En person som er beskjeftiget med å fange fugler. (Ord 6: 5; Sl 124: 7) Det ser ut til at man blant hebreerne i første rekke gjorde dette ved hjelp av feller, snarer og nett eller garn. Men man kan også meget godt ha brukt andre redskaper, for eksempel pil og bue, og også slynge.

Etter vannflommen fikk menneskene lov til å spise fugler som var tappet for blod på rette måte. (1Mo 9: 2–4) Moseloven forbød riktignok senere israelittene å spise visse fugler, men mange fugler ble fortsatt regnet for ’rene’ i den forstand at de kunne spises. (5Mo 14: 11–20) Når man under jakt fanget en fugl, skulle man la blodet «renne ut og dekke det til med støv». (3Mo 17: 13, 14) I tillegg til at noen av de fuglene som ble fanget, kunne brukes til føde (Ne 5: 18; 1Kg 4: 22, 23), kunne noen av dem, spesielt turtelduer og dueunger, anvendes til ofring (3Mo 1: 14). Noen av de duene som ble solgt i templet i Jerusalem på Jesu tid, ble sannsynligvis levert av fuglefangere. (Joh 2: 14, 16) Fugler med en praktfull fjærdrakt og fugler som var kjent for sin vakre sang, ble trolig solgt til folk som ville ha dem for selskaps skyld. – Jf. Job 41: 5; 1Kg 10: 22.

Feller og snarer. Det var hovedsakelig de hebraiske ordene moqẹsj og pach som ble brukt om fuglefangernes feller og snarer. Noen mener at moqẹsj («snare»; Am 3: 5) var en snare som ble utløst av fuglefangeren (eller en gruppe fuglefangere), mens pach (Job 22: 10; Sl 91: 3) var en felle som automatisk klappet sammen så snart fuglen var i den. Fuglen ble lokket inn i fellen med list eller ved hjelp av lokkemat. (Ord 7: 23) Det hebraiske ordet for «fuglefanger» (jaqụsj eller jaqọsj) kommer fra verbalroten jaqọsj, som betyr «å legge en snare». – Jer 50: 24.

Fuglefangerne i gammel tid måtte studere de forskjellige fuglenes vaner og særegenheter og bruke godt gjennomtenkte metoder når de skulle skjule og kamuflere fellene. (Jf. Job 18: 10; Sl 64: 5, 6; 140: 5.) På grunn av øynenes plassering på siden av hodet har de fleste fugler et større synsfelt enn det mennesker har. Visse fugler kan også skjelne gjenstander som befinner seg så langt borte at mennesker ville måtte bruke kikkert for å kunne se dem. Dette skarpe synet, og det at fugler av naturen er forsiktige, understreker sannheten i ordspråket: «Forgjeves blir nettet spent ut for øynene på det som har vinger.» – Ord 1: 17.

 Mennesker, som ikke kan forutse framtiden, og som bare har små muligheter for å avverge ulykker, blir sammenlignet med «fugler som fanges i en felle [hebr. bappạch], . . . i en ulykkens tid, når den plutselig faller over dem». (For 9: 12) De rettferdige opplever at det blir lagt sinnrike og skjulte feller og snarer for dem; de onde forsøker å lokke dem med fristelser for å få dem til å falle i moralsk og åndelig henseende. (Sl 119: 110; 142: 3; Ho 9: 8) Falske profetinner blir fordømt fordi de ’jager og fanger sjeler som om de var flygende skapninger’. (Ese 13: 17–23) Men ettersom Jehova er med sine trofaste tjenere, kunne salmisten si: «Vår sjel er lik en fugl som har unnsluppet fuglefangeres felle. Fellen er brutt opp, og vi – vi har sluppet unna.» (Sl 124: 1, 7, 8) Han bad: «Bevar meg for klørne på den fellen [fach] de har lagt for meg, og for de snarer [umoqesjọth, hunkjønn flt. av moqẹsj] som blir lagt av dem som praktiserer det som er skadelig. De onde skal alle sammen falle i sine egne nett, mens jeg for min del går forbi.» – Sl 141: 9, 10.