En som går foran for å berede veien for en annen. Det å være forløper kunne innbefatte å spionere og utspeide, å rydde vei, å kunngjøre en annens komme eller å vise vei for andre som fulgte etter. Forløperen er som regel, men ikke alltid, av ringere betydning enn den som følger etter.

I Østen var det vanlig at det løp løpere foran kongens vogn for å berede og melde kongens ankomst og for å yte ham tjeneste i sin alminnelighet. (1Sa 8: 11) For å etterligne en slik kongelig verdighet og gi sitt opprør et anstrøk av prestisje og legitimitet fikk Absalom og Adonja 50 løpere til å løpe foran sine vogner. – 2Sa 15: 1; 1Kg 1: 5; se LØPERE.

Døperen Johannes var forløper for Kristus, som en oppfyllelse av Jesaja 40: 3 og Malaki 3: 1 og 4: 5, 6: «Det er en som roper i ødemarken: ’Rydd Jehovas vei! Gjør landeveien . . . rett.’» «Jeg sender mitt sendebud, og han skal rydde vei foran meg.» Johannes’ forkynnelse fikk således folk til å se fram til at Jesus skulle komme, og til å vente på ham, slik at de kunne lytte til ham, ære ham og følge ham når han stod fram. (Mt 3: 1–12; 11: 7, 10, 14; Mr 9: 11–13; Lu 1: 13–17, 76; Joh 1: 35–37) Før Jesus ved en anledning gikk inn i en samaritanerlandsby, sendte han på lignende måte sendebud av sted for at de skulle «treffe forberedelser for ham». – Lu 9: 52.

Den eneste som ordet «forløper» er brukt om i Bibelen, er imidlertid Jesus selv. (He 6: 19, 20) Han var naturligvis ikke en forløper i den forstand at han var ringere enn dem som fulgte etter ham, men han var den første som gikk inn til himmelsk herlighet, og dermed åpnet og beredte han veien for den himmelske menighet av dem som følger i hans fotspor. (Joh 14: 2, 3) Det har gitt dem frimodighet til å tre fram for Gud ved hjelp av den vei som deres Forløper innviet. – He 10: 19–22.