Ettersom Jehova Gud er Den Allmektige, universets suverene Hersker og Skaperen av alle ting, er han den eneste som har absolutt, ubegrenset frihet. (1Mo 17: 1; Jer 10: 7, 10; Da 4: 34, 35; Åp 4: 11) Alle andre må bevege seg og handle innenfor rammene av de evner de har fått, og må innordne seg under Guds universelle lover. (Jes 45: 9; Ro 9: 20, 21) Som eksempler kan nevnes tyngdekraften og de lover som styrer de kjemiske reaksjonene, solens innvirkning og vekstprosessene, foruten morallovene. Andres rettigheter og handlinger har også innvirkning på ens frihet. Alle Guds skapninger har altså en relativ frihet.

Man må skjelne mellom begrenset frihet og trelldom. Frihet innenfor gudgitte rammer bringer lykke, mens det å trelle under skapninger, under ufullkommenheten, under svakheter eller under urette ideologier fører til undertrykkelse og utilfredshet. Man må også skjelne mellom frihet og selvrådighet, det at man ignorerer Guds lover og selv avgjør hva som er rett, og hva som er galt. Det sistnevnte vil gå ut over andres rettigheter og skape problemer, noe som framgår av virkningene av den uavhengige, egensindige ånd som Slangen i Eden påvirket Adam og Eva til å legge for dagen. (1Mo 3: 4, 6, 11–19) Sann frihet er begrenset av lover, Guds lover, som gir den enkelte mulighet til fritt å utfolde seg på passende, oppbyggende og gagnlige måter, og som verner om alles rettigheter, noe som fremmer alles lykke. – Sl 144: 15; Lu 11: 28; Jak 1: 25.

Frihetens Gud. Jehova er frihetens Gud. Han utfridde Israels nasjon av trelldommen i Egypt. Han sa til israelittene at de skulle erfare frihet fra nød så lenge de adlød hans bud. (5Mo 15: 4, 5) David talte om «frihet fra bekymring» innenfor Jerusalems boligtårn. (Sl 122: 6, 7) Loven inneholdt imidlertid en bestemmelse om at hebreere som ble fattige, kunne selge seg som slaver, så de kunne skaffe det nødvendigste til seg og sin familie. Men Loven sa også at en slik person skulle bli frigitt i det sjuende året. (2Mo 21: 2) I jubelåret (hvert 50. år) ble det utropt frihet i landet for alle dets innbyggere. Alle hebraiske slaver ble frigitt, og hver enkelt fikk vende tilbake til sin arvelodd. – 3Mo 25: 10–19.

Den frihet som oppnås ved Kristus. Apostelen Paulus talte om menneskehetens behov for å bli frigjort fra «trelldommen under forgjengeligheten».  (Ro 8: 21) Jesus Kristus sa til noen jøder som hadde kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler, og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Overfor dem som trodde at de var frie bare fordi de var kjødelige etterkommere av Abraham, påpekte han at de var syndens slaver, og sa: «Hvis derfor Sønnen frigjør dere, skal dere bli virkelig fri.» – Joh 8: 31–36; jf. Ro 6: 18, 22.

I De kristne greske skrifter sies det om Kristi etterfølgere at de er frie. Paulus viste at de var «barn, ikke av en tjenestepike, men av den frie kvinne» (Ga 4: 31), som han omtaler som «det Jerusalem som er der oppe» (Ga 4: 26). Han kommer så med en formaning: «Til en slik frihet [el.: «med hennes frihet», NW, fotn.] har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen spenne i et trelldomsåk.» (Ga 5: 1) Noen på den tiden som med urette hevdet at de var kristne, hadde sluttet seg til menighetene i Galatia. De forsøkte å få de kristne i Galatia til å oppgi sin frihet i Kristus og prøve å oppnå rettferdighet ved lovgjerninger i stedet for ved tro på Kristus. Paulus advarte om at de derved kunne komme til å falle bort fra Kristi ufortjente godhet. – Ga 5: 2–6; 6: 12, 13.

Den frihet som de første kristne erfarte fra trelldom under synd og død og fra frykt («for Gud har ikke gitt oss feighets ånd, men krafts og kjærlighets og et sunt sinns ånd»), kom til uttrykk ved apostlenes åpenhjertige uttalelser og den frimodige måten de forkynte det gode budskap på. (2Ti 1: 7; Apg 4: 13; Flp 1: 18–20) De var klar over at denne frimodigheten til å tale om Kristus var en verdifull egenskap som de måtte utvikle, verne om og pleie for å kunne oppnå Guds godkjennelse. Det var også passende å nevne dette i sine bønner. – 1Ti 3: 13; He 3: 6; Ef 6: 18–20.

Rett bruk av den kristne frihet. De kristne bibelskribentene, som skrev under inspirasjon, forstod hensikten med at Gud viste ufortjent godhet ved Kristus («dere ble naturligvis kalt til frihet, brødre»), og formante gang på gang de kristne til å verne om sin frihet og ikke trekke veksler på den for å kunne gi seg av med kjødets gjerninger (Ga 5: 13) eller bruke den som et skalkeskjul for det som er ondt (1Pe 2: 16). Jakob talte om å ’skue inn i den fullkomne lov som hører friheten til’, og understreket at det var den som ikke var en glemsom hører, men var en gjerningens gjører, som skulle være lykkelig. – Jak 1: 25.

Apostelen Paulus gledet seg over den frihet han hadde fått ved Kristus, men brukte den ikke til å behage seg selv og benyttet den ikke i en slik grad at det gikk ut over andre. I et brev til menigheten i Korint viste han at han ikke ville krenke andres samvittighet ved å gjøre noe som han bibelsk sett hadde frihet til, men som noen som hadde mindre kunnskap, kunne sette spørsmålstegn ved og ta anstøt av. Som eksempel nevner han det å spise kjøtt som var blitt ofret til en avgud, og som senere var til salgs på torget. Dette hadde Paulus frihet til, men hvis han spiste den slags kjøtt, kunne det få noen som hadde en svak samvittighet, til å kritisere ham og derved sette seg til doms over ham, noe som ville være galt. Paulus sier således: «Hvorfor skulle min frihet bli dømt av en annens samvittighet? Hvis jeg har del i måltidet med takk, hvorfor skal jeg da bli spottet på grunn av det jeg takker for?» Apostelen var ikke desto mindre fast bestemt på å bruke sin frihet på en oppbyggende, ikke på en nedbrytende, måte. – 1Kt 10: 23–33.

Den kamp de kristne utkjemper, og menneskehetens håp. Paulus gjør oppmerksom på en fare som truer den kristne frihet. «Åndens lov, den ånd som gir liv i forening med Kristus Jesus, har frigjort dere fra syndens og dødens lov,» sier han (Ro 8: 1, 2), men peker også på at syndens og dødens lov virker i en kristens lemmer og kjemper for å føre ham i trelldom igjen. For å kunne vinne kampen må derfor en kristen rette sitt sinn mot det som hører ånden til. – Ro 7: 21–25; 8: 5–8.

Etter å ha beskrevet den kamp de kristne utkjemper, omtaler Paulus Kristi medarvinger som «Guds sønner». Deretter omtaler han menneskeheten for øvrig som «skapningen» og framholder Guds storslagne hensikt med den, nemlig «at skapningen selv også skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet». – Ro 8: 12–21.

Brukt billedlig. Da Job ønsket å bli befridd for sine lidelser ved å dø, sammenlignet han det å dø med en frigivelse for dem som led. Han hentyder åpenbart til en slaves harde tilværelse når han sier: «Slaven er frigitt fra sin herre [når han er død].» – Job 3: 19; jf. v. 21, 22.