Under romersk herredømme ble en slave som var blitt satt fri, kalt «en frigitt» (gr. apeleutheros), mens en som var «fri» (gr. eleutheros), var fri fra fødselen av og hadde fulle borgerrettigheter, noe som for eksempel gjaldt apostelen Paulus. – Apg 22: 28.

Når en slave formelt ble frigitt, fikk han romersk statsborgerskap, men han kunne ikke velges til noe politisk embete. Det kunne imidlertid hans etterkommere i andre eller iallfall i tredje generasjon. En uformell frigivelse innebar bare at man ble satt fri, og gav ikke statsborgerskap. – Se BORGER, BORGERSKAP.

Ettersom man så det slik at en som var blitt frigitt, tilhørte sin tidligere herres familie, påhvilte det de to parter visse gjensidige forpliktelser. Den frigitte kunne enten bli boende hos sin tidligere herre og fortsette å arbeide for ham eller få et jordstykke og en startkapital, så han kunne komme i gang med selv å tjene til livets opphold. Hvis en frigitt slave døde, begravet hans tidligere herre ham i familiens gravsted, tok hånd om hans eventuelle mindreårige barn og arvet hans eiendeler, hvis han ikke hadde arvinger. Hvis det på den annen side skulle skje at den tidligere herren kom i økonomiske vanskeligheter, krevde loven at en frigitt slave skulle hjelpe ham. Men en tidligere herres rettigheter overfor en frigitt slave gikk ikke i arv.

Det er blitt hevdet at de som tilhørte den såkalte Synagoge av de frigitte [gr. Libertịnon], var jøder som var blitt tatt til fange av romerne og senere hadde fått friheten. Et annet syn går ut på at dette var frigitte slaver som var blitt jødiske proselytter. Ifølge lesemåten i den armenske oversettelsen var de «libyere». – Apg 6: 9.

Som det framgår av Bibelen, er en kristen som er slave for en jordisk herre, i virkeligheten en av Kristi frigitte, i og med at han er blitt utfridd av trelldommen under synd og død. Men en kristen som i fysisk forstand er fri, er en Guds og Jesu Kristi slave og er forpliktet til å holde deres bud, ettersom han er blitt kjøpt for en pris, Jesu dyrebare blod. Dette viser at frihet alltid vil være noe relativt for mennesker, aldri noe absolutt. Sett med Guds øyne er det derfor ingen forskjell mellom slave og fri i den kristne menighet. En kristen har for øvrig ikke rett til å bruke sin frihet som et skalkeskjul for det som er ondt. – 1Kt 7: 22, 23; Ga 3: 28; He 2: 14, 15; 1Pe 1: 18, 19; 2: 16.