Det å gjenopprette et fredelig forhold eller få stridende parter til å bli venner igjen, å bilegge uoverensstemmelser. På gresk er ordene for «forlikelse» og «å forlike» avledet av verbet allạsso, som har grunnbetydningen «å forandre, forvandle». – Apg 6: 14; Ga 4: 20, Int.

Det sammensatte verbet katallạsso, som har grunnbetydningen «å bytte, skifte», fikk etter hvert betydningen «å forlike». (Ro 5: 10) Paulus bruker dette verbet der hvor han taler om at en hustru skal «forlike seg med» sin mann, som hun har forlatt. (1Kt 7: 11) Det beslektede verbet diallạssomai forekommer i Matteus 5: 24 i Jesu påbud om at en bør ’slutte fred’ med sin bror før en frambærer et offer på alteret.

Forlikelse med Gud. I Romerbrevet og i flere andre brev bruker Paulus katallạsso og den forsterkede formen apokatallạsso om at menneskene blir forlikt med Gud på grunnlag av Kristi Jesu offer.

Menneskene har behov for å bli forlikt med Gud fordi de har vært fremmedgjort for ham; de har vært atskilt fra ham og har ikke hatt noe harmonisk og vennskapelig forhold til ham; det har likefram hersket fiendskap mellom Gud og mennesker. Dette skyldes det første menneskes, Adams, synd og det at synd og ufullkommenhet har gått i arv til alle hans etterkommere. (Ro 5: 12; jf. Jes 43: 27.) Apostelen kunne derfor si at «det å ha sinnet rettet mot kjødet betyr fiendskap mot Gud, for det er ikke underordnet Guds lov og kan i virkeligheten heller ikke være det [på grunn av dets nedarvede ufullkomne, syndige natur]. De som er i harmoni med kjødet, kan altså ikke behage Gud». (Ro 8: 7, 8) Det er fiendskap fordi Guds fullkomne normer ikke tillater at han godkjenner eller ser gjennom fingrene med gale handlinger. (Sl 5: 4; 89: 14) Om Sønnen, som gjenspeilte sin Fars fullkomne egenskaper, sies det: «Du elsket rettferdighet, og du hatet lovløshet.» (He 1: 9) Selv om «Gud er kjærlighet», og selv om «Gud elsket verden [menneskeverdenen] så høyt at han gav sin enbårne Sønn» til gagn for menneskene, er det en kjensgjerning at menneskeheten som et hele har stått i et fiendtlig forhold til Gud, og at Guds kjærlighet til menneskeverdenen er en kjærlighet som blir vist fiender, en kjærlighet som er ledet av prinsipper (gr. agạpe), snarere enn hengivenhet og vennskap (gr. filịa). – 1Jo 4: 16; Joh 3: 16; jf. Jak 4: 4.

Ettersom Guds norm er fullkommen rettferdighet, kan han ikke tolerere eller se med velvilje  på synd, som er en overtredelse av hans uttrykte vilje. Han er «nådig og barmhjertig» og «rik på barmhjertighet» (Sl 145: 8, 9; Ef 2: 4), men han tilsidesetter ikke sin rettferdighet for å vise barmhjertighet. Som det sies i M’Clintock og Strongs Cyclopædia (1894, bd. VIII, s. 958), er forholdet mellom Gud og syndige mennesker «et juridisk forhold, som forholdet mellom en suveren hersker som sitter som dommer, og en forbryter som har krenket hans lover og satt seg opp imot hans myndighet, og som derfor blir behandlet som en fiende». Det er den situasjonen menneskene er kommet i fordi de har arvet synden fra sin stamfar, Adam.

Grunnlaget for forlikelse. En fullstendig forlikelse med Gud er bare mulig ved hjelp av og på grunnlag av Kristi Jesu gjenløsningsoffer; Jesus er «veien», og ingen kommer til Faderen uten gjennom ham. (Joh 14: 6) Hans død tjente som «et sonoffer [gr. hilasmọn] for våre synder». (1Jo 2: 2; 4: 10) Ordet hilasmọs betegner «noe som gjør vennlig stemt eller stiller tilfreds», en «forsoning» eller «soning». Det er klart at hensikten med Jesu Kristi offer ikke var å formilde sårede følelser hos Gud, å blidgjøre ham, for slik ville hans elskede Sønns død naturligvis ikke virke. Jesu offer tilfredsstilte i stedet Guds fullkomne rettferdighets krav ved å frambringe et rettferdig grunnlag for å tilgi synder, slik at Gud «kunne være rettferdig også når han erklærer det menneske [det menneske som fortsatt er underlagt den nedarvede synd] rettferdig som tror på Jesus». (Ro 3: 24–26) Som det middel som utgjorde full soning for menneskenes synder og lovløse gjerninger, gjorde Jesu offer det mulig for mennesker å bestrebe seg på å oppnå et godt forhold til den suverene Gud og oppleve at dette forholdet blir gjenopprettet. – Ef 1: 7; He 2: 17; se LØSEPENGE, GJENLØSNING.

Gjennom Kristus ble det således mulig for Gud å «forlike alle andre ting med seg selv igjen ved å stifte fred ved det blod han [Jesus] utgjøt på torturpælen», og mennesker som en gang var «fremmedgjort og fiender» fordi deres sinn var rettet mot onde gjerninger, kunne nå bli ’forlikt med Gud ved hjelp av Jesu kjødelige legeme ved hans død’ og bli stilt fram for ham som «hellige og lytefrie og fri for anklage». (Kol 1: 19–22) De som ble utvalgt av Jehova Gud til å bli hans åndsavlede sønner, kunne nå bli «erklært rettferdige»; det kunne ikke rettes noen anklage mot dem, ettersom de nå var fullt ut forlikt med Gud og hadde fred med ham. – Jf. Apg 13: 38, 39; Ro 5: 9, 10; 8: 33.

Hvordan forholder det seg så med mennesker som tjente Gud før Kristi død? Det innbefatter slike menn som Abel, som fikk «det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver», Enok, som fikk «det vitnesbyrd at han hadde behaget Gud», Abraham, som «ble kalt ’Jehovas venn’», Moses, Josva, Samuel, David, Daniel, døperen Johannes og Kristi disipler (som Jesus sa følgende til like før sin død: «Faderen selv nærer hengivenhet for dere»). (He 11: 4, 5; Jak 2: 23; Da 9: 23; Joh 16: 27) Jehova handlet med alle disse og velsignet dem. Hvorfor var det i betraktning av dette nødvendig for slike mennesker å bli forlikt med Gud ved Kristi død?

Det er åpenbart at alle disse til en viss grad var forlikt med Gud. Likevel var de, i likhet med den øvrige delen av menneskeverdenen, på grunn av arv fortsatt syndere, og de erkjente selv at de var det, ved å frambære dyreofre. (Ro 3: 9, 22, 23; He 10: 1, 2) Noen mennesker har riktignok syndet mer åpenlyst og grovt enn andre, og noen har til og med vært åpenlyst opprørske, men synd er synd, uansett graden eller omfanget. Ettersom alle mennesker, uten unntagelse, som Adams etterkommere, er syndere, har alle behov for den forlikelse med Gud som hans Sønns offer gjorde det mulig å oppnå.

Når Gud hadde et vennskapelig forhold til slike mennesker som de ovennevnte, var det tale om et relativt vennskap basert på den tro de viste, en tro som blant annet gikk ut på at Gud, når hans tid var inne, ville tilveiebringe det midlet som fullstendig ville befri dem for deres syndige tilstand. (Jf. He 11: 1, 2, 39, 40; Joh 1: 29; 8: 56; Apg 2: 29–31.) Den forlikelse de til en viss grad hadde oppnådd, var altså betinget av det gjenløsningsoffer Gud en gang i framtiden ville tilveiebringe. Som vist i artikkelen ERKLÆRE RETTFERDIG «tilregnet» Gud dem rettferdighet på grunn av deres tro, og på dette grunnlag og i den absolutte forvissning om at han selv ville tilveiebringe en gjenløsning, kunne han på forhånd stå på vennskapelig fot med dem uten å krenke sine egne normer for fullkommen rettferdighet. (Ro 4: 3, 9, 10; jf. også 3: 25, 26; 4: 17.) Ikke desto mindre måtte hans eget krav om rettferdighet til sist oppfylles, slik at rettferdigheten ikke lenger bare var tilregnet dem, men var basert på en virkelig betaling i form av den løsesum som var påkrevd. Dette understreker betydningen av Kristi plass i Guds ordning og viser at mennesker uavhengig av Kristus Jesus ikke har noen rettferdighet som gjør dem kvalifisert til å stå i et godkjent forhold til Gud. – Jf. Jes 64: 6; Ro 7: 18, 21–25; 1Kt 1: 30, 31; 1Jo 1: 8–10.

 Skritt som er nødvendige for å oppnå forlikelse med Gud. Ettersom det er Gud som er blitt krenket, og ettersom det er hans lov som er blitt og til stadighet blir overtrådt, er det mennesket som må søke forlikelse med Gud, ikke Gud med mennesket. (Sl 51: 1–4) Mennesket møter ikke Gud på like fot med ham, og Guds norm for hva som er rett, kan ikke endres, korrigeres eller modifiseres. (Jes 55: 6–11; Mal 3: 6; jf. Jak 1: 17.) Betingelsene for å bli forlikt med ham er derfor ikke åpne for diskusjon, forhandling eller kompromiss. (Jf. Job 40: 1, 2, 6–8; Jes 40: 13, 14.) Mange oversettelser gjengir Jesaja 1: 18 slik: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren.» (EN; NB; KJ; AT; JP; RS) Men en mer passende og sakssvarende oversettelse er: «’Kom nå, og la oss bringe orden i forholdet mellom oss,’ sier Jehova.» (NV) Årsaken til uoverensstemmelsen ligger utelukkende hos mennesket, ikke hos Gud. – Jf. Ese 18: 25, 29–32.

Dette forhindrer ikke at Gud i sin barmhjertighet tar initiativet til å berede veien for en forlikelse. Det har han gjort gjennom sin Sønn. Apostelen skriver: «For, i sannhet, mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige til den fastsatte tid. For neppe vil noen dø for en rettferdig; skjønt for den som er god, våger kanskje noen endog å dø. Men Gud anbefaler sin egen kjærlighet [agạpen] til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Derfor, ettersom vi nå er blitt erklært rettferdige ved hans blod, skal vi så mye mer bli frelst ved ham fra vreden. For når vi, da vi var fiender, ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, skal vi, nå som vi er blitt forlikt, så mye mer bli frelst ved hans liv. Og ikke bare det, men vi jubler også i Gud ved vår Herre Jesus Kristus, han som vi nå har mottatt forlikelsen gjennom.» (Ro 5: 6–11) Jesus, som «ikke kjente synd», ble gjort «til synd for oss», idet han gav sitt jordiske liv som et syndoffer for å befri mennesker for anklagen og straffen for synd. Befridd for denne anklagen kan de nå stå som rettferdige i Guds øyne og som følge av det «bli Guds rettferdighet ved hjelp av ham [Jesus]». – 2Kt 5: 18, 21.

Gud viser dessuten sin barmhjertighet og kjærlighet ved å sende ambassadører til den syndige menneskehet. I gammel tid ble ambassadører hovedsakelig sendt til en fiendtlig innstilt makt (jf. Lu 19: 14), idet oppgaven som oftest bestod i å se om en krig kunne avverges, eller i å avtale fredsbetingelser når det allerede var krig. (Jes 33: 7; Lu 14: 31, 32; se AMBASSADØR, SENDEMANN.) Gud sender sine kristne ambassadører til menneskene, slik at de kan lære hans betingelser for en forlikelse å kjenne og benytte seg av dem. Som apostelen skriver: «Vi er derfor ambassadører i Kristi sted, som om Gud kom med inntrengende anmodninger gjennom oss. Som stedfortredere for Kristus ber vi: ’Bli forlikt med Gud.’» (2Kt 5: 20) Det at Gud framsetter inntrengende anmodninger, vil ikke si at hans stilling eller hans motstand mot synd er blitt svekket. Han tilskynder imidlertid barmhjertig overtrederne til å søke fred, slik at de kan unngå å bli rammet av konsekvensen av hans rettferdige vrede overfor alle som fortsetter å trosse hans hellige vilje; disse vil bli tilintetgjort. (Jf. Ese 33: 11.) Selv kristne må passe på at de ’ikke tar imot Guds ufortjente godhet og overser hensikten med den’. Det vil de kunne gjøre hvis de ikke hele tiden søker Guds gunst og velvilje i den «antagelige tid» og på den «frelsens dag» som Gud i sin barmhjertighet har skaffet til veie, slik som Paulus videre viser. – 2Kt 6: 1, 2.

Etter å ha erkjent nødvendigheten av å bli forlikt med Gud og etter å ha tatt imot Guds foranstaltning hva dette angår, nemlig Guds Sønns offer, må den enkelte angre sine syndige handlinger og vende om fra den vei som den syndige menneskehet i sin alminnelighet følger. Ved å vende seg til Gud på grunnlag av Kristi gjenløsningsoffer er det mulig å oppnå tilgivelse og forlikelse, noe som vil føre til at det fra Jehova selv vil komme «tider med ny styrke» (Apg 3: 18, 19), og til at en får fred i sinn og hjerte. (Flp 4: 6, 7) Etter at en så ikke lenger er en fiende som er underlagt Guds vrede, er en i virkeligheten «gått over fra døden til livet». (Joh 3: 16; 5: 24) Deretter må en bevare Guds velvilje ved å ’påkalle ham i sannferdighet’, ved å ’forbli i troen og ikke bli rykket bort fra det håp som hører det gode budskap til’. – Sl 145: 18; Flp 4: 9; Kol 1: 22, 23.

I hvilken forstand har Gud ’forlikt en verden med seg selv’?

Apostelen Paulus taler om at Gud «ved Kristus forlikte en verden med seg selv, idet han ikke tilregnet dem deres overtredelser». (2Kt 5: 19) Dette skal ikke forstås slik at alle mennesker automatisk blir forlikt med Gud ved Jesu offer, for apostelen går umiddelbart over til å beskrive hvordan det blir utsendt ambassadører som framsetter inntrengende anmodninger til mennesker om å «bli forlikt med Gud». (2Kt 5: 20) Det som har skjedd, er at midlet er blitt skaffet til veie for at alle i menneskeverdenen som ønsker det, skal kunne bli forlikt med Gud. Jesus kom således for å «gi sin sjel som en løsepenge i  bytte for mange», og «den som viser tro på Sønnen, har evig liv; den som ikke adlyder Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham». – Mt 20: 28; Joh 3: 36; jf. Ro 5: 18, 19; 2Te 1: 7, 8.

Det er Jehova Guds hensikt å «samle alt sammen igjen i Kristus, det i himlene og det på jorden». (Ef 1: 10) Det vil bli nødvendig å utslette dem som nekter å «bringe orden i forholdet» (Jes 1: 18) til Jehova Gud, men resultatet vil bli et univers som er helt i harmoni med Gud, en verden hvor menneskeheten igjen vil kunne glede seg over Guds vennskap og høste gagn av hans velsignelser i fullt mål, slik som i begynnelsen i Eden. – Åp 21: 1–4.

Jehova Gud gjorde slutt på sitt paktsforhold til israelittene fordi de som nasjon betraktet var utro og forkastet hans Sønn. (Mt 21: 42, 43; He 8: 7–13) Det var uten tvil dette apostelen siktet til da han sa at «det at de ble forkastet, betyr forlikelse for verden» (Ro 11: 15), for som sammenhengen viser, ble veien derved åpnet for verden utenfor det jødiske samfunn, eller den jødiske menighet. Folk fra de ikke-jødiske nasjoner fikk således nå mulighet for å slutte seg til en trofast jødisk rest i den nye pakt og bli Guds nye nasjon, et åndelig Israel. – Jf. Ro 11: 5, 7, 11, 12, 15, 25.

Som Guds paktsfolk, hans «spesielle eiendom» (2Mo 19: 5, 6; 1Kg 8: 53; Sl 135: 4), hadde det jødiske folk oppnådd en viss forlikelse med Gud, men det hadde fortsatt behov for den fulle forlikelse ved den forutsagte Gjenløser, Messias. (Jes 53: 5–7, 11, 12; Da 9: 24–26) De ikke-jødiske nasjonene var på den annen side «fremmedgjort for Israels stat og fremmede for løftets pakter, og . . . hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden», for de stod ikke i et godkjent forhold til ham. (Ef 2: 11, 12) I samsvar med den hellige hemmelighet om Ætten hadde Gud imidlertid besluttet å bringe velsignelser til mennesker av «alle jordens nasjoner». (1Mo 22: 15–18) Dette ble muliggjort ved Jesu Kristi offer, som således gjorde det mulig for medlemmene av de fremmedgjorte ikke-jødiske nasjonene å ’komme nær ved Kristi blod’. (Ef 2: 13) Dette offeret fjernet også skillet mellom jøder og ikke-jøder, for det oppfylte lovpakten og opphevet den, slik at Kristus «fullt ut skulle forlike begge folkene, i ett legeme, med Gud ved torturpælen, fordi han hadde drept fiendskapet [det skillet som lovpakten skapte] ved hjelp av seg selv». Jøder og ikke-jøder hadde nå samme mulighet til å nærme seg Gud gjennom Kristus Jesus, og med tiden ble mange ikke-jøder tatt inn i den nye pakt som arvinger til Riket sammen med Kristus. – Ef 2: 14–22; Ro 8: 16, 17; He 9: 15.