Det hebraiske navnet Qohẹleth (som betyr «forsamler; en som kaller sammen») beskriver på en treffende måte kongens oppgave i Israels teokratisk styrte samfunn. (For 1: 1, 12) Det var herskerens ansvar å holde Guds innviede folk samlet i trofasthet  mot Gud som dets virkelige Konge. (1Kg 8: 1–5, 41–43, 66) Om en konge var god eller dårlig for folket, avhang derfor av hvorvidt han tok ledelsen i tilbedelsen av Jehova. (2Kg 16: 1–4; 18: 1–6) Salomo, som skrev Forkynnerens bok, hadde allerede flere ganger sammenkalt israelittene og deres medborgere, de midlertidige innbyggerne, til templet. I Forkynnerens bok forsøkte han å lede Guds folk bort fra denne verdens tomme og nytteløse gjerninger og samle dem om  gjerninger som var den Gud de var innviet til, verdige. Den greske oversettelsen Septuaginta oversetter Qohẹleth med Ekklesiastẹs, som betyr «et medlem av en ekklesia (menighet; forsamling)».

Skribent. Det fantes bare én «Davids sønn» som var «konge over Israel i Jerusalem» (For 1: 1, 12), og det var Salomo, for kongene etter Salomo regjerte ikke over hele Israel. Salomo var den kongen som var kjent for sin store visdom. (For 1: 16; 1Kg 4: 29–34) Han oppførte mange byggverk. (For 2: 4–6; 1Kg 6: 1; 7: 1–8) Han laget ordspråk. (For 12: 9; 1Kg 4: 32) Han var kjent for sin rikdom. (For 2: 4–9; 1Kg 9: 17–19; 10: 4–10, 14–29) Ettersom boken nevner Salomos omfattende byggeprogram, må den ha blitt skrevet etter at dette ble fullført, men før han «begynte å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne». (1Kg 11: 6) Boken må derfor ha blitt skrevet før år 1000 f.v.t., etter all sannsynlighet i Jerusalem. Salomo må i høy grad sies å ha vært kvalifisert til å skrive boken, for han var ikke bare en av sin tids rikeste konger, men han var sannsynligvis også en av de mest velinformerte, idet hans sjøfolk og handelsfolk foruten høytstående besøkende brakte ham nyheter og kunnskap om forholdene i andre land. – 1Kg 9: 26–28; 10: 23–25, 28, 29.

Autentisitet. Forkynnerens bok, Qohẹleth, blir anerkjent som kanonisk av både jødiske og kristne trossamfunn. Den er i harmoni med andre deler av Bibelen som omhandler de samme emnene. Den sier for eksempel i likhet med 1. Mosebok at mennesket har et legeme som består av jordens støv, og at det er fra Gud det har fått sin ånd, eller livskraft, og pusten, som opprettholder livet. (For 3: 20, 21; 12: 7; 1Mo 2: 7; 7: 22; Jes 42: 5) Den bekrefter Bibelens lære om at mennesket ble skapt rettskaffent, men med vilje valgte å være ulydig mot Gud. (For 7: 29; 1Mo 1: 31; 3: 17; 5Mo 32: 4, 5) Den anerkjenner Gud som Skaperen. (For 12: 1; 1Mo 1: 1) Den er i samsvar med resten av Bibelen i spørsmålet om de dødes tilstand. (For 9: 5, 10; 1Mo 3: 19; Sl 6: 5; 115: 17; Joh 11: 11–14; Ro 6: 23) Den framhever betydningen av å tilbe og frykte Gud. Uttrykket haʼElohịm, «den sanne Gud», forekommer 32 ganger i den. I Forkynneren 2: 24 har den syriske oversettelsen Peshitta og den jødiske Targum navnet Jehova. Noen hevder at boken motsier seg selv, men de tar ikke i betraktning at den mange ganger framsetter den gjengse oppfatning som en kontrast til den oppfatning som gjenspeiler Guds visdom. (Jf. For 1: 18; 7: 11, 12.) Når en leser denne boken, er det viktig at en bestreber seg på å få tak i meningen, og at en har bokens tema i tankene.

[Ramme på side 628]

HOVEDPUNKTER I FORKYNNEREN

En levende beskrivelse av unyttige og nyttige gjerninger

Skrevet av Salomo i den senere delen av hans regjeringstid, etter at han hadde gjort alt det han omtaler

Et liv viet til unyttige gjerninger er tomt

For et kjødelig menneske er alt tomhet; den ene generasjonen følger etter den andre, og selv naturens kretsløp bærer preg av stadige gjentagelser og virker trettende (1: 1–11)

Økt menneskelig visdom kan føre til økt smerte; det som er krokete i denne ordning, kan ikke gjøres rett (1: 12–18)

Å søke gleder og fornøyelser ved materialistiske bestrebelser er som å jage etter vind (2: 1–11, 26)

Visdom er bedre enn dårskap, men både den vise og tåpen dør og blir glemt (2: 12–16)

Å arbeide hardt hele livet for så å etterlate alt til en som kanskje ikke verdsetter det – det er en ulykke (2: 17–23)

I det menneskelige liv er det ofte slik at ting skjer i sykluser, og mye av det som skjer, har mennesket ingen innflytelse på (3: 1–9)

I den nåværende ordning vil alle (både mennesker og dyr) til slutt dø (3: 18–22)

Mange undertrykkende handlinger finner sted, og sett fra et menneskelig synspunkt er det ikke noe håp (4: 1–3)

Hardt arbeid og dyktighet i arbeid på grunn av rivalisering eller bare for å samle rikdom er tomhet, og den som er lat, er en tåpe (4: 4–8)

Også en herskers liv kan være tomt (4: 13–16)

Å samle seg rikdom gir ingen tilfredshet; den som er rik, kan få problemer med nattesøvnen, og når han dør, må han etterlate alt til andre (5: 9–17)

Selv om en person har mange eiendeler, kan omstendighetene – kanskje sykdom eller et uoppfylt ønske – hindre ham i å finne tilfredshet (6: 1–12)

I den nåværende ordning får den rettferdige og den onde samme endelikt – alle dør; noen lar derfor ondskapen få fritt løp (9: 2, 3)

En fattig manns visdom blir ikke alltid verdsatt (9: 13–18)

Den som handler tåpelig, får et dårlig rykte; når slike udugelige personer oppnår en høy stilling, er det farlig for dem selv og hardt for andre (10: 1–19)

Ungdom og livets vår er tomhet; ungdommens kraft svinner hurtig (11: 10)

Alt er tomhet hvis et menneske ikke gjennom livet stadig har hatt Skaperen i tankene (12: 8)

Ting som er nyttige og gir livet mening

Det er godt å glede seg over fruktene av sitt arbeid og betrakte dem som en Guds gave (2: 24, 25; 5: 18–20)

Gud har dannet alt vakkert; han har gitt menneskene håp om evig liv (3: 10–13)

Menneskelivet, slik det vanligvis arter seg – enten fordi Gud tillater det, eller fordi det er i samsvar med hans hensikt – kan ikke endres av mennesket; vent derfor på at Gud til sin fastsatte tid skal gå til handling som Dommer (3: 14–17; 5: 8)

Den som arbeider sammen med en partner, er bedre stilt enn den som er alene (4: 9–12)

Sann gudsfrykt bør få oss til å lytte nøye til hva Gud krever av oss, og til å innfri ethvert løfte vi avlegger til ham (5: 1–7)

Verdsett betydningen av et godt navn og forstå hvor kort tid vi i det nåværende liv har til å skaffe oss det; verdsett også fordelen ved tålmodighet, visdommens overlegne verdi og nødvendigheten av ydmykt å underkaste seg det Gud tillater (7: 1–15)

Gå ikke til ytterligheter, men la deg lede av gudsfrykt; bli ikke altfor opptatt av hva andre mennesker sier; sky den prostituertes snare (7: 16–29)

Vær lovlydig; la ikke det at mennesker hersker over andre til skade for dem, og det at det står dårlig til med menneskers rettshåndhevelse, få ødelegge din glede i livet; husk at det vil gå dem som frykter den sanne Gud, godt. Forvent ikke at du fullt ut skal forstå hvorfor Gud gjør eller tillater visse ting (8: 1–17; 10: 20)

De rettferdige og de vise er i den sanne Guds hånd – de vil ikke gå glipp av sin belønning; men den som er død, vet ingen ting og kan ikke gjøre noen ting; bruk derfor ditt liv nå på en måte som Gud vil godkjenne; nyt det på en fornuftig måte så lenge du er til (9: 1, 4–12)

Grip passende anledninger til å være gavmild, til å gjøre godt; la ikke den usikkerhet som er knyttet til livet, hindre deg i din virksomhet (11: 1–8)

Unge mann, gled deg i din ungdom, men glem ikke at Gud vil kreve deg til regnskap for dine handlinger; tenk på din Store Skaper mens du er ung, før alderdommens svakheter og svekkelser kommer, før livet slutter (11: 9; 12: 1–7)

De mest gagnlige skriftene er de som gjenspeiler ’hyrdens’, Jehova Guds, visdom (12: 9–12)

Frykt den sanne Gud og hold hans bud; han ser alt vi gjør, og han vil føre våre gjerninger fram for dommen (12: 13, 14)