Helt fra de tidligste tider av har menneskene, som er skapt i den rettferdige Guds bilde (1Mo 1: 26; Sl 37: 28; Mal 2: 17), hatt rettferdighetssans. (Jes 58: 2; Ro 2: 13–15) Den første dom Jehova uttalte for å håndheve rettferdighet, ble felt over det første menneskepar og over slangen, som Djevelen talte gjennom. Straffen for deres ulydighet mot Gud, som var ensbetydende med opprør mot universets suverene Overherre, var døden. (1Mo 2: 17) Da Kain senere hadde drept sin bror Abel, forstod han at folk på grunn av sin rettferdighetssans ville stå ham etter livet for å hevne drapet. Jehova bemyndiget imidlertid ingen til å henrette Kain, men forbeholdt seg retten til selv å gjengjelde drapet, noe han gjorde ved å la Kains etterkommere gå til grunne i vannflommen, slik at hans slektslinje opphørte. (1Mo 4: 14, 15) Omkring 700 år før vannflommen kunngjorde Enok at Gud skulle fullbyrde sin dom over dem som hadde gjort ugudelige gjerninger. – 1Mo 5: 21–24; Jud 14, 15.

Etter vannflommen. Etter vannflommen utstedte Gud flere lover. Han gav nå for første gang mennesker myndighet til å fullbyrde straffen for mord. (1Mo 9: 3–6) Senere sa Jehova følgende om Abraham: «For jeg har lært ham å kjenne for at han skal gi sine sønner og sin husstand etter seg påbud om å holde seg til Jehovas vei og øve rettferdighet og rett.» (1Mo 18: 19) Dette viser at det patriarkalske samfunn var underlagt Guds lover og var fortrolig med disse lovene.

Jehova åpenbarte sitt syn på ekteskapsbrudd og straffen for dette da han sa til Abimelek at han var så godt som død fordi han hadde tatt Sara i den hensikt å gifte seg med henne (dette til tross for at Abimelek ikke var klar over at hun tilhørte Abraham). (1Mo 20: 2–7) Juda dømte Tamar til døden da han hørte at hun hadde tedd seg som en skjøge. – 1Mo 38: 24.

Guds lov for Israel. Da Israel ble organisert som nasjon, ble Gud dens Konge, Lovgiver og Dommer. (Jes 33: 22) Han gav Israel «De ti ord», eller «De ti bud», hvor de prinsippene som de omkring 600 andre lovene bygger på, er fastsatt. Han innledet «De ti ord» med å si: «Jeg er Jehova din Gud, som har ført deg ut av Egypts land.» (2Mo 20: 2) Dette tjener som en vesentlig begrunnelse for å være lydig mot hele Loven. Ulydighet var ikke bare et brudd på statsoverhodets lov, men også en overtredelse mot det religiøse overhodet, nasjonens Gud, og gudsbespottelse var majestetsfornærmelse, høyforræderi.

Under Moseloven gjaldt de samme prinsippene som hadde styrt det patriarkalske samfunnet. Loven var imidlertid mer detaljert, og den dekket praktisk talt alle sider ved menneskenes tilværelse. Hele den loven som finnes i Mosebøkene, befant seg på et så høyt moralsk nivå at enhver som prøvde å følge hele Loven, ville oppdage at han ble dømt av den som en synder, som ufullkommen. «Budet er hellig og rettferdig og godt», og «Loven er åndelig,» sier apostelen Paulus. «Den ble lagt til for å gjøre overtredelsene kjent.» (Ro 7: 12, 14; Ga 3: 19) Dette var hele Guds lov til Israel, en fullstendig lovsamling hvor Jehovas prinsipper og hans offentlige avgjørelser var nedfelt, ikke bare en samling av saker som kunne komme opp eller allerede hadde vært behandlet i retten.

Straffebestemmelsene i Loven skulle derfor la synden framstå som «langt mer syndig». (Ro 7: 13) Loven om gjengjeldelse (like for like) krevde streng rettferdighet. Når israelittene fulgte den, bidrog den til fred og ro og bevarte nasjonen, og den beskyttet enkeltmennesker mot lovbrytere, idet den inneholdt bestemmelser om erstatning når noe var blitt stjålet eller ødelagt.

I De ti bud, slik de forekommer i 2. Mosebok 20 og i 5. Mosebok 5, oppgis det ikke konkrete straffebestemmelser for de enkelte lovbruddene. Straffebestemmelsene er imidlertid oppgitt andre steder. Det var dødsstraff for å bryte de første sju budene. Straffen for tyveri var at man måtte levere tilbake det som var stjålet, og betale vederlag, og straffen for å vitne falskt var at man fikk den straff som man kunne ha ført over den man vitnet falskt mot. Til det siste budet, om ikke å begjære eller nære urette ønsker, var det ikke knyttet noen straff som kunne håndheves av jordiske dommere. Det overgikk menneskelagde lover ved at det gjorde hvert enkelt menneske til sin egen åndelige politimann og gikk til det som var roten til brudd på alle budene. Hvis man nærte et urett ønske, ville dette ønsket til slutt gi seg utslag i at man overtrådte et av de andre ni budene.

Alvorlige forbrytelser under Moseloven. Forbrytelser som medførte dødsstraff. Under Moseloven var det dødsstraff for (1) gudsbespottelse  (3Mo 24: 14, 16, 23); (2) tilbedelse av andre guder enn Jehova, altså alle former for avgudsdyrkelse (3Mo 20: 2; 5Mo 13: 6, 10, 13–15; 17: 2–7; 4Mo 25: 1–9); (3) trolldom og spiritisme (2Mo 22: 18; 3Mo 20: 27); (4) å profetere falskt (5Mo 13: 5; 18: 20); (5) å bryte sabbaten (4Mo 15: 32–36; 2Mo 31: 14; 35: 2); (6) mord (4Mo 35: 30, 31); (7) ekteskapsbrudd (3Mo 20: 10; 5Mo 22: 22); (8) å gifte seg under foregivende av å være jomfru (5Mo 22: 21); (9) seksuell omgang med en forlovet pike (5Mo 22: 23–27); (10) blodskam (3Mo 18: 6–17, 29; 20: 11, 12, 14); (11) homoseksuelle handlinger (3Mo 18: 22; 20: 13); (12) seksuell omgang med dyr (3Mo 18: 23; 20: 15, 16); (13) bortføring (2Mo 21: 16; 5Mo 24: 7); (14) å slå eller nedkalle ondt over sin far eller sin mor (2Mo 21: 15, 17); (15) å vitne falskt, hvis det dreide seg om en anklage som kunne medføre dødsstraff for den som man vitnet mot (5Mo 19: 16–21); (16) å komme nær tabernaklet uten å være bemyndiget til det (4Mo 17: 13; 18: 7).

I mange tilfeller er straffen omtalt som ’avskjærelse’, noe som vanligvis ble fullbyrdet ved steining. Denne straffen gjaldt ikke bare overlagte syndige handlinger og spottende, respektløs tale overfor Jehova (4Mo 15: 30, 31), men også mye annet, for eksempel at man forble uomskåret (1Mo 17: 14; 2Mo 4: 24), med overlegg unnlot å feire påske (4Mo 9: 13), unnlot å delta i feiringen av soningsdagen (3Mo 23: 29, 30), brukte noe av den hellige salvingsoljen til ordinære formål eller framstilte samme slags olje til slike formål (2Mo 30: 31–33, 38), spiste blod (3Mo 17: 10, 14), spiste av et offer mens man var uren (3Mo 7: 20, 21; 22: 3, 4, 9), spiste syret brød under de usyrede brøds høytid (2Mo 12: 15, 19), frambar et offer et annet sted enn ved tabernaklet (3Mo 17: 8, 9), spiste av et fellesskapsoffer den tredje dagen etter at offeret var blitt frambåret (3Mo 19: 7, 8), unnlot å rense seg (4Mo 19: 13–20), rørte hellige ting uten å ha lov til det (4Mo 4: 15, 18, 20), hadde seksuell omgang med en kvinne som hadde menstruasjon (3Mo 20: 18), eller spiste fett av offerdyr (3Mo 7: 25). – Se AVSKJÆRELSE.

Straffeutmåling under Moseloven. De straffene som ble utmålt under den loven som Jehova gav Israel gjennom Moses, bidrog til å holde landet fritt for besmittelse i Guds øyne. De som praktiserte noe som var avskyelig, ble utryddet av folket. Straffene virket dessuten avskrekkende og bidrog til å bevare respekten for livets hellighet, for landets lov, for Lovgiveren, Gud, og for ens medmennesker. Og når Loven ble overholdt, ble nasjonen beskyttet mot økonomisk sammenbrudd og mot moralsk forfall og derav følgende sykdommer og fysisk forfall.

Loven foreskrev ingen barbariske avstraffelser. Ingen kunne bli straffet for noe som en annen hadde gjort. Det var klare prinsipper å gå etter. Dommerne hadde frihet til å vurdere hver sak for seg, og de undersøkte omstendighetene og også de tiltaltes motiver og holdninger. Rettferdigheten skulle skje fyllest. (He 2: 2) En som med vilje hadde drept noen, kunne ikke kjøpe seg fri fra dødsstraff. (4Mo 35: 31) Hvis noen hadde tatt livet av en person ved et uhell, kunne han flykte til en av de tilfluktsbyene som var blitt opprettet. I og med at han da måtte holde seg innenfor byens grenser, ble det innprentet ham at livet er hellig, og at man ikke kunne ta lett på det å ta livet av noen, selv ikke når det skjedde ved et uhell, men at det krevdes en form for kompensasjon. Men ettersom han utførte et produktivt arbeid i tilfluktsbyen, lå han ikke samfunnet til byrde. – 4Mo 35: 26–28.

Hensikten med straffereaksjonene ved tyveri og beskadigelse av eiendom var at den skadelidende skulle få erstatning. Hvis en tyv ikke betalte det som ble foreskrevet, kunne han bli solgt som slave, enten til den skadelidende eller til noen andre, slik at den skadelidende fikk erstatning, og slik at forbryteren arbeidet for sitt livsopphold; på den måten lå han ikke samfunnet til byrde, slik tilfellet er når man benytter fengselsstraff. Disse lovene var rettferdige og bidrog samtidig til å resosialisere forbrytere. – 2Mo 22: 1–6.

Under Moseloven ble dødsstraffer eksekvert ved steining. (3Mo 20: 2, 27) Noen ganger ble det brukt sverd, særlig når det var mange som skulle henrettes. (2Mo 32: 27; 1Kg 2: 25, 31, 32, 34) Hvis en by gjorde seg skyldig i frafall, skulle alle innbyggerne vies til tilintetgjørelse ved sverd. (5Mo 13: 15) I 2. Mosebok 19: 13 hentydes det dessuten til det å drepe noen med spyd, lanse eller muligens pil og bue. (Se 4Mo 25: 7, 8.) Halshogging er nevnt, men det kan være at henrettelsene i disse tilfellene ble utført på en annen måte, og at hodene så ble hogd av likene. (2Sa 20: 21, 22; 2Kg 10: 6–8) For de mest avskyelige forbrytelsene foreskrev Loven brenning og henging, det å bli hengt opp på en pæl. (3Mo 20: 14; 21: 9; Jos 7: 25; 4Mo 25: 4, 5; 5Mo 21: 22, 23) Disse dommene ble først fullbyrdet etter at en person var blitt drept, noe som tydelig framgår av noen av de skriftstedene det er henvist til.

Krigsfanger ble vanligvis henrettet med sverd hvis Gud hadde befalt at de skulle vies til tilintetgjørelse. (1Sa 15: 2, 3, 33) De som overgav seg,  ble satt til å utføre tvangsarbeid. (5Mo 20: 10, 11) Eldre bibeloversettelser gir i 2. Samuelsbok 12: 31 inntrykk av at David torturerte innbyggerne fra Rabba i Ammon, men som det framgår av nyere oversettelser, satte han dem ganske enkelt til å utføre tvangsarbeid. – Se NV; NO; AT; Mo.

Nedstyrting, det vil si det å kaste en person ned fra en klippe, var ikke foreskrevet i Loven, men Juda-kongen Amasja henrettet 10 000 mann fra Se’ir på denne måten. (2Kr 25: 12) Nasarets innbyggere prøvde å gjøre dette med Jesus. – Lu 4: 29.

Loven om gjengjeldelse (like for like) dannet grunnlag for at rettferdigheten skjedde fyllest i saker hvor noen med vilje tilføyde andre skade. (5Mo 19: 21) Bibelen forteller om i hvert fall ett tilfelle da denne straffen ble utmålt. (Dom 1: 6, 7) Men på grunnlag av bevisene måtte dommerne avgjøre om forseelsen var blitt utført med overlegg eller kom av uaktsomhet eller et uhell. Et unntak fra loven om gjengjeldelse var den loven som dreide seg om at en kvinne prøvde å hjelpe sin mann under et slagsmål ved å gripe fatt i den andre mannens kjønnsorganer. I et slikt tilfelle skulle ikke hennes kjønnsorganer skades, men hånden hennes skulle hogges av. (5Mo 25: 11, 12) Denne loven viser hvor stor betydning Gud tillegger forplantningsorganene. Den tok dessuten barmhjertig hensyn til ektemannens rett til å få barn med sin kone.

Misjna nevner fire måter dødsstraff kunne bli eksekvert på: ved steining, brenning, halshogging og kvelning. De tre sistnevnte metodene var imidlertid verken påbudt eller anerkjent i Moseloven. De metodene som beskrives i Misjna, inngår i de tradisjonene som ble lagt til, og som var i strid med Guds bud. (Mt 15: 3, 9) Vi har et godt eksempel på hvilke barbariske skikker dette førte med seg, i nettopp eksekveringen av dødsstraff ved brenning. «Forordningene angående dem som skal brennes [er følgende]: de plasserte ham i møkk opp til knærne og la et klede av grovt stoff inni et av mykt stoff og viklet det om halsen på ham; den ene [et vitne] drog en ende mot seg, og den andre drog en ende mot seg, helt til han åpnet munnen; en veke [ifølge Gemara (52a) var det en blystrimmel] ble tent og kastet inn i munnen på ham, og den kom ned i magen hans og brente innvollene.» – Sanhedrin 7: 2; etter H. Danbys oversettelse til engelsk.

Ettersom menneskene helt fra begynnelsen av har vært underlagt lover, enten lover fra Gud eller bare samvittighetens lov, som jo Gud har nedlagt i menneskene, har det alltid vist seg at jo nærere man har holdt seg til den sanne tilbedelse, desto mer rimelige og humane har straffebestemmelsene i ens lover vært, og at jo lenger man har veket av, desto mer forvrengt er ens rettferdighetsbegrep blitt. Dette framgår tydelig av en sammenligning av straffebestemmelsene i forskjellige oldtidsnasjoners lover med straffebestemmelsene i Israels lover.

Egypt. Det er ikke mye man vet om de straffene egypterne utmålte. Man benyttet slag (2Mo 5: 14, 16), drukning (2Mo 1: 22), halshogging med etterfølgende henging på en pæl (1Mo 40: 19, 22) og henrettelse ved sverd, samt fengsling (1Mo 39: 20).

Assyria. Under det assyriske verdensrike var straffene svært strenge. Det ble benyttet dødsstraff, lemlestelse (f.eks. i form av avskjæring av ører, nese eller lepper eller i form av kastrering), pælfestelse, nektelse av begravelse, stokkeslag, innkreving av betaling i form av en viss mengde bly og tvangsarbeid for kongen. Etter assyrisk lov ble en morder overgitt til den dreptes nærmeste slektning, som fikk valget mellom å ta morderens liv og å ta hans eiendom. Dette kunne føre til blodfeider, ettersom det ikke ble ført så nøye kontroll med dette, og fordi man ikke hadde noen ordning med tilfluktsbyer, slik man hadde i Israel. Hvis en kvinne begikk ekteskapsbrudd, var det opp til ektemannen å avgjøre straffen. Han kunne drepe sin kone, lemleste henne, straffe henne på annen måte etter eget forgodtbefinnende eller la henne gå fri. Han måtte gi den mannen som hadde begått ekteskapsbrudd med henne, samme straff som han gav henne. Mange krigsfanger ble flådd levende, ble blindet, fikk tungen revet ut, ble pælfestet, ble brent eller ble drept på andre måter.

Babylon. Hammurabis lovbok (som ikke er en systematisk lovsamling i moderne forstand), som riktignok bygger på tidligere lovgivning, er en samling rettsavgjørelser i typiske saker. Rettsavgjørelsene ble opprinnelig skrevet på leirtavler, men det ble senere gjort avskrifter (kanskje med andre skrifttegn) på en stele som ble satt opp i Marduks tempel i Babylon. Sannsynligvis fantes det kopier av den i andre byer. En erobrer førte senere denne stelen til Susa, hvor den ble funnet i 1902.

Var Hammurabis lovbok en forløper for Moseloven?

Til forskjell fra Moseloven fastsetter ikke Hammurabis lov prinsipper. Formålet har tydeligvis vært å hjelpe dommerne til å avgjøre visse saker  ved å tilveiebringe presedenser eller ved å foreskrive endringer i tidligere dommer for å vise hvordan lignende saker burde avgjøres i framtiden. Det angis for eksempel ikke noen straff for mord, ettersom man allerede hadde en alminnelig anerkjent straff for dette, noe man utvilsomt også hadde for andre vanlige forbrytelser. Hammurabi søkte altså ikke å dekke hele spektret innenfor lov og rett. Hver av reglene i «lovboken» begynner med formuleringen: ’Hvis en mann gjør slik eller slik.’ Ettersom den behandler konkrete tilfeller i stedet for å fastsette prinsipper, viser den bare hvordan det skal dømmes under visse omstendigheter. Den bygger i hovedsak på lover som fantes fra før, og går bare inn i noen spesielle, vanskelige problemer som var blitt aktuelle i Babylonia på den tiden.

Innholdet i Hammurabis lovbok viser at den slett ikke var noen forløper for Moseloven. Hammurabis lov foreskrev for eksempel følgende: «Hvis [en bygningsmann] har forårsaket at sønnen til en huseier dør [fordi huset er så dårlig bygd at det faller sammen], skal sønnen til denne bygningsmannen lide døden.» I motsetning til dette sier Guds lov gjennom Moses: «Fedre skal ikke lide døden på grunn av sine barn, og barn skal ikke lide døden på grunn av sine fedre.» (5Mo 24: 16) Straffen for tyveri av verdisaker var vanligvis ikke tilbakelevering eller erstatning, slik som i Moseloven, men døden. I enkelte tilfeller av tyveri skulle det betales en erstatning på inntil 30 ganger verdien av det som var blitt stjålet. Hvis tyven ikke var i stand til å betale dette, skulle han lide døden. Nebukadnesar lot folk bli hogd i stykker, og han benyttet også brenning, for eksempel da de tre unge hebreerne ble kastet levende inn i den overopphetede ildovnen. – Da 2: 5; 3: 19, 21, 29; Jer 29: 22.

Persia. Under mederen Dareios ble Daniel dømt til å bli kastet i løvegraven, og kongen gjorde gjengjeld mot de falske anklagerne ved å la dem, sønnene deres og hustruene deres bli drept på denne måten. (Da 6: 24) Senere gav perserkongen Artaxerxes Esra beskjed om at han skulle fullbyrde dom over enhver som ikke handlet etter Esras Guds lov eller kongens lov; disse skulle dømmes «enten til døden eller til forvisning eller til pengebot eller til fengsel». (Esr 7: 26) Ahasverus lot Haman henge på en pæl som var femti alen (22 m) høy. Ahasverus lot også to dørvoktere som hadde sammensverget seg for å ta livet av ham, henge på en pæl. – Est 7: 9, 10; 2: 21–23.

Det er blitt funnet noen tavler med lover som perserkongen Dareios I hadde gitt. Ifølge disse lovene skulle en mann som angrep en annen med et våpen og skadet eller drepte ham, bli straffet med fra 5 til 200 piskeslag. Noen ganger ble forbryteren hengt opp på en pæl. Ifølge greske skribenter som omtaler persiske lover, var det vanligvis dødsstraff for forbrytelser mot staten, kongen, kongefamilien eller kongens eiendom, og straffen ble vanligvis eksekvert på en grusom måte. Det foreligger ikke så mye informasjon om ordinære forbrytelser, men det ser ut til at det var vanlig å straffe forbrytere ved å hogge av hendene eller føttene deres eller ved å blinde dem.

Andre nasjoner i Palestina-området. Blant de folkeslagene utenom Israel som bodde i og omkring det lovte land, satte man folk i fengsel, bandt dem med lenker, lemlestet eller blindet dem, drepte krigsfanger med sverd, skar opp gravide kvinner og knuste deres små barn mot en mur eller en stein. – Dom 1: 7; 16: 21; 1Sa 11: 1, 2; 2Kg 8: 12.

Romerriket. I tillegg til henrettelse ved sverd, som omfattet halshogging (Mt 14: 10), var noen av de mest alminnelige avstraffelsene følgende: slag; hudfletting med en pisk med remmer som det noen ganger var knyttet ben- eller metallbiter inn i, eller som hadde kroker i endene; henging; nedstyrting fra en klippe; drukning; å bli kastet for ville dyr på en arena; tvungen deltagelse i gladiatorkamper; brenning. Fengselsfanger fikk ofte satt føttene fast i blokken (Apg 16: 24), eller de ble lenket til soldater som holdt vakt over dem (Apg 12: 6; 28: 20). Lex Valeria og Lex Porcia fritok romerske borgere for pisking – Lex Valeria når borgeren appellerte til folket, og Lex Porcia uten noen slik appell.

Hellas. Grekerne benyttet for en stor del de samme avstraffelsene som romerne. Forbryterne ble gjerne styrtet ned fra en klippe eller ned i en dyp kløft, slått i hjel, druknet, forgiftet eller drept med sverd.

Flere detaljer er nevnt i artiklene om de enkelte forbrytelser og straffemetoder.