob advarer de kristne mot å bruke tungen på en urett måte ved å forbanne mennesker. – Jak 3: 9–12; sml. Sl 109: 17, 18 med Kol 3: 8–10.

Samtidig som historien viser at religiøse organisasjoner i århundrenes løp etter apostlenes tid har utstedt mange «anatemer» og «interdikter» mot enkeltpersoner, byer og nasjoner, viser den også at disse forbannelsene ikke er blitt satt i kraft av Gud, men alltid av en jordisk kirke eller stat. I motsetning til dette sies det i Salme 37: 3–9, 22 at vi skal vente på Jehova, «for de som blir velsignet av ham, de skal ta jorden i eie, men de som han nedkaller ondt over, skal bli avskåret». En slik «avskjærelse» inngår i den forbannelse som Jesus uttaler over «geitene» i sin profetiske lignelse i Matteus 25: 31–46. I forbindelse med ’de nye himler og den nye jord’ er det også forutsagt at det vil bli nedkalt ondt over syndere. – Jes 65: 17, 20.