Forutviten vil si å vite noe før det skjer eller blir til. I Bibelen blir begrepet først og fremst, men ikke utelukkende, brukt i tilknytning til Jehova Gud, Skaperen, og hans hensikter. Forutbestemmelse vil si å bestemme, beslutte eller avgjøre noe på forhånd, eller det forhold at noe er forutbestemt.

Ordene på grunnspråkene. De ordene som vanligvis blir oversatt med «forut kjenne; vite på forhånd», «forutviten» og «forutbestemme», finner vi i De kristne greske skrifter, men de samme grunntankene kommer til uttrykk i De hebraiske skrifter.

«Forutviten» er en oversettelse av det greske ordet prọgnosis (av pro, før, og gnọsis, viten, kunnskap). (Apg 2: 23; 1Pe 1: 2) Det beslektede verbet proginọsko blir brukt i to tilfeller i tilknytning til mennesker: i Paulus’ uttalelse om at visse jøder hadde «kjent» ham «fra tidligere», og i Peters henvisning til den «forhåndskunnskap» som mottakerne av hans andre brev hadde. (Apg 26: 4, 5; 2Pe 3: 17) I det siste tilfellet er det innlysende at denne forhåndskunnskapen ikke var ubegrenset; det vil si, den innebar ikke at disse kristne hadde kjennskap til alle detaljer med hensyn til tid, sted og omstendigheter i forbindelse med de framtidige begivenheter og forhold som Peter hadde skrevet om. Men som en følge av at Peter og andre bibelskribenter var blitt inspirert av Gud, visste de i grove trekk hva som var i vente.

«Forutbestemme» er en oversettelse av det greske verbet proorịzo (av pro, før, og horịzo, avmerke eller fastsette grensen). (Det norske ordet «horisont» kommer av det greske ordet horịzon, som betyr det «avgrensende» eller «begrensende».) Hva det greske verbet horịzo innebærer, framgår av Jesu uttalelse om at han, «Menneskesønnen», skulle gå bort «i samsvar med det som [var] stukket ut [horismẹnon]». Paulus sa at Gud «bestemte [horịsas] de fastsatte tider og de fastlagte grenser for menneskenes bosetning». (Lu 22: 22; Apg 17: 26) Det samme verbet blir brukt i forbindelse med menneskers beslutninger, som  for eksempel da disiplene «bestemte [họrisan] . . . seg» for å sende noe til hjelp for sine trengende brødre. (Apg 11: 29) Men når det refereres til egentlig forutbestemmelse i De kristne greske skrifter, er det alltid med henblikk på Gud.

Faktorer en må være klar over. For å forstå hva Guds forutviten og forutbestemmelse innebærer, er det visse faktorer det er nødvendig å være klar over.

For det første: Bibelen viser tydelig at Gud er i stand til å ha forutviten og til å forutbestemme. Jehova selv peker på at denne evnen utgjør et bevis for hans guddommelighet. Han kan ha forutviten om og forutbestemme begivenheter som innebærer frelse og befrielse, og likeledes handlinger som innebærer dom og straff, og han kan sørge for at slike begivenheter finner sted. Hans utvalgte folk er vitner om disse kjensgjerningene. (Jes 44: 6–9; 48: 3–8) En slik guddommelig forutviten og forutbestemmelse utgjør grunnlaget for all sann profetering. (Jes 42: 9; Jer 50: 45; Am 3: 7, 8) Gud utfordrer de nasjonene som motarbeider hans folk, til å framlegge beviser for den guddommelighet de tilskriver sine mektige og sine avguder. Han oppfordrer dem til å gjøre det ved å forutsi lignende frelsesgjerninger eller domshandlinger og deretter få dem til å inntreffe. Deres manglende evne til å gjøre dette viser at deres avguder er «vind og noe uvirkelig». – Jes 41: 1–10, 21–29; 43: 9–15; 45: 20, 21.

En annen faktor vi må ta i betraktning, er at Guds fornuftutstyrte skapninger har handlefrihet på det moralske område. Bibelen viser at Gud gir slike skapninger det privilegium og det ansvar å treffe frie valg, å ha moralsk handlefrihet (5Mo 30: 19, 20; Jos 24: 15), og at han dermed forlanger at de må stå til regnskap for sine handlinger. (1Mo 2: 16, 17; 3: 11–19; Ro 14: 10–12; He 4: 13) De er altså ikke bare automater eller roboter. Menneskene kunne ikke virkelig være skapt «i Guds bilde» hvis de ikke hadde moralsk handlefrihet. (1Mo 1: 26, 27; se FRIHET.) Det sier seg selv at det ikke kan være noen konflikt mellom Guds forutviten (og forutbestemmelse) og det prinsipp at hans fornuftutstyrte skapninger har en fri vilje.

En tredje faktor vi må ta i betraktning, en faktor som av og til blir oversett, gjelder Guds moralnormer og egenskaper, deriblant hans rettferdighet, ærlighet, upartiskhet, kjærlighet, barmhjertighet og godhet. Vår forståelse av Guds bruk av evnen til å ha forutviten og til å forutbestemme må derfor alltid harmonere med alle disse faktorene, ikke bare noen av dem. Det er innlysende at hva som helst Gud har forutviten om, nødvendigvis må bli en realitet, for han «kaller de ting som ikke er, som om de var». – Ro 4: 17.

Vet Gud på forhånd alt menneskene kommer til å gjøre?

Følgende spørsmål oppstår da: Gjør Gud full bruk, ubegrenset bruk, av sin evne til forutviten? Forutser han og har han forutviten om alle de framtidige handlinger som vil bli utført av alle hans skapninger, både de åndelige og de menneskelige? Og forutbestemmer han disse handlingene? Bestemmer han til og med på forhånd hvordan det til slutt skal gå med alle hans skapninger? Bestemmer han det allerede før de er blitt til?

Eller er det slik at Gud bruker sin evne til forutviten på en selektiv og veloverveid måte, slik at han forutser og har forutviten om det han velger å vite, mens det er andre ting han velger ikke å forutse eller å ha forutviten om? Er det slik at Gud ikke avgjør sine skapningers endelige skjebne før de blir til, men at han avgjør den når han feller sin dom over deres livsløp og over den holdning de har vist under prøvelser? Svaret på disse spørsmålene må nødvendigvis utledes av Bibelen og de opplysninger den gir om Guds gjerninger og hans handlemåte overfor sine skapninger, deriblant det som er blitt åpenbart gjennom hans Sønn, Kristus Jesus. – 1Kt 2: 16.

Predestinasjonslæren. Den oppfatning at Gud gjør ubegrenset bruk av sin evne til forutviten, og at han forutbestemmer alle enkeltpersoners livsløp og skjebne, blir kalt predestinasjonslæren. Dens tilhengere hevder at Guds guddommelighet og fullkommenhet må innebære at han er allvitende, ikke bare med hensyn til fortid og nåtid, men også når det gjelder framtiden. Ifølge denne oppfatningen ville det være et tegn på ufullkommenhet hvis han ikke hadde forutviten om alle saker til minste detalj. Som bevis for at Gud forutbestemmer sine skapningers liv før de blir født, henvises det blant annet til Isaks tvillingsønner, Esau og Jakob (Ro 9: 10–13). Visse skriftsteder, for eksempel Efeserne 1: 4, 5, blir også brukt som bevis for at Gud hadde forutviten om og forutbestemte framtiden til alle sine skapninger allerede før han begynte å skape.

For at denne oppfatningen skal være riktig, må den naturligvis stemme overens med alle de faktorene som er nevnt ovenfor, deriblant Bibelens redegjørelse for Guds egenskaper, normer og hensikter og hans rettferdige måte å forholde seg  til sine skapninger på. (Åp 15: 3, 4) Det er derfor god grunn til å undersøke hva predestinasjonslæren innebærer.

En slik oppfatning forutsetter at Gud før han skapte engler og mennesker, brukte sin evne til forutviten og forutså og på forhånd visste om alt det som skapelsen av dem ville medføre – deriblant at en av hans åndesønner ville gjøre opprør, at det første menneskeparet i Eden deretter ville gjøre opprør (1Mo 3: 1–6; Joh 8: 44), og alle de dårlige følgene dette opprøret ville få helt fram til vår tid og senere. Dette ville nødvendigvis bety at alt det onde som har skjedd opp gjennom historien (forbrytelser og umoral, undertrykkelse og derav følgende lidelser, løgn og hykleri, samt falsk tilbedelse og avgudsdyrkelse), en gang, før skapelsen, bare eksisterte i Guds sinn, i form av hans detaljerte forutviten om framtiden.

Hvis menneskenes Skaper faktisk hadde brukt sin evne til å ha forutviten om alt som ville skje etter menneskenes skapelse, da ville absolutt alt det onde som har skjedd etter skapelsen, med overlegg ha vært utløst av Gud da han sa: «La oss danne mennesker.» (1Mo 1: 26) Dette gjør det berettiget å reise tvil om predestinasjonslæren kan være fornuftig og rimelig, spesielt siden disippelen Jakob viser at uorden og andre onde ting ikke kommer ovenfra, fra Gud, men er «jordiske, dyriske, demoniske» i sitt opphav. – Jak 3: 14–18.

Gjør Gud ubegrenset bruk av sin evne til forutviten? Den påstand at Gud ikke ville være fullkommen hvis han ikke hadde forutviten om alle framtidige begivenheter og omstendigheter, er egentlig basert på en vilkårlig oppfatning av hva fullkommenhet innebærer. En rett definisjon av fullkommenhet betinger ikke en slik absolutt og altomfattende forutviten, siden det at noe er fullkomment, egentlig vil si at det fullt ut holder mål i henhold til de normer for feilfrihet som er fastsatt av en som er kvalifisert til å bedømme dets kvaliteter. (Se FULLKOMMENHET.) I siste instans må det være Guds egen vilje og det som behager ham, og ikke menneskers meninger eller oppfatninger, som er avgjørende for hva som er fullkomment. – 5Mo 32: 4; 2Sa 22: 31; Jes 46: 10.

La oss illustrere dette: Guds allmakt er unektelig fullkommen og ubegrenset. (1Kr 29: 11, 12; Job 36: 22; 37: 23) Men det at han er fullkommen i styrke, betyr ikke at han må bruke sin allmakt i full utstrekning i hvert enkelt tilfelle. Det er tydelig at han ikke har gjort det, for hvis han hadde det, ville ikke bare visse oldtidsbyer og visse nasjoner ha blitt tilintetgjort, men hele jorden og alt som fyller den, ville ha blitt utslettet for lenge siden ved at Gud fullbyrdet sine dommer under mektige tilkjennegivelser av mishag og vrede, slik han gjorde i forbindelse med vannflommen og ved andre anledninger. (1Mo 6: 5–8; 19: 23–25, 29; jf. 2Mo 9: 13–16; Jer 30: 23, 24.) Når Gud utøver sin makt, gjør han det derfor ikke ved å slippe løs hele sin ubegrensede kraft, men han sørger hele tiden for at maktutøvelsen er avpasset etter hans hensikt og – når det er berettiget – moderert av hans barmhjertighet. – Ne 9: 31; Sl 78: 38, 39; Jer 30: 11; Kla 3: 22; Ese 20: 17.

Hvis Gud likeledes i visse henseender velger å bruke sin ubegrensede evne til forutviten på en selektiv måte og i den utstrekning det behager ham, da kan selvfølgelig ikke noe menneske eller noen engel med rette si: «Hva er det du gjør?» (Job 9: 12; Jes 45: 9; Da 4: 35) Det er derfor ikke et spørsmål om evne, om hva Gud kan forutse, vite på forhånd og forutbestemme, for «for Gud er alt mulig». (Mt 19: 26) Det er et spørsmål om hva Gud finner ønskelig å forutse, vite på forhånd og forutbestemme, for «alt han har funnet behag i å gjøre, har han gjort». – Sl 115: 3.

Gud bruker sin evne til forutviten på en selektiv måte. Alternativet til predestinasjonslæren, nemlig den oppfatning at Gud utøver sin evne til forutviten på en selektiv og veloverveid måte, vil måtte harmonere med Guds egne rettferdige normer og stemme overens med det han åpenbarer om seg selv i sitt Ord. En rekke skriftsteder viser i strid med predestinasjonslæren at Gud har gransket en foreliggende situasjon og så har truffet en avgjørelse på grunnlag av denne undersøkelsen.

I 1. Mosebok 11: 5–8 fortelles det for eksempel at Gud rettet sin oppmerksomhet mot jorden og vurderte situasjonen i Babel, og at han dernest, på det tidspunktet, avgjorde hva han skulle gjøre for å sette en stopper for det prosjektet som var i gang der. Etter at ondskapen hadde utviklet seg i Sodoma og Gomorra, sa Jehova til Abraham at han hadde besluttet å undersøke (ved hjelp av sine engler) om innbyggerne ’handlet helt i samsvar med det ropet som var kommet til ham over den’. Så sa han: «Og hvis ikke, kan jeg få vite det.» (1Mo 18: 20–22; 19: 1) Gud talte om å ’lære Abraham å kjenne’, og da Abraham gikk så langt at han var i ferd med å ofre Isak, sa Jehova: «Nå vet jeg for visst at du er gudfryktig, siden du ikke har holdt din sønn, din eneste, tilbake fra meg.» – 1Mo 18: 19; 22: 11, 12; jf. Ne 9: 7, 8; Ga 4: 9.

At Guds forutviten er selektiv, vil si at han kan velge å ikke vite absolutt alt hans skapninger kommer til å foreta seg i framtiden. Dette innebærer  at Gud i all oppriktighet kunne gi det første menneskepar utsikt til å få evig liv på en jord fri for ondskap, og at historiens forløp fra skapelsen av ikke rett og slett ville være en gjentagelse av det som allerede var blitt forutsett og forutbestemt. Det at han påla sin første jordiske sønn og datter å virke som hans fullkomne og syndfrie representanter og fylle jorden med sitt avkom og gjøre den til et paradis og dessuten å ha herredømme over dyrene, var således et privilegium han gav dem i sin kjærlighet, og det var et uttrykk for hans oppriktige ønske for dem – og ikke bare en oppgave som de på forhånd var dømt til å mislykkes med. Det at han satte dem på prøve ved hjelp av «treet til kunnskap om godt og ondt», og det at han skapte «livets tre» i Edens hage, ville ha vært meningsløst og kynisk hvis han på forhånd hadde visst at de kom til å synde og aldri ville kunne spise av «livets tre». – 1Mo 1: 28; 2: 7–9, 15–17; 3: 22–24.

Det å tilby en annen noe meget ønskverdig på betingelser som man på forhånd vet at vedkommende umulig kan oppfylle, oppfattes som både hyklersk og grusomt. Guds Ord omtaler evig liv som et mål det er mulig for alle mennesker å nå. Etter at Jesus hadde oppfordret sine tilhørere til å ’fortsette å be og lete’ for å få gode ting fra Gud, pekte han på at en far ikke gir sitt barn en stein eller en slange når det ber om brød eller en fisk. Dernest viste han hvordan hans Far ser på det å skuffe et menneske som har berettigede forhåpninger. Han sa: «Når altså dere, enda dere er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer vil ikke da deres Far, som er i himlene, gi gode ting til dem som ber ham!» – Mt 7: 7–11.

Tilbudene om og mulighetene til å oppnå de goder og evige velsignelser som Gud åpner veien til for alle mennesker, er derfor reelle. (Mt 21: 22; Jak 1: 5, 6) Han kan i all oppriktighet oppfordre menneskene til å ’vende om fra sine overtredelser og forbli i live’, slik han gjorde overfor Israels folk. (Ese 18: 23, 30–32; jf. Jer 29: 11, 12.) Han kunne rimeligvis ikke gjøre dette hvis han visste at de som enkeltindivider var forutbestemt til å dø i ondskap. (Jf. Apg 17: 30, 31; 1Ti 2: 3, 4.) Som Jehova sa til Israel: «Jeg sa heller ikke til Jakobs ætt: ’Søk meg forgjeves.’ Jeg er Jehova, som taler det som er rettferdig, som kunngjør det som er rettskaffent. . . . Vend dere til meg og bli frelst, alle dere ved jordens ender.» – Jes 45: 19–22.

Apostelen Peter skriver likeledes: «Jehova er ikke sen med hensyn til sitt løfte [om den forestående regnskapets dag], slik noen betrakter senhet, men han er tålmodig med dere, ettersom han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger.» (2Pe 3: 9) Hvis Gud allerede tusenvis av år på forhånd hadde visst og forutbestemt nøyaktig hvilke mennesker som skulle oppnå evig frelse, og hvilke som skulle bli tilintetgjort for evig, kunne man spørre om det hadde vært noen mening i en slik ’tålmodighet’ fra Guds side, og om hvor oppriktig hans ønske var om at ’alle skulle nå fram til anger’. Apostelen Johannes skrev under inspirasjon at «Gud er kjærlighet», og apostelen Paulus sier at kjærligheten «håper alt». (1Jo 4: 8; 1Kt 13: 4, 7) I harmoni med denne fremtredende, guddommelige egenskapen inntar Gud i oppriktighet en åpen og vennlig holdning til alle mennesker – siden han ønsker at de skal oppnå frelse – inntil de eventuelt viser seg å være uverdige i den grad at det ikke er noe håp for dem. (Jf. 2Pe 3: 9; He 6: 4–12.) Apostelen Paulus sier i samsvar med dette at «Guds godhet søker å lede deg til anger». – Ro 2: 4–6.

Endelig ville det ikke vært riktig å si at Kristi Jesu gjenløsningsoffer ble gjort tilgjengelig for alle mennesker, hvis det på grunnlag av Guds forutviten hadde vært slik at muligheten til å få nyte godt av det allerede var ugjenkallelig stengt for noen, kanskje for millioner av mennesker, allerede før de ble født, slik at de aldri ville kunne vise seg verdige til det. (2Kt 5: 14, 15; 1Ti 2: 5, 6; He 2: 9) Når det sies at Gud er upartisk, er det klart at det ikke bare er en talemåte. «I enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» (Apg 10: 34, 35; 5Mo 10: 17; Ro 2: 11) Alle mennesker har en reell mulighet til å «søke Gud, om de kunne famle etter ham og virkelig finne ham, skjønt han i virkeligheten ikke er langt borte fra en eneste av oss». (Apg 17: 26, 27) Det er ikke noe falskt håp eller tomt løfte som kommer til uttrykk i den guddommelige oppfordringen i slutten av Åpenbaringen: «La enhver som hører, si: ’Kom!’ Og la enhver som tørster, komme; la enhver som ønsker det, ta livets vann for intet.» – Åp 22: 17.

Eksempler på Guds forutviten og forutbestemmelse. Gjennom hele Bibelens beretning er det at Gud gjør bruk av sin evne til forutviten og til å forutbestemme, alltid knyttet til hans egne hensikter og hans egen vilje. Det å fatte en hensikt vil si å sette seg noe fore, sette seg et mål, ta sikte på å oppnå noe bestemt. (Det greske ordet prọthesis, som blir oversatt med «hensikt» og «forsett», betyr bokstavelig «det å sette eller stille [noe] fram eller foran».) Siden Guds hensikter med sikkerhet vil bli gjennomført, kan han ha forutviten om resultatene, om den endelige virkeliggjørelsen av sine hensikter, og han kan  forutbestemme både dem og de skritt han måtte finne det for godt å ta for å gjennomføre dem. (Jes 14: 24–27) Jehova blir derfor omtalt som den som ’former’ eller ’utformer’ (oversatt fra det hebraiske ordet jatsạr, som er beslektet med ordet for «pottemaker» [Jer 18: 4]) sin hensikt angående framtidige begivenheter eller handlinger. (2Kg 19: 25; Jes 46: 11; jf. Jes 45: 9–13, 18.) Som den store Pottemaker ’virker Gud alle ting i samsvar med den måten hans vilje tilråder’, i overensstemmelse med sin hensikt (Ef 1: 11), og han «lar alle sine gjerninger virke sammen» til beste for dem som elsker ham. (Ro 8: 28) Det er derfor spesielt i forbindelse med sine egne hensikter at Gud «fra begynnelsen forteller om enden, og fra fordums tid om de ting som ikke er gjort». – Jes 46: 9–13.

Gud skapte de to første menneskene fullkomne, og han kunne se på resultatet av hele sin skapergjerning og konstatere at det var «meget godt». (1Mo 1: 26, 31; 5Mo 32: 4) I beretningen heter det videre at han «begynte å hvile», ikke at han mistroisk begynte å bekymre seg for menneskeparets framtidige handlinger. (1Mo 2: 2) Han kunne «hvile», for på grunn av hans allmakt og overlegne visdom var det ingen framtidig handling, omstendighet eller tilfeldig begivenhet som kunne utgjøre en uoverstigelig hindring eller et uløselig problem som kunne hindre virkeliggjørelsen av hans suverene hensikt. (2Kr 20: 6; Jes 14: 27; Da 4: 35) Det er derfor ikke noe grunnlag i Bibelen for predestinasjonslærens påstand om at hvis Gud avholdt seg fra å bruke sine evner til forutviten på denne måten, så ville hans hensikter stå i fare for å bli forpurret – at de «alltid ville være utsatt for å bli forstyrret på grunn av mangel på forutseenhet», og at han stadig ville måtte «korrigere sitt system når det ble forstyrret av uforutsette handlinger som ble begått av skapninger med fri vilje». En selektiv bruk av evnen til å se inn i framtiden ville heller ikke gi hans skapninger makt til å «velte hans foranstaltninger, få ham til å ombestemme seg til stadighet, irritere ham og forvirre ham», slik predestinasjonslærens tilhengere hevder. (M’Clintock og Strongs Cyclopœdia, 1894, bd. VIII, s. 556) Hvis ikke engang Guds jordiske tjenere har noen virkelig grunn til å ’være bekymret for morgendagen’, sier det seg selv at deres Skaper, som kan betrakte mektige nasjoner som «en dråpe fra et spann», verken har hatt eller har slike bekymringer. – Mt 6: 34; Jes 40: 15.

Forutviten om grupper av personer. Det forekommer også eksempler på at Gud har hatt forutviten om den handlemåte visse grupper eller nasjoner eller det store flertall av menneskene ville komme til å følge, og han har derfor forutsagt hvordan deres framtidige handlinger i store trekk ville arte seg og forutbestemt hvordan han på sin side ville handle overfor dem. Men en slik forutviten eller forutbestemmelse innebærer ikke at de enkelte individer innenfor slike grupper eller deler av menneskeheten blir fratatt muligheten til fritt å velge hvilken handlemåte de personlig vil følge. Dette framgår av følgende eksempler:

Før vannflommen på Noahs tid kunngjorde Jehova at han hadde til hensikt å la jorden bli rammet av denne ødeleggelsen, som resulterte i at både mennesker og dyr mistet livet. Men beretningen i Bibelen viser at Gud traff denne beslutningen først etter at forholdene var blitt så dårlige, med vold og annen ondskap, at det var nødvendig å gripe inn på denne måten. Og Gud «kjenner jo menneskesønnenes hjerte», så han vurderte situasjonen og konstaterte «at alle tilbøyeligheter i [menneskets] hjertes tanker bare var onde hele tiden». (2Kr 6: 30; 1Mo 6: 5) Men noen enkeltpersoner, nemlig Noah og hans familie, oppnådde Guds velvilje og unnslapp tilintetgjørelsen. – 1Mo 6: 7, 8; 7: 1.

Det forholdt seg på lignende måte med Israels nasjon. Selv om Gud gav israelittene mulighet til å bli «et kongerike av prester og en hellig nasjon» ved at de holdt hans pakt, forutsa han omkring 40 år senere, da de befant seg ved grensen til det lovte land, at de ville komme til å bryte hans pakt og som nasjon betraktet bli forlatt av ham. Men denne forutviten var ikke uten forhåndsgrunnlag, for nasjonen hadde allerede vist tilbøyeligheter til ulydighet og opprørskhet. Gud sa derfor: «For jeg kjenner godt den tilbøyelighet som de er i ferd med å utvikle i dag, før jeg fører dem inn i det landet som jeg har sverget om.» (2Mo 19: 6; 5Mo 31: 16–18, 21; Sl 81: 10–13) Gud kunne nå ha forutviten om hva slike tydelige tilbøyeligheter ville føre til i form av økt ondskap, uten at det gjorde ham ansvarlig for slike forhold, akkurat som en person på forhånd kan vite at en bestemt bygning vil forfalle når den er reist av slurvete håndverkere som har brukt dårlige materialer, uten at vedkommende dermed er ansvarlig for dette forfallet. Gud har fastsatt den regel at «hva et menneske enn sår, det skal han også høste». (Ga 6: 7–9; jf. Ho 10: 12, 13.) Enkelte profeter overbrakte profetiske advarsler om hvordan Gud på en forutbestemt måte skulle fullbyrde sine dommer, som alltid var basert på forhold og holdninger som allerede eksisterte. (Sl 7: 8, 9; Ord 11: 19; Jer 11: 20) Men også i disse tilfellene  kunne enkeltpersoner rette seg etter Guds veiledning, irettesettelser og advarsler og derved oppnå hans gunst, og dette skjedde også. – Jer 21: 8, 9; Ese 33: 1–20.

Guds Sønn, som også kunne lese menneskenes hjerter (Mt 9: 4; Mr 2: 8; Joh 2: 24, 25), hadde av Gud fått evnen til forutviten, og han forutsa framtidige forhold og begivenheter og hvordan Guds dommer skulle fullbyrdes. Han forutsa at de skriftlærde og fariseerne som klasse betraktet skulle rammes av Gehennas dom (Mt 23: 15, 33), men han sa ikke dermed at hver enkelt fariseer eller skriftlærd var forhåndsdømt til tilintetgjørelse, slik det framgår av det som skjedde med apostelen Paulus. (Apg 26: 4, 5) Jesus forutsa at det skulle komme veer over Jerusalem og andre byer som ikke angret, men han sa ikke noe som tydet på at hans Far hadde forutbestemt at hvert enkelt menneske i disse byene skulle rammes av disse veene. (Mt 11: 20–23; Lu 19: 41–44; 21: 20, 21) Han hadde også forutviten om hva menneskenes tilbøyeligheter og innstilling ville føre til, og forutsa de forholdene som ville ha utviklet seg blant menneskene ved «avslutningen på tingenes ordning», og hvordan Guds hensikter ville bli gjennomført. (Mt 24: 3, 7–14, 21, 22) Også Jesu apostler kunngjorde profetier som vitnet om Guds forutviten om visse klasser av mennesker, for eksempel «antikrist» (1Jo 2: 18, 19; 2Jo 7), og om hvilket endelikt det er forutbestemt at slike klasser skal få. – 2Te 2: 3–12; 2Pe 2: 1–3; Jud 4.

Forutviten om enkeltpersoner. I tillegg til at Gud kan ha forutviten om forskjellige grupper av mennesker, er også visse enkeltpersoner spesielt nevnt i noen guddommelige forutsigelser. Noen av disse menneskene er Esau og Jakob (som er nevnt tidligere), den farao som hersket da israelittene drog ut fra Egypt, Samson, Salomo, Josjia, Jeremia, Kyros, døperen Johannes, Judas Iskariot og Guds egen Sønn, Jesus.

Når det gjelder Samson, Jeremia og døperen Johannes, gjorde Jehova bruk av sin evne til forutviten allerede før de ble født. Men hans forutviten dreide seg ikke om hva deres endelige skjebne skulle bli. På grunnlag av sin forutviten forutbestemte Jehova at Samson skulle leve som nasireer og begynne å befri Israel fra filisterne, at Jeremia skulle tjene som profet, og at døperen Johannes skulle utføre et forberedende arbeid som forløper for Messias. (Dom 13: 3–5; Jer 1: 5; Lu 1: 13–17) Selv om de ble høyt begunstiget ved at de fikk slike privilegier, var ikke dette noen garanti for at de ville oppnå evig frelse eller for den saks skyld for at de ville komme til å være trofaste til døden (selv om de alle tre var det). Jehova forutsa også at en av Davids mange sønner skulle få navnet Salomo, og han forutbestemte at Salomo skulle bli brukt til å bygge templet. (2Sa 7: 12, 13; 1Kg 6: 12; 1Kr 22: 6–19) Men selv om Salomo ble høyt begunstiget på denne måten og til og med fikk det privilegium å skrive noen av Bibelens bøker, ble han likevel en frafallen på sine eldre dager. – 1Kg 11: 4, 9–11.

Det var på samme måte med Esau og Jakob. Guds forutviten innebar ikke at deres endelige skjebne var fastlagt, men at Gud avgjorde eller forutbestemte hvilken av de folkegruppene som skulle nedstamme fra de to brødrene, som skulle være den sterkeste. (1Mo 25: 23–26) Det at det var forutsett at den ene skulle være sterkest, pekte også fram til at Jakob skulle få førstefødselsretten, en rett som medførte det privilegium å tilhøre den slektslinjen som Abrahams «ætt» skulle komme gjennom. (1Mo 27: 29; 28: 13, 14) På denne måten gjorde Jehova Gud det klart at hans valg av personer til spesielle oppgaver ikke er bundet av sedvaner eller av de framgangsmåter som menneskene venter. Gud gir heller ikke mennesker visse privilegier bare på grunnlag av deres gjerninger, for det kunne få et menneske til å mene at han har «gjort seg fortjent» til slike privilegier, og at han har «rett til dem». Apostelen Paulus understreket dette da han forklarte hvorfor Gud i sin ufortjente godhet gav folk av andre nasjoner privilegier som en gang lot til å være forbeholdt Israel. – Ro 9: 1–6, 10–13, 30–32.

Når Paulus sier at Jehova «elsket Jakob [Israel]», men ’hatet Esau [Edom]’, siterer han fra Malaki 1: 2, 3, som ble skrevet lenge etter Jakob og Esaus tid. Bibelen sier derfor ikke nødvendigvis at Jehova hadde en slik innstilling til tvillingene før de ble født. Det er en vitenskapelig fastslått kjensgjerning at et barns sinnelag og temperament for en stor del blir bestemt ved unnfangelsen på grunn av de arveanlegg det får fra hver av foreldrene. Det sier seg selv at Gud kan se slike anlegg. David sier om Jehova: «Dine øyne så meg til og med da jeg var et embryo.» (Sl 139: 14–16; se også For 11: 5.) Det er umulig å si i hvilken grad denne guddommelige innsikt innvirket på Jehovas forutbestemmelse angående de to guttene, men i alle fall innebar ikke det at han valgte Jakob framfor Esau, i seg selv at Esau eller hans etterkommere, edomittene, ble dømt til tilintetgjørelse. Til og med enkeltmennesker blant kanaaneerne, som var forbannet av Gud, fikk det privilegium å være knyttet til Guds paktsfolk og bli velsignet. (1Mo 9: 25–27; Jos 9: 27; se KANAAN, KANAANEER nr. 2.) Men den «sinnsendring» som Esau ivrig søkte med tårer, var bare  et forgjeves forsøk på å få faren, Isak, til å endre sin beslutning om at den spesielle velsignelsen som var knyttet til den førstefødte, helt og fullt fortsatt skulle være knyttet til Jakob. Dette tydet derfor ikke på at Esau overfor Gud angret sin materialistiske innstilling. – 1Mo 27: 32–34; He 12: 16, 17.

Jehovas profeti angående Josjia gikk ut på at en etterkommer av David skulle få dette navnet, og at han skulle gripe inn mot falsk tilbedelse i byen Betel. (1Kg 13: 1, 2) Over tre hundre år senere ble denne profetien oppfylt av en konge med dette navnet. (2Kg 22: 1; 23: 15, 16) Men Josjia unnlot på den annen side å gi akt på «Nekos ord fra Guds munn», og dette førte til at han ble drept. (2Kr 35: 20–24) Selv om han på forhånd var kjent av Gud og forutbestemt til å gjøre en spesiell gjerning, hadde han fremdeles en fri vilje og kunne velge å gi akt på eller ignorere den veiledning han fikk.

Jehova forutsa også nesten to hundre år på forhånd at han skulle benytte seg av en erobrer som het Kyros, for å utfri jødene fra Babylon. (Jes 44: 26–28; 45: 1–6) Men Bibelen sier ikke at den perseren som til slutt fikk dette navnet som en oppfyllelse av Guds profeti, ble en sann tilbeder av Jehova, og verdslige historiske kilder viser at han fortsatte å dyrke falske guder.

Disse eksemplene på at Gud hadde forutviten om enkeltpersoner før de ble født, strider derfor ikke mot hans åpenbarte egenskaper og kunngjorte normer. Det er heller ikke noe som tyder på at Gud tvang disse menneskene til å handle mot sin egen vilje. Når det gjelder farao, Judas Iskariot og Guds egen Sønn, er det ikke noe som vitner om at Jehova Gud gjorde bruk av sin evne til forutviten før de ble født. Gjennom disse spesielle tilfellene blir visse prinsipper som angår Guds forutviten og forutbestemmelse, belyst.

Et av disse prinsippene går ut på at Gud prøver enkeltpersoner ved å forårsake eller tillate visse omstendigheter eller begivenheter eller ved å la disse menneskene få høre hans inspirerte budskaper, med den følge at de blir nødt til å bruke sin frie vilje til å treffe en avgjørelse og derved åpenbare en bestemt hjertetilstand, som Jehova kan se. (Ord 15: 11; 1Pe 1: 6, 7; He 4: 12, 13) Alt etter hvordan de enkelte reagerer, kan Gud også forme dem i den kurs de har valgt av sin egen frie vilje. (1Kr 28: 9; Sl 33: 13–15; 139: 1–4, 23, 24) «Jordmenneskets hjerte» heller altså først i en bestemt retning, og så styrer Jehova vedkommendes skritt. (Ord 16: 9; Sl 51: 10) Når en blir prøvd, kan ens hjertetilstand festne seg – hjertet kan enten bli forherdet i urettferdighet og opprørskhet eller bli gjort fast i en ubrytelig hengivenhet overfor Jehova Gud med et sterkt ønske om å gjøre hans vilje. (Job 2: 3–10; Jer 18: 11, 12; Ro 2: 4–11; He 3: 7–10, 12–15) Når et menneske har nådd et slikt punkt etter eget valg, er det mulig å ha forutviten om og forutse det endelige resultat av vedkommendes handlemåte uten at det blir begått noen urettferdighet, og uten at vedkommendes frie vilje blir krenket. – Jf. Job 34: 10–12.

Disse prinsippene blir belyst ved det som skjedde med den trofaste Abraham, noe vi allerede har drøftet. Et motsatt tilfelle har vi i den stivsinnete farao som levde da israelittene skulle dra ut fra Egypt. Jehova visste på forhånd at farao ikke kom til å gi israelittene lov til å dra «uten ved en sterk hånd» (2Mo 3: 19, 20), og han forutbestemte den plagen som førte til at de førstefødte døde. (2Mo 4: 22, 23) Det Paulus sier om Guds handlemåte overfor farao, blir ofte feilaktig oppfattet som et uttrykk for at Gud vilkårlig forherder enkeltindividers hjerte i henhold til sin forutbestemte hensikt, uten hensyn til vedkommendes tidligere tilbøyeligheter eller hjertetilstand. (Ro 9: 14–18) Ifølge mange oversettelser sa også Gud til Moses at han skulle ’forherde faraos hjerte’. (2Mo 4: 21; jf. 2Mo 9: 12; 10: 1, 27.) Men noen oversettelser gjengir den hebraiske teksten slik: «Jeg [Jehova] skal la hans [faraos] hjerte bli dristig» (Ro); «jeg skal la hans hjerte bli forherdet» (NV). Til støtte for en slik gjengivelse viser tillegget til Rotherhams oversettelse at anledningen eller tillatelsen til en hendelse på hebraisk ofte blir framstilt som om det var årsaken til hendelsen, og at «også direkte befalinger enkelte ganger ikke skal oppfattes som noe mer enn tillatelser». I 2. Mosebok 1: 17 heter det således bokstavelig ifølge den hebraiske grunntekst at jordmødrene «fikk guttebarna til å leve», mens det i virkeligheten forholdt seg slik at de lot dem leve ved å avholde seg fra å drepe dem. Under henvisning til tre kjente hebraiskkyndige, M.M. Kalisch, H.F.W. Gesenius og B. Davies, sier Rotherham så at tanken i den hebraiske formuleringen i de skriftstedene som gjelder farao, er at «Gud tillot at farao forherdet sitt hjerte – lot ham bli i live – gav ham mulighet og anledning til å fullbyrde den ondskap som var i ham. Det er det hele». – The Emphasised Bible, tillegget, s. 919; jf. Jes 10: 5–7.

Denne forståelsen støttes av det faktum at beretningen tydelig viser at farao selv «forherdet sitt hjerte». (2Mo 8: 15, 32, EN; «gjorde sitt hjerte uimottagelig», NV) Han gjorde derved bruk av sin egen vilje og fulgte sin egen gjenstridige tilbøyelighet, og det var følgene av denne tilbøyelighet  Jehova nøyaktig hadde forutsett og forutsagt. Farao ble nødt til å treffe visse avgjørelser fordi Jehova stadig gav ham nye muligheter, og etter hvert som han traff sine avgjørelser, ble hans innstilling forherdet. (Jf. For 8: 11, 12.) Som apostelen Paulus viser ved å sitere 2. Mosebok 9: 16, tillot Jehova at saken utviklet seg på denne måten inntil han hadde sendt hele ti plager, for å tilkjennegi sin makt og la sitt navn bli gjort kjent over hele jorden.

Forutbestemte Gud at Judas skulle forråde Jesus for å oppfylle en profeti?

Judas Iskariots forræderske handlemåte var en oppfyllelse av en guddommelig profeti og et vitnesbyrd om Jehovas og hans Sønns forutviten. (Sl 41: 9; 55: 12, 13; 109: 8; Apg 1: 16–20) Man kan likevel ikke si at Gud forutbestemte eller predestinerte akkurat Judas til å følge en slik handlemåte. Profetiene forutsa at en som stod Jesus nær, skulle forråde ham, men de fastslo ikke hvem av hans nærmeste som skulle gjøre det. Også i dette tilfellet taler Bibelens prinsipper imot at Gud skulle ha forutbestemt Judas’ handlinger. Apostelen Paulus gav uttrykk for Guds norm da han sa: «Vær aldri snar til å legge hendene på noen; vær heller ikke delaktig i andres synder; hold deg selv ren.» (1Ti 5: 22; jf. 3: 6.) Jesus var så opptatt av at utvelgelsen av hans tolv apostler skulle skje på en klok og riktig måte, at han tilbrakte hele natten i bønn til sin Far før han bekjentgjorde sin avgjørelse. (Lu 6: 12–16) Hvis Gud allerede hadde forutbestemt at Judas skulle bli en forræder, ville Guds veiledning ha vært inkonsekvent, og det ville også ifølge den ovennevnte regelen ha gjort ham delaktig i de syndene Judas begikk.

Alt tyder derfor på at Judas’ hjerte ikke bar noe bestemt preg av å ha en forrædersk innstilling på det tidspunkt da han ble utvalgt til å være en apostel. Han lot en ’giftig rot skyte opp’ og besmitte ham, slik at han vek av fra den rette vei og ikke lenger lot seg lede av Gud, men av Djevelen, og ble en tyv og en forræder. (He 12: 14, 15; Joh 13: 2; Apg 1: 24, 25; Jak 1: 14, 15; se JUDAS nr. 4.) Da Judas’ avvik nådde et visst punkt, kunne Jesus selv lese Judas’ hjerte og forutsi hans forræderi. – Joh 13: 10, 11.

I Johannes 6: 64 fortelles det i forbindelse med at noen av disiplene tok anstøt av visse deler av Jesu lære, at «Jesus visste fra begynnelsen hvem de var som ikke trodde, og hvem den var som skulle forråde ham». Selv om ordet «begynnelse» (gr. arkhẹ) i 2. Peter 3: 4 blir brukt om skapningens begynnelse, kan det også referere til andre tidspunkter. (Lu 1: 2; Joh 15: 27) Da Peter for eksempel fortalte at den hellige ånd falt på folk av andre nasjoner «liksom den også gjorde på oss i begynnelsen», siktet han åpenbart ikke til begynnelsen av sin tjeneste som disippel eller apostel, men til et viktig tidspunkt i sin tjeneste, nemlig pinsedagen i år 33, da den hellige ånd «begynte» å bli utgytt i en bestemt hensikt. (Apg 11: 15; 2: 1–4) Det er derfor interessant å merke seg følgende kommentar til Johannes 6: 64 i Langes Commentary on the Holy Scriptures (s. 227): «Begynnelsen . . . betyr ikke i metafysisk forstand fra alle tings begynnelse, . . . heller ikke fra begynnelsen av hans [Jesu] bekjentskap med hver enkelt, . . . heller ikke fra begynnelsen av hans arbeid med å samle disiplene omkring seg eller begynnelsen av hans messianske tjeneste, . . . men fra begynnelsen til de første skjulte spirer til vantro [som var årsak til at noen disipler tok anstøt]. På samme måte visste han altså fra begynnelsen hvem som skulle forråde ham.» – Oversatt til engelsk og redigert av P. Schaff, 1976; jf. 1Jo 3: 8, 11, 12.

Forutbestemmelse angående Messias. Jehova Gud hadde forutviten om og forutsa Messias’ lidelser, hans død og hans etterfølgende oppstandelse. (Apg 2: 22, 23, 30, 31; 3: 18; 1Pe 1: 10, 11) Virkeliggjørelsen av ting som var bestemt ved at Gud gjorde bruk av sin evne til forutviten, avhang dels av Guds egen maktutøvelse og dels av menneskers handlinger. (Apg 4: 27, 28) Men disse menneskene lot seg villig overliste og bruke av Guds Motstander, Satan Djevelen. (Joh 8: 42–44; Apg 7: 51–54) Når selv de kristne på Paulus’ tid ikke var ’uvitende om Satans planer’, forutså Gud naturligvis de onde ønsker Djevelen ville utvikle og de metoder han ville gjøre bruk av mot Jesus Kristus, Guds Salvede. (2Kt 2: 11) Det sier seg selv at Gud ved sin makt også kunne forpurre eller stanse ethvert angrep eller anslag mot Messias som ikke passet med profetiene om hvordan eller når begivenhetene skulle skje. – Jf. Mt 16: 21; Lu 4: 28–30; 9: 51; Joh 7: 1, 6–8; 8: 59.

Apostelen Peter sier at Kristus, Guds offerlam, var «forut kjent før verdens [kọsmou] grunnleggelse [en form av katabolẹ]». (1Pe 1: 19, 20) Predestinasjonslærens tilhengere mener at dette betyr at Gud hadde denne forutviten før menneskene ble skapt. Det greske ordet katabolẹ, som er oversatt med «grunnleggelse», betyr bokstavelig «nedkasting» eller «nedlegging» og kan sikte til ’unnfangelse’, som i Hebreerne 11: 11.  Det fant sted en «grunnleggelse» av en menneskeverden da Gud skapte det første menneskepar, slik det framgår av Hebreerne 4: 3, 4, men dette paret mistet senere sin stilling som Guds barn. (1Mo 3: 22–24; Ro 5: 12) Ved Guds ufortjente godhet fikk de likevel lov til å sette barn til verden, og et av dem, nemlig Abel, blir spesielt nevnt i Bibelen som en som har oppnådd Guds gunst og satt seg i en slik stilling at han kan bli gjenløst og frelst. (1Mo 4: 1, 2; He 11: 4) Det er verdt å merke seg at Jesus i Lukas 11: 49–51 henviser til «alle profetenes blod som er blitt utøst fra verdens grunnleggelse», og parallelt med dette sier «fra Abels blod til blodet av Sakarja». Jesus knytter altså Abel til «verdens grunnleggelse».

Messias, Kristus, skulle være den lovte Ætt som alle rettferdige mennesker av alle jordens slekter skulle bli velsignet ved hjelp av. (Ga 3: 8, 14) Denne «ætt» ble nevnt for første gang etter opprøret i Eden, men før Abel ble født. (1Mo 3: 15) Dette var omkring 4000 år før «den hellige hemmelighet» ble åpenbart ved at denne messianske «ætt» ble tydelig identifisert. Det kunne derfor sies at det var en hemmelighet som det hadde «vært tidd om i lange tider». – Ro 16: 25–27; Ef 1: 8–10; 3: 4–11.

Da Jehova Guds fastsatte tid var inne, utpekte han sin egen førstefødte Sønn til å fylle rollen som den forutsagte «ætt» og bli Messias. Det er ikke noe som viser at Sønnen var «forutbestemt» til en slik rolle allerede før han ble skapt, eller før opprøret brøt ut i Eden. Det at Gud til slutt valgte ham til å oppfylle profetiene, skjedde heller ikke uten at det allerede var et grunnlag for det. Det nære forholdet som hadde eksistert mellom Gud og hans Sønn i tiden før Sønnen ble sendt til jorden, hadde utvilsomt ført til at Jehova ’kjente’ sin Sønn så godt at han kunne være forvisset om at Sønnen trofast ville oppfylle de profetiske løfter og forbilder. – Jf. Ro 15: 5; Flp 2: 5–8; Mt 11: 27; Joh 10: 14, 15; se JESUS KRISTUS (Prøvd og fullkommengjort).

Forutbestemmelse angående de ’kalte og utvalgte’. Nå gjenstår de skriftstedene som omtaler de kristne «kalte» eller «utvalgte». (Jud 1; Mt 24: 24) Det sies om dem at de er «utvalgt etter Guds, Faderens, forutviten» (1Pe 1: 1, 2), ’utvalgt før verdens grunnleggelse’, ’forutbestemt til å bli adoptert som sønner av Gud’ (Ef 1: 3–5, 11) og ’utvalgt til frelse fra begynnelsen og kalt til dette’ (2Te 2: 13, 14). Hvordan vi skal forstå disse skriftstedene, avhenger av om de dreier seg om en forutbestemmelse angående visse enkeltpersoner eller en forutbestemmelse angående en gruppe personer, nemlig den kristne menighet, som blir omtalt som «ett legeme» (1Kt 10: 17) og består av dem som skal være medarvinger med Kristus Jesus i hans himmelske rike. – Ef 1: 22, 23; 2: 19–22; He 3: 1, 5, 6.

Hvis disse ordene betydde at bestemte enkeltpersoner er forutbestemt til evig frelse, ville det innebære at disse enkeltpersonene aldri ville kunne vise seg å være troløse eller svikte sitt kall, for Guds forutviten om dem kunne aldri vise seg å være unøyaktig, og hans forutbestemmelse om at de skulle oppnå en bestemt skjebne, kunne aldri slå feil eller bli forpurret. Men de samme apostlene som ble inspirert til å skrive de ovenstående ordene, viste også at noen av dem som var ’kjøpt’ og «helliget» ved Kristi gjenløsningsoffers blod, og som hadde «smakt den himmelske frie gave» og «fått del i hellig ånd» og smakt «den kommende tingenes ordnings krefter», skulle komme til å falle fra i den grad at de ikke kunne vekkes til anger, slik at de førte tilintetgjørelse over seg selv. (2Pe 2: 1, 2, 20–22; He 6: 4–6; 10: 26–29) Apostlene var samstemte i sine oppfordringer til dem de skrev til: «[Gjør] deres ytterste for å befeste deres kall og utvelgelse; for hvis dere fortsetter å gjøre disse ting, skal dere aldri noensinne mislykkes.» Og: «Dere [skal] fortsette å arbeide på deres egen frelse med frykt og beven.» (2Pe 1: 10, 11; Flp 2: 12–16) Paulus var «kalt til å være en Jesu Kristi apostel» (1Kt 1: 1), men han mente åpenbart ikke om seg selv at han som enkeltperson var forutbestemt til evig frelse, for han skriver om sine iherdige anstrengelser for å nå «målet» og få «seiersprisen, Guds kall oppad» (Flp 3: 8–15), og om sin bekymring for at han ’på en eller annen måte skulle bli forkastet’. – 1Kt 9: 27.

Den «livets krone» som blir tilbudt slike mennesker, er noe de får på betingelse av at de er trofaste under prøvelser like til døden. (Åp 2: 10, 23; Jak 1: 12) De kan miste sin krone, sin utsikt til å bli konger sammen med Guds Sønn. (Åp 3: 11) Apostelen Paulus gav uttrykk for at han stolte på at «rettferdighetens krone» ble «holdt i forvaring» for ham, men det gjorde han først da han var sikker på at han nærmet seg slutten på sitt jordiske livsløp, at han hadde «fullført løpet». – 2Ti 4: 6–8.

Hvis vi på den annen side oppfatter det slik at de ovennevnte skriftstedene gjelder en klasse mennesker, den kristne menighet eller ’den hellige  nasjon’ som består av de kalte som gruppe betraktet (1Pe 2: 9), viser de at Gud hadde forutviten om og forutbestemte at en slik klasse mennesker ville bli frambrakt (men ikke hvilke enkeltindivider som skulle utgjøre den). Disse skriftstedene vil da innebære at han fastsatte eller forutbestemte hvilket «bilde» alle de som i tidens løp ble kalt til å tilhøre denne klassen, måtte la seg forme etter, alt i samsvar med hans hensikt. (Ro 8: 28–30; Ef 1: 3–12; 2Ti 1: 9, 10) Han forutbestemte også hvilke gjerninger som ville ventes av dem, og at de ville bli prøvd ved at verden påførte dem lidelser. – Ef 2: 10; 1Te 3: 3, 4.

Med hensyn til skriftsteder som omtaler ’navn som er skrevet i livets bok’, se NAVN.

Skjebnetro og predestinasjonslære. Blant fortidens hedenske folkeslag, deriblant grekerne og romerne, var det en utbredt oppfatning at ethvert menneskes skjebne, og spesielt dets livslengde, var fastsatt på forhånd av gudene. Ifølge gresk mytologi var det tre gudinner som avgjorde menneskenes skjebne: Klotho (spinnersken), som spant livstråden, Lakhesis (den som tildeler [mennesket dets] lodd), som avgjorde livslengden, og Atropos (den ubøyelige), som klipte av livstråden når tiden utløp. En lignende triade fantes i romersk mytologi.

Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus (som levde i det første århundre e.v.t.) forsøkte fariseerne å få skjebnetroen til å harmonere med sin tro på Gud og på at menneskene har fått en fri vilje. (Den jødiske krig, København 1997, 2. bok, kap. 8, pkt. 14 [side 126]; Jewish Antiquities, XVIII, 13, 14 [i, 3]) I oppslagsverket The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge heter det: «I kristenheten ble det ikke for alvor utviklet noen predestinasjonslære før Augustins tid [på 300- og 400-tallet e.v.t.].» De såkalte kirkefedrene Justinus, Origenes og Irenaeus, som levde før Augustins tid, «kjenner ikke til noen absolutt predestinasjon; de lærer at menneskene har en fri vilje». (Hastings Encyclopœdia of Religion and Ethics, 1919, bd. X, s. 231) De avviste gnostisismen, og det sies om dem at de i den forbindelse hyppig gav uttrykk for sin tro på at den frie vilje «er en egenskap som er karakteristisk for den menneskelige personlighet, grunnlaget for moralsk ansvarlighet, en gave fra Gud som gjør det mulig for menneskene å velge det som er til Guds behag», og at de talte om «menneskenes selvbestemmelse og Guds veiledning, som ikke er en tvang». – The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge, redigert av S. Jackson, 1957, bind IX, s. 192, 193.