Det bibelske begrepet «forkynnelse» kan best forstås på grunnlag av en undersøkelse av hva som ligger i begrepet på grunnspråkene, hebraisk og gresk. Det greske ordet kerỵsso, som gjerne oversettes med «forkynne», har grunnbetydningen ’kunngjøre i egenskap av herold; være herold; fungere som herold; utrope (som seierherre)’. Det beslektede substantivet kẹryks betyr ’herold; offentlig budbringer; envoyé; utroper (en som utropte kunngjøringer og opprettholdt orden i forsamlinger, osv.)’. Et annet beslektet substantiv er kẹrygma, som betyr ’det som blir utropt av en herold; kunngjøring; bekjentgjøring (av seier i idrettsleker), befaling, innkalling’. (A Greek-English Lexicon av H. Liddell og R. Scott, revidert av H. Jones, Oxford 1968, s. 949.) Kerỵsso overbringer således ikke tanken om å holde preken for en lukket gruppe av disipler, men om åpen, offentlig kunngjøring. Dette illustreres ved at ordet er brukt i forbindelse med at «en sterk engel . . . ropte ut [kerỵssonta] med høy røst: ’Hvem er verdig til å åpne bokrullen og bryte dens segl?’» – Åp 5: 2; jf. Mt 10: 27.

Ordet euaggelịzomai betyr «forkynne et godt budskap». (Mt 11: 5) To beslektede ord er diaggẹllo, «forkynne vidt og bredt; gi beskjed» (Lu 9: 60; Apg 21: 26; Ro 9: 17) og kataggẹllo, «forkynne; tale om» (Apg 13: 5; Ro 1: 8; 1Kt 11: 26; Kol 1: 28). Den viktigste forskjellen mellom kerỵsso og euaggelịzomai er at det førstnevnte betoner forkynnelsens form, at det dreier seg om en offentlig, autorisert uttalelse, mens det sistnevnte betoner dens innhold, det at man forkynner, eller formidler, evangeliet (gr. to euaggẹlion), det gode budskap.

Kerỵsso svarer til en viss grad til det hebraiske ordet basạr, som betyr «bringe bud; kunngjøre; tjene som budbringer». (1Sa 4: 17; 2Sa 1: 20; 1Kr 16: 23) Basạr rommer imidlertid ikke i samme grad tanken om forkynnelse i forbindelse med et embete.

Forkynnelse i De hebraiske skrifter. Noah er den første som omtales som «forkynner» (2Pe 2: 5), skjønt også Enoks profetier kan ha blitt gjort kjent ved forkynnelse (Jud 14, 15). Noahs forkynnelse av rettferdighet i tiden før vannflommen innbefattet tydeligvis en oppfordring til å vise anger og en advarsel om den kommende ødeleggelsen, noe som framgår av at Jesus sier at folk ’ikke gav akt’. (Mt 24: 38, 39) Den offentlige forkynnelsen som Noah utførte etter oppdrag fra Gud, dreide seg altså ikke i første rekke om et godt budskap.

Etter vannflommen virket mange, blant andre Abraham, som profeter og uttalte åpenbaringer fra Gud. (Sl 105: 9, 13–15) Men før israelittene bosatte seg i det lovte land, var det tydeligvis ingen som hadde som hovedbeskjeftigelse å forkynne offentlig. Patriarkene i gammel tid ble ikke pålagt å komme med kunngjøringer som herolder. I kongetiden tjente israelittiske profeter som offentlige talsmenn som kunngjorde Guds forordninger, dommer og befalinger på offentlige steder. (Jes 58: 1; Jer 26: 2) Jonas kunngjøring for Ninive passer godt til den tanken som ligger i ordet kẹrygma, og den er omtalt ved hjelp av dette ordet. (Jf. Jon 3: 1–4; Mt 12: 41.) Men profetene virket vanligvis ikke bare som herolder og forkynnere; de utførte gjerne en mye mer omfattende tjeneste, og i noen tilfeller lot de andre tjene som talsmenn for seg. (2Kg 5: 10; 9: 1–3; Jer 36: 4–6) Noen av budskapene og synene ble ikke framholdt muntlig, men ble nedskrevet (Jer 29: 1, 30, 31; 30: 1, 2; Da, kap. 7–12), og mange ble overbrakt til enkeltpersoner eller utvalgte grupper. Profetene formidlet dessuten visse budskaper ved hjelp av symbolske handlinger. – Se PROFET; PROFETI.

Man kunngjorde formaninger, advarsler og dommer og også gode nyheter – om seirer, utfrielse og velsignelser – og ropte dessuten ut lovprisning av Jehova Gud. (1Kr 16: 23; Jes 41: 27; 52: 7; i disse skriftstedene er det hebraiske ordet basạr brukt.) Kvinner kunne noen ganger rope ut eller synge budskapet om et slag som var vunnet, eller om en forestående utfrielse. – Sl 68: 11; Jes 40: 9; jf. 1Sa 18: 6, 7.

De hebraiske skrifter pekte også fram mot det forkynnelsesarbeidet som skulle bli utført av Kristus Jesus og den kristne menighet. Jesus siterte  Jesaja 61: 1, 2 og viste at dette var en forutsigelse som gjaldt hans gudgitte oppdrag og hans bemyndigelse til å forkynne. (Lu 4: 16–21) Som en oppfyllelse av Salme 40: 9 (apostelen Paulus anvender de foregående versene på Jesus i He 10: 5–10) har Jesus «kunngjort det gode budskap [en form av basạr] om rettferdighet i den store menighet». Apostelen Paulus siterte Jesaja 52: 7 (om sendebudet som bringer budskapet om Sions utfrielse av fangenskapet) og knyttet det til de kristnes offentlige forkynnelsesarbeid. – Ro 10: 11–15.

I De kristne greske skrifter. Selv om døperen Johannes hovedsakelig virket i ødemarksområdene, utførte han en forkynners eller et offentlig sendebuds gjerning, i og med at han kunngjorde eller utropte Messias’ og Guds rikes komme for de jødene som kom til ham, og oppfordret dem til å vise anger. (Mt 3: 1–3, 11, 12; Mr 1: 1–4; Lu 3: 7–9) På en og samme tid tjente Johannes som profet, lærer (han hadde disipler) og evangelist. (Lu 1: 76, 77; 3: 18; 11: 1; Joh 1: 35) Han var «en Guds representant» og et vitne for Gud. – Joh 1: 6, 7.

Jesus ble ikke værende i Judeas ødemark etter at han hadde fastet der i 40 dager, og han førte ikke en tilbaketrukket tilværelse som i et kloster. Han visste at hans gudgitte oppdrag innebar at han måtte utføre et forkynnelsesarbeid, og han forkynte offentlig – i byer og landsbyer, på tempelområdet, i synagoger, på markedsplasser og gater og på landsbygda. (Mr 1: 39; 6: 56; Lu 8: 1; 13: 26; Joh 18: 20) I likhet med Johannes gjorde han mer enn å forkynne. Det blir lagt enda større vekt på hans undervisning enn på hans forkynnelse. Det å undervise (didạsko) skiller seg ut fra det å forkynne ved at en som underviser, ikke bare kommer med kunngjøringer, men veileder, forklarer, argumenterer og legger fram beviser. Det arbeidet som Jesu disipler skulle utføre både før og etter Jesu død, skulle altså omfatte både forkynnelse og undervisning. – Mt 4: 23; 11: 1; 28: 18–20.

Temaet for Jesu forkynnelse var: «Vis anger, for himlenes rike er kommet nær.» (Mt 4: 17) Som en herold henledet han tilhørernes oppmerksomhet på den suverene Guds gjerninger, på de muligheter de nå hadde, og på den avgjørelse de måtte treffe. (Mr 1: 14, 15) I tråd med det Jesaja hadde forutsagt, kom han ikke bare med et godt budskap og trøst til de saktmodige, dem som hadde et sønderknust hjerte, og de sørgende og utropte frihet for fangene, men han utropte også «hevnens dag fra vår Gud». (Jes 61: 2) Frimodig gjorde han kjent Guds hensikter, befalinger, bestemmelser og dommer for både lederne og folket.

Etter Jesu død. Da Jesus var død, og særlig fra pinsedagen i år 33 av, videreførte hans disipler forkynnelsesarbeidet, først blant jødene og etter hvert blant alle nasjonene. Da de var blitt salvet med hellig ånd, forstod de at de var blitt bemyndiget til å utrope budskaper fra Gud, noe de gjentatte ganger gjorde sine tilhørere oppmerksom på. (Apg 2: 14–18; 10: 40–42; 13: 47; 14: 3; jf. Ro 10: 15.) Også Jesus hadde understreket at han var ’sendt av Gud’ (Lu 9: 48; Joh 5: 36, 37; 6: 38; 8: 18, 26, 42), som ’hadde gitt ham et bud om hva han skulle si, og hva han skulle tale’ (Joh 12: 49). Når disiplene fikk befaling om å slutte med å forkynne, svarte de derfor: «Døm selv om det er rettferdig i Guds øyne å høre mer på dere enn på Gud. Men vi for vår del kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.» «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» (Apg 4: 19, 20; 5: 29, 32, 42) Denne forkynnelsesvirksomheten var en viktig side ved deres tilbedelse, en måte å lovprise Gud på og en forutsetning for å oppnå frelse. (Ro 10: 9, 10; 1Kt 9: 16; He 13: 15; jf. Lu 12: 8.) Derfor skulle alle disiplene, både menn og kvinner, delta i det «inntil avslutningen på tingenes ordning». – Mt 28: 18–20; Lu 24: 46–49; Apg 2: 17; jf. Apg 18: 26; 21: 9; Ro 16: 3.

Etter verdens målestokk hadde ikke de første kristne forkynnerne noen høy utdannelse. Sanhedrinet skjønte at apostlene Peter og Johannes var «ulærde og alminnelige mennesker». (Apg 4: 13) Jødene hadde også undret seg over Jesus og sagt: «Hvordan har det seg at denne mannen er skriftkyndig, når han ikke har studert ved skolene?» (Joh 7: 15) Verdslige historikere har framholdt det samme poenget. «Celsus, den første som skrev nedsettende om kristendommen, gjør narr av at ullarbeidere, skomakere, garvere, de mest uopplyste og bondske mennesker, var nidkjære forkynnere av evangeliet.» (Allgemeine Geschichte der christlichen Religion und Kirche av August Neander, 1842, bd. 1, s. 120) Angående dette sier Paulus: «For dere ser hans kallelse av dere, brødre, at ikke mange vise i kjødelig forstand ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av fornem byrd; men Gud utvalgte det dåraktige i verden, for at han skulle gjøre de vise til skamme.» – 1Kt 1: 26, 27.

Men selv om de første kristne forkynnerne ikke hadde tatt høyere utdannelse ved verdslige skoler, hadde de fått god opplæring. Jesus gav de tolv apostlene omfattende undervisning før han sendte dem ut for å forkynne. (Mt 10) Han gav  dem ikke bare teoretisk undervisning, men også praktisk opplæring. – Lu 8: 1.

«Guds rike» forble temaet for de kristnes forkynnelse. (Apg 20: 25; 28: 31) Budskapet omfattet imidlertid mer nå enn det hadde gjort før Kristi død. «Den hellige hemmelighet» i tilknytning til Guds hensikt var blitt åpenbart gjennom Kristus; Kristi offerdød var blitt en vesentlig faktor i forbindelse med den sanne tro (1Kt 15: 12–14); alle som ønsket å oppnå Guds godkjennelse og vinne livet, måtte bli gjort kjent med og anerkjenne hans opphøyde stilling som Guds utnevnte Konge og Dommer. (2Kt 4: 5) Det sies derfor ofte om disiplene at de ’forkynte Kristus Jesus’. (Apg 8: 5; 9: 20; 19: 13; 1Kt 1: 23) Hvis man ser nærmere på det de forkynte, ser man tydelig at deres ’forkynnelse av Kristus’ ikke gav tilhørerne inntrykk av at han var uavhengig av eller atskilt fra Guds ordning i forbindelse med Riket og hans hensikt generelt. Nei, de gjorde kjent hva Jehova Gud hadde gjort for og gjennom sin Sønn, hvordan Guds hensikter var i ferd med å bli gjennomført og skulle bli gjennomført ved Jesus. (2Kt 1: 19–21) Deres forkynnelse var altså til pris og ære for Gud «ved Jesus Kristus». – Ro 16: 25–27.

De forkynte ikke bare av pliktfølelse, og de nøyde seg ikke med å legge fram budskapet på en rent formell måte. Deres forkynnelse utsprang av en tro som de hadde i hjertet, og var forbundet med et ønske om å ære Gud og med et håp om å kunne la andre få del i frelsen. (Ro 10: 9–14; 1Kt 9: 27; 2Kt 4: 13) Forkynnerne var derfor villige til å bli behandlet som dårer av de vise i denne verden og bli forfulgt som vranglærere av jødene. (1Kt 1: 21–24; Ga 5: 11) Av samme grunn søkte de å hjelpe sine tilhørere til tro ved å resonnere med dem og benytte overbevisende argumenter. (Apg 17: 2; 28: 23; 1Kt 15: 11) Paulus sier om seg selv at han var satt til «forkynner og apostel og lærer». (2Ti 1: 11) De kristne forkynnerne var ikke lønnet, men var nidkjære tilbedere av Gud som gav av seg selv – sin tid og sine krefter – i forkynnelsen. – 1Te 2: 9.

Ettersom alle som ble disipler, også ble forkynnere av Ordet, fikk det gode budskap rask utbredelse, og på den tiden da Paulus skrev sitt brev til kolosserne (ca. år 60–61, eller ca. 27 år etter Kristi død), kunne han si at det gode budskap var blitt «forkynt blant hele skapningen . . . under himmelen». (Kol 1: 23) Kristi profeti om at ’det gode budskap skulle bli forkynt blant alle nasjonene’, ble således oppfylt i en viss utstrekning før ødeleggelsen av Jerusalem og templet der i år 70. (Mt 24: 14; Mr 13: 10; KART: bd. 2, s. 744) Men Jesu egne ord og også Åpenbaringsboken, som ble skrevet etter ødeleggelsen av Jerusalem, peker fram mot en større oppfyllelse av denne profetien når Kristus begynner å herske som konge i Guds rike, og i tiden forut for at alle motstandere av dette riket blir tilintetgjort – en tidsperiode da det er logisk at det blir utført et omfattende forkynnelsesarbeid. – Åp 12: 7–12, 17; 14: 6, 7; 19: 5, 6; 22: 17.

Hvilke resultater bør kristne forkynnere kunne vente at deres bestrebelser skal gi? Paulus erfarte at «noen begynte å tro på de ting som ble sagt; andre trodde ikke». (Apg 28: 24) Sann kristen forkynnelse basert på Guds Ord framtvinger en eller annen reaksjon. Den er energisk og dynamisk og reiser framfor alt et stridsspørsmål som gjør at folk må velge side. Noen blir aktive motstandere av Rikets budskap. (Apg 13: 50; 18: 5, 6) Andre lytter til budskapet en tid, men avviser det etter hvert av ulike grunner. (Joh 6: 65, 66) Andre igjen tar imot det gode budskap og handler i samsvar med det. – Apg 17: 11; Lu 8: 15.

«Fra hus til hus.» Jesus henvendte seg direkte til folk med Rikets budskap, idet han underviste dem offentlig og i hjemmene deres. (Mt 5: 1; 9: 10, 28, 35) Da han sendte ut sine første disipler for å forkynne, sa han til dem: «I enhver by eller landsby dere kommer inn i, skal dere finne ut hvem som fortjener det.» (Mt 10: 7, 11–14) For å «finne ut» dette måtte de rimeligvis oppsøke folk i deres hjem, så de ’som fortjente det’, kunne gi akt på budskapet, og slik at disiplene kunne få et sted å overnatte. – Lu 9: 1–6.

Senere «utpekte Herren sytti andre og sendte dem ut i forveien for seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle komme til». Disse skulle ikke bare forkynne på offentlige steder, men også oppsøke folk i deres hjem. Jesus sa til dem: «Hvor dere kommer inn i et hus, skal dere først si: ’Måtte dette hus ha fred.’» – Lu 10: 1–7.

I tiden etter pinsedagen i år 33 fortsatte Jesu disipler å bringe det gode budskap direkte til folks hjem. De fikk befaling om å «slutte med å tale», men «i templet og fra hus til hus fortsatte de hver dag uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus,» sier den inspirerte beretning. (Apg 5: 40–42; jf. Dy, NIV.) Uttrykket «fra hus til hus» er en oversettelse av det greske uttrykket katʼ oikon, som bokstavelig betyr «husvis». Preposisjonen katạ brukes her distributivt («fra hus til hus»), ikke bare adverbialt («hjemme»). (Se NW, fotn.) Denne måten å nå folk på – å oppsøke dem i deres hjem – gav svært gode resultater. «Tallet på disiplene  fortsatte å øke meget sterkt i Jerusalem.» – Apg 6: 7; jf. 4: 16, 17; 5: 28.

Apostelen Paulus sa til de eldste i Efesos: «Dere vet godt hvordan jeg fra den første dagen jeg kom til distriktet Asia, . . . ikke unnlot å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller å undervise dere offentlig og fra hus til hus. Men jeg avla et grundig vitnesbyrd både for jøder og for grekere om anger overfor Gud og tro på vår Herre Jesus.» (Apg 20: 18–21; jf. KJ, Dy, AS, RS, Mo, NIV, La.) Paulus talte her om de bestrebelser han hadde gjort seg for å forkynne for disse mennene mens de ennå var ikke-troende, mens de var slike som hadde behov for å lære «om anger overfor Gud og tro på vår Herre Jesus». Helt fra starten på sin misjonærtjeneste i Asia gikk altså Paulus «fra hus til hus» og lette etter mennesker som var interessert i åndelige ting. Når han fant slike mennesker, besøkte han dem utvilsomt flere ganger for å gi dem ytterligere undervisning og, når de var blitt troende, for å styrke dem i troen. Dr. A.T. Robertson gir følgende kommentar til Apostlenes gjerninger 20: 20 i sin bok Word Pictures in the New Testament: «Husvis. Det er verdt å merke seg at denne den største av alle forkynnere forkynte fra hus til hus, og at han ikke gikk på besøk bare for selskapelighetens skyld.» – 1930, bd. III, s. 349, 350.

Forkynnelse i menigheten. Det meste av den forkynnelsen som er omtalt i De kristne greske skrifter, er forkynnelse som finner sted utenfor menigheten. Men Paulus’ formaning til Timoteus om å ’forkynne ordet og holde iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider’ innbefatter forkynnelse innenfor menigheten, som når en tilsynsmann formidler Guds ord. (2Ti 4: 2) Paulus’ brev til Timoteus er et pastoralbrev, eller hyrdebrev, det vil si et brev skrevet til en som utfører hyrdearbeid blant de kristne, og inneholder veiledning angående tilsynsgjerningen. Før Paulus gir Timoteus denne formaningen om å ’forkynne ordet’, har han advart ham om at frafallet har begynt å vise seg, et frafall som skal utvikle seg og få et meget stort omfang. (2Ti 2: 16–19; 3: 1–7) Og etter formaningen om at Timoteus må holde fast ved «ordet» i sin forkynnelse og ikke la seg avspore fra det, viser Paulus at forkynnelsesarbeidet er presserende. Han sier at «det skal komme en tidsperiode da de ikke skal tåle den sunne lære», men i stedet vil finne seg lærere som lærer dem det de vil høre. Derfor vil de «vende sine ører bort fra sannheten». (2Ti 4: 3, 4) Dette er ikke en beskrivelse av utenforstående, men av personer i menigheten. Timoteus må derfor ikke tape sin åndelige likevekt, men frimodig fortsette å forkynne Guds Ord (ikke menneskers filosofier eller nytteløse spekulasjoner) for brødrene, selv om dette kan medføre at de i menighetene som har en urett holdning, skaper ubehageligheter og vanskeligheter for ham. (Jf. 1Ti 6: 3–5, 20, 21; 2Ti 1: 6–8, 13; 2: 1–3, 14, 15, 23–26; 3: 14–17; 4: 5.) Ved å gjøre dette ville han motvirke frafallet og i likhet med Paulus forbli fri for blodskyld. – Apg 20: 25–32.

Hva var hensikten med at Jesus forkynte «for åndene i fengsel»?

Etter å ha beskrevet Jesu oppstandelse til liv som en ånd sier apostelen Peter i 1. Peter 3: 19, 20: «I denne tilstand drog han også bort og forkynte for åndene i fengsel, de som en gang hadde vært ulydige, da Guds tålmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd.» I en kommentar til dette verset sier Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words: «I 1. Pet. 3: 19 siktes det trolig ikke til gledelige nyheter (som det ikke finnes noe reelt vitnesbyrd om at Noah forkynte, liksom det ikke er noe som tyder på at antediluviale menneskers ånder virkelig er ’i fengsel’), men til det at Kristus etter sin oppstandelse kunngjorde sin seier for falne ånder, falne engler.» (1981, bd. 3, s. 201) Som nevnt betegner kerỵsso en form for forkynnelse som ikke nødvendigvis har et utelukkende positivt innhold, men som også kan omfatte noe negativt, som da Jona forkynte at Ninive skulle bli ødelagt. De eneste ånder i fangenskap som Bibelen omtaler, er de englene på Noahs tid som ble ’overgitt til det tykke mørkes huler’ (2Pe 2: 4, 5) og «holdt i forvaring med evige lenker under tykt mørke til dommen på den store dag» (Jud 6). Det kan altså ikke ha vært noe annet enn en dom den oppstandne Jesus forkynte for disse urettferdige englene. Det kan også være verdt å merke seg at Åpenbaringsboken, som Jesus Kristus gav Johannes i et syn henimot slutten av det første århundre, sier en god del om Satan Djevelen og hans demoner og om den endelige tilintetgjørelsen av dem, med andre ord en forkynnelse av en dom. (Åp 12 til 20) Det at Peter bruker fortid («forkynte»), tyder på at dommen var blitt forkynt før han skrev sitt første brev.