Som universets Overherre har Jehova Gud rett til å gi sine tjenere befaling om å komme sammen og til å bestemme hvor og når de skal gjøre det. Han gjør det til gagn for dem. Når Guds folk i fortiden kom sammen, tjente det forskjellige formål. Men det fremmet naturligvis enheten, ettersom alle som var til stede, hadde mulighet for å høre de samme tingene på samme tid. Slike sammenkomster resulterte ofte i store åndelige velsignelser og var ofte preget av stor glede.

Hebraiske og greske ord. I Bibelen brukes det flere hebraiske og greske ord for å betegne en forsamling eller samling. Et vanlig ord i denne forbindelse i den hebraiske tekst er ʽedhạh. Det kommer av roten jaʽạdh, som betyr «å bestemme; å treffe avtale (om å møtes)» og sikter således til en gruppe som er samlet etter avtale. (Jf. 2Sa 20: 5; Ne 6: 2.) ʽEdhạh blir ofte anvendt om Israels samfunn og forekommer i uttrykkene  «forsamlingen» (3Mo 8: 4, 5; Dom 21: 10), «Israels forsamling» (2Mo 12: 3; 4Mo 32: 4; 1Kg 8: 5) og «Jehovas forsamling» (4Mo 27: 17).

Det hebraiske ordet moʽẹdh kommer av samme rot som ʽedhạh og betyr «fastsatt tid» eller «avtalt sted». (1Sa 13: 8; 20: 35) Det forekommer 223 ganger i De hebraiske skrifter og inngår for eksempel i uttrykket «møteteltet». (2Mo 27: 21) Ordet moʽẹdh brukes også om de periodiske høytidene. (3Mo 23: 2, 4, 37, 44) Det forekommer blant annet i Jesaja 33: 20, hvor Sion blir kalt «våre festtiders by».

Det hebraiske ordet miqrạʼ, som betyr «sammenkomst», kommer av roten qarạʼ (kalle, tilkalle). Det forekommer i Jesaja 4: 5, hvor Sion-fjellets «sammenkomstplass» er omtalt. Ordet brukes ofte sammen med ordet «hellig» i uttrykket «hellig sammenkomst» (2Mo 12: 16; 3Mo 23: 2, 3); under en slik hellig sammenkomst var det ikke tillatt å utføre verdslig arbeid av noe slag.

Enda et hebraisk ord som blir brukt om en forsamling, er qahạl, som er beslektet med et verb som betyr «å sammenkalle; å komme sammen». (2Mo 35: 1; 3Mo 8: 4) Det brukes ofte for å betegne en menighet som en organisert gruppe. Noen ganger brukes qahạl (menighet) i forbindelse med ʽedhạh (forsamling). (3Mo 4: 13; 4Mo 20: 8, 10) Begge ordene inngår i uttrykket «menigheten av Israels forsamling [hebr. qehạl ʽadhath-Jisraʼẹl]». – 2Mo 12: 6.

Et annet hebraisk ord, ʽatsarạh, blir gjengitt med «høytidssamling». Dette ordet blir brukt i forbindelse med løvhyttehøytiden og påsken. – 3Mo 23: 36; 5Mo 16: 8.

Små sammenkomster av forskjellige slag blir betegnet med det hebraiske ordet sodh, som betyr «fortrolig samtale; fortrolig vennskap». (Sl 83: 3; Job 29: 4) I Salme 89: 7 blir det gjengitt med ’fortrolig krets’. Det sies der: «Gud skal vises ærefrykt i de helliges fortrolige krets; han er stor og fryktinngytende over alle som er omkring ham.»

Det greske ordet ekklesịa (av ek, «ut av», og klẹsis, «kall; roping; innbydelse») blir vanligvis brukt i Septuaginta som en oversettelse av det hebraiske ordet qahạl (menighet), og det blir også noen ganger brukt som en oversettelse av ʽedhạh (forsamling), skjønt man når det gjelder det sistnevnte ordet, også har brukt det greske ordet synagogẹ (som betyr «sammenføring», av syn, «sammen», og ạgo, «føre»). I De kristne greske skrifter gjengis ekklesịa vanligvis med «menighet». I Apostlenes gjerninger 7: 38 blir det brukt om Israels menighet. Det greske ordet synagogẹ forekommer i Apostlenes gjerninger 13: 43 i betydningen «synagogeforsamling» og i Jakob 2: 2 i betydningen «samling». Et annet gresk ord, panẹgyris (av pan, «all», og agorạ, som betegner enhver slags forsamling), er gjengitt med «allmenn forsamling» i Hebreerne 12: 23. – NV, KJ, AS.

Bibelen har mye å si om åndelig oppbyggende forsamlinger, men den nevner også forsamlinger av ond eller urettferdig karakter. Den opprørske Korahs tilhengere blir omtalt som «hele hans forsamling». (4Mo 16: 5) I bønn til Jehova sa David: «Forsamlingen av tyranner har søkt etter min sjel.» (Sl 86: 14) Og da sølvsmeden Demetrius hisset til motstand mot Paulus i Efesos, noe som førte til at en stor folkemengde stimlet sammen, sies det at «noen ropte ett og andre noe annet; for forsamlingen var i forvirring, og de fleste av dem visste ikke hvorfor de var kommet sammen». – Apg 19: 24–29, 32.

Under Jehovas folks sammenkomster hersket det ro og orden. Det var mange som overvar disse sammenkomstene, og de var til åndelig gagn og ofte til stor glede for deltakerne.

I samsvar med Guds vilje samlet Moses og Aron alle Israels eldste i Egypt. De gjengav Jehovas ord, Jehova gjorde tegn, og folket trodde. (2Mo 4: 27–31) Senere kom israelittene på Guds befaling sammen ved foten av Sinai-fjellet (Horeb), hvor de så et ærefryktinngytende syn og var vitne til at Loven ble gitt. – 2Mo 19: 10–19; 5Mo 4: 9, 10.

Mens israelittene befant seg i ødemarken, gav Jehova Moses beskjed om å lage to sølvtrompeter som det skulle blåses i når forsamlingen skulle sammenkalles, og når leiren skulle bryte opp. Hvis det ble blåst i begge to, skulle hele forsamlingen møte hos Moses; hvis det bare ble blåst i den ene, skulle bare høvdingene møte fram. I ødemarken var det fastsatte møtestedet «inngangen til møteteltet». (4Mo 10: 1–4; 2Mo 29: 42) Senere var det Jehovas vilje at israelittene skulle komme regelmessig sammen i templet i Jerusalem til de tre store årlige høytidene. – 2Mo 34: 23, 24; 2Kr 6: 4–6.

Representative forsamlinger. Ved noen sammenkomster var Israels folk representert ved «forsamlingens høvdinger» (2Mo 16: 22; 4Mo 4: 34; 31: 13; 32: 2; Jos 9: 15, 18; 22: 30), eller «eldste». (2Mo 12: 21; 17: 5; 24: 1) Når rettssaker skulle behandles, kunne en rekke personer samles i byporten. Men enten de kom sammen der eller på et annet sted, ble ikke saken avgjort på demokratisk vis, ved stemmeflertall. Den ble i stedet avgjort på teokratisk vis, idet respekterte  eldste overveide de forskjellige faktorer i lys av Guds lov og deretter kunngjorde sin beslutning. (5Mo 16: 18; 17: 8–13) På lignende måte ble den kristne menighet i det første århundre i slike saker representert av dem som den hellige ånd hadde tildelt et ansvar. (Apg 20: 28) I Israel var hele forsamlingen noen ganger med på å eksekvere en dødsdom. – 3Mo 24: 14; 4Mo 15: 32–36; 5Mo 21: 18–21.

Allmenne forsamlinger. Ved noen anledninger kom Israels folk i sin alminnelighet sammen. Slike anledninger innbefattet religiøse høytider, høytidssamlinger (2Kr 34: 29, 30; Joe 2: 15) og begivenheter av stor betydning for hele folket. (1Sa 10: 17–19) Noen ganger ble folket kalt sammen av løpere. (2Kr 30: 6, 13) Den ukentlige sabbatsdagen, en dag med «fullstendig hvile, en hellig sammenkomst» (3Mo 23: 3), var en anledning da man dvelte ved Guds Ord, slik som man senere gjorde i synagogene, hvor ’Moses ble lest opp hver sabbat’. (Apg 15: 21) Man hadde også feiringen av nymånedagen (4Mo 28: 11–15), trompetstøtets dag (4Mo 29: 1–6), den årlige soningsdagen (3Mo 16), påsken (til minne om Israels utfrielse av Egypt; 2Mo 12: 14) og, senere, purimfesten (til minne om at jødene unnslapp utryddelse i Perserriket; Est 9: 20–24), foruten innvielseshøytiden (til minne om gjeninnvielsen av templet den 25. kislev i år 165 f.v.t.; Joh 10: 22, 23). Dessuten hadde man de tre årlige høytidene, «Jehovas periodiske høytider»: de usyrede brøds høytid, ukehøytiden (senere kalt pinsen) og løvhyttehøytiden. (3Mo 23) Om disse tre høytidene hadde Jehova sagt: «Tre ganger i året skal alle menn hos deg tre fram for den sanne Herres, Jehovas, ansikt.» (2Mo 23: 14–17) Ettersom man var klar over disse høytidenes store åndelige verdi, var det mange menn som sørget for at hele deres familie var til stede. (Lu 2: 41–45) Moses hadde også uttrykkelig sagt at hvert sjuende år, under løvhyttehøytiden, skulle menn, kvinner og barn og fastboende utlendinger i Israel samles på det sted Jehova utvalgte, ’så de kunne lytte, og så de kunne lære, ettersom de måtte frykte Jehova sin Gud og være nøye med å følge alle ordene i denne loven’. (5Mo 31: 10–12) Det var således truffet tiltak for at israelittene hyppig kunne samles for å dvele ved Jehovas Ord og hensikter. – Se HØYTIDER.

Da templet i Jerusalem var fullført, sammenkalte Salomo en stor forsamling til innvielsen av denne praktfulle religiøse bygningen. Denne sammenkomsten varte i mange dager, og da deltakerne ble sendt hjem, «gledet [de] seg og var vel til mote i hjertet over det gode som Jehova hadde gjort mot David og mot Salomo og mot sitt folk Israel». – 2Kr 5: 1 til 7: 10.

Det var til stor glede og åndelig gagn for folkeskarene å komme sammen i templet til de årlige høytidene, for eksempel til påsken på kong Hiskias tid, da «det ble stor glede i Jerusalem». (2Kr 30: 26) På Nehemjas tid ble det innkalt til en samling som viste seg å gi anledning til «meget stor glede». (Ne 8: 17) Mens folket var samlet i Jerusalem, leste Esra opp av boken med Mose lov for «alle som kunne forstå det de hørte», og de var lydhøre. (Ne 8: 2, 3) Folket gledet seg over den undervisning de på den måten fikk av Esra og andre levitter, «for de hadde forstått de ord som var blitt gjort kjent for dem». (Ne 8: 12) Deretter feiret de løvhyttehøytiden, og på den åttende dagen «var det en høytidssamling, som foreskrevet». – Ne 8: 18; 3Mo 23: 33–36.

Synagoger som samlingssteder. Mens jødene var i landflyktighet i Babylon, eller kort tid deretter, begynte de å samles i synagoger. Med tiden ble det bygd synagoger mange steder, og store byer hadde mer enn én synagoge. Synagogene var først og fremst undervisningssentre, steder hvor Skriftene ble opplest og utlagt. De var også steder hvor man bad og lovpriste Gud. Jesus Kristus og hans disipler pleide å gå i synagogene for å undervise og oppmuntre de tilstedeværende. (Mt 4: 23; Lu 4: 16; Apg 13: 14, 15; 17: 1, 2; 18: 4) Ettersom det regelmessig ble lest fra Skriftene i synagogene, kunne Jakob si til det kristne styrende råd i Jerusalem: «For fra gammel tid har Moses i by etter by hatt dem som forkynner ham, for han blir lest opp i synagogene hver sabbat.» (Apg 15: 21) De grunnleggende trekkene ved tilbedelsen i synagogen ble overført til de kristne samlingsstedene, hvor det skulle være opplesning og utlegning av Skriftene, oppmuntring, bønn og lovprisning. – 1Kt 14: 26–33, 40; Kol 4: 16; se SYNAGOGE.

Kristne forsamlinger. Ved flere anledninger var store skarer av mennesker forsamlet foran Jesus Kristus for å høste gagn av hans forkynnelse, for eksempel da han holdt Bergprekenen. (Mt 5: 1 til 7: 29) Dette var ikke spesielt arrangerte sammenkomster, men noen ganger varte de så lenge at det ble nødvendig å sørge for mat til folkeskarene som var kommet sammen, og Jesus dekket dette behovet på mirakuløst vis. (Mt 14: 14–21; 15: 29–38) Kristus samlet ofte sine disipler for å gi dem undervisning i åndelige spørsmål, og etter hans død kom disiplene sammen, som på pinsedagen i år 33, da den hellige ånd ble utgytt over dem som var til stede. – Apg 2: 1–4.

 De første kristne hadde for vane å komme sammen regelmessig, vanligvis i små grupper. Ved noen anledninger var imidlertid «en ganske stor skare» samlet. (Apg 11: 26) Jesu halvbror Jakob fant det nødvendig å minne de åndelige israelitter om at de ikke måtte favorisere de rike når menigheten var samlet (gr. synagogẹ). – Jak 2: 1–9.

Betydningen av å samles. Betydningen av å dra full nytte av de foranstaltninger Jehova har truffet for at hans tjenere skal kunne samles og oppnå åndelige velsignelser, blir understreket i forbindelse med den årlige påskefeiringen. Enhver mann som unnlot å feire påsken til tross for at han var ren og ikke var på reise, skulle avskjæres, lide døden. (4Mo 9: 9–14) Da kong Hiskia oppfordret Judas og Israels innbyggere til å komme til Jerusalem for å feire påsken, lød hans budskap i utdrag slik: «Dere Israels sønner, vend om til Jehova . . . Gjør nå ikke nakken stiv, slik deres forfedre gjorde. Gi plass for Jehova og kom til hans helligdom, som han har helliget til uavgrenset tid, og tjen Jehova deres Gud, så hans brennende vrede kan vende seg fra dere. . . . Jehova deres Gud er nådig og barmhjertig, og han kommer ikke til å vende ansiktet bort fra dere hvis dere vender om til ham.» (2Kr 30: 6–9) Hvis de med vilje unnlot å komme, ville det være et vitnesbyrd om at de hadde vendt seg bort fra Gud. De kristne feirer riktignok ikke påsken eller lignende høytider, men Paulus formante dem til ikke å unnlate å komme sammen på Guds folks regelmessige møter, idet han sa: «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.» – He 10: 24, 25; se MENIGHET.