Fugler er varmblodige, fjærkledde, eggleggende virveldyr. Bibelen har omkring 300 henvisninger til fugler, og 30 forskjellige arter blir nevnt ved navn. Den forteller om deres evne til å fly, som ofte gjør at de unnslipper sine fiender (Sl 11: 1; Ord 26: 2; 27: 8; Jes 31: 5; Ho 9: 11), om at de har sine soveplasser i trær (Sl 104: 12; Mt 13: 32), om at de bygger reder (Sl 84: 3; Ese 31: 6), om at de ble brukt som ofre, spesielt turtelduer og dueunger (3Mo 1: 14; 14: 4–7, 49–53), og som føde (Ne 5: 18), om bruk av eggene (Jes 10: 14; Lu 11: 11, 12) og om Guds omsorg for dem (Mt 6: 26; 10: 29; jf. 5Mo 22: 6, 7).

Fugler var blant de første levende sjeler på jorden, idet de ble skapt på den femte skapelsesdag sammen med havdyrene. (1Mo 1: 20–23) Det ordet som oftest blir brukt om fugler i Bibelen, er det hebraiske ordet ʽof, som har grunnbetydningen «flygende skapning». – 1Mo 1: 20.

G.R. Driver sier at ʽof «synes å beskrive de rytmiske vingeslagene i luften og den forskyvningen av luften som dermed finner sted». (Palestine Exploration Quarterly, London 1955, s. 5) Begrepet omfattet ikke bare alle fuglene (1Mo 9: 10; 3Mo 1: 14; 7: 26), deriblant vaktler (Sl 78: 27; jf. 2Mo 16: 13) og åtselfugler (1Sa 17: 44, 46; 2Sa 21: 10), men også vingete insekter, som ellers blir omfattet av uttrykket «vingete vrimlende [hebr. sjẹrets] skapninger». – 3Mo 11: 13, 20–23; 5Mo 14: 19; se VRIMLENDE SKAPNINGER.

Uttrykket ’gjødd fugl’, som forekommer i 1. Kongebok 4: 23 i EN, NB, KJ og RS, blir behandlet under GJØK.

Det hebraiske ordet tsippọr, som er betegnelsen for fugler i sin alminnelighet, forekommer også i et stort antall skriftsteder. (1Mo 7: 14) Et tredje hebraisk ord, ʽạjit, blir utelukkende brukt om rovfugler.

I De kristne greske skrifter brukes ordene ọrneon, som ganske enkelt betyr «fugl» (Åp 18: 2), og peteinọn og ptenọs, to ord som bokstavelig betyr «flyger». (Ro 1: 23; 1Kt 15: 39; jf. Int.) Ifølge Apostlenes gjerninger 17: 18 omtalte filosofene i Aten apostelen Paulus som en ’pratmaker’. Det greske ordet som er brukt her (spermolọgos), ble brukt om en fugl som plukker opp frø, mens det i overført betydning ble brukt om en person som får fatt i en matbit her og en matbit der ved å tigge eller ved å stjele, eller, som i dette tilfellet, om en som snapper opp og gjentar spredte opplysninger, en som plaprer i vei med intetsigende snakk.

Når en studerer fuglene inngående, vil en finne overbevisende vitnesbyrd om at de, som Bibelen sier, er skapt av Gud. Både fugler og krypdyr legger egg, men krypdyrene er kaldblodige og ofte trege, mens fuglene er varmblodige og hører til de mest aktive av alle jordens skapninger. Fuglene har dessuten uvanlig høy hjerteslagfrekvens. Den evolusjonistiske oppfatning at krypdyrenes skjell og forlemmer etter hvert utviklet seg til fjærkledde vinger, er ikke bare fantasifull, men også uten holdbart grunnlag. Fossilene av de fuglene som kalles Archaeopteryx (gammel vinge) og Archaeornis (gammel fugl), viser riktignok at disse skapningene hadde tenner og en lang hale med virvler, men også at de var fullstendig fjærkledde, hadde føtter som var beregnet til å sitte på grener med, og hadde fullt utviklede vinger. Man har ikke funnet noen mellomformer med skjell som er i ferd med å utvikle seg til fjær, eller med forlemmer som er i ferd med å bli til vinger, forhold som man kunne ha tatt til inntekt for utviklingsteorien. Som Paulus uttrykte det, er fuglenes «kjøtt» av et annet slag enn jordens øvrige skapningers kjøtt. – 1Kt 15: 39.

Salmisten oppfordret de «vingete fugler» til å prise Jehova (Sl 148: 1, 10), noe fuglene også virkelig gjør ved den enestående måten de er konstruert på. En fugl kan ha fra 1000 til over 20 000 fjær. Hver enkelt fjær består av et skaft med hundrevis av stråler som danner en fane, og hver stråle har igjen flere hundre bistråler, som igjen har hundrevis av små haker. Det anslås således at en enkelt, 15 cm lang vingefjær fra en due har flere hundre tusen bistråler og millioner av haker. Ved konstruksjonen av fuglenes vinger og kropp er de aerodynamiske prinsipper anvendt  på en langt mer sinnrik og effektiv måte enn i forbindelse med moderne fly. Knoklene er hule, noe som gjør at en fugl er meget lett. Skjelettet av en fregattfugl med et vingespenn på 2 m veier således bare ca. 110 g. Knoklene i vingene hos visse store fugler som stiger meget høyt, er utstyrt med avstivere i de hule delene som minner om avstiverne i en flyvinge.

Før vannflommen tok Noah fugler med inn i arken parvis, «etter deres slag», for at de skulle bli bevart i live. (1Mo 6: 7, 20; 7: 3, 23) Det er ikke mulig å si med sikkerhet hvor mange forskjellige «slag» av fugler som eksisterte den gangen, ettersom noen fugleslag har dødd ut, enkelte også i nyere tid. Det er imidlertid interessant å merke seg at en moderne vitenskapelig klassifisering ifølge The New Encyclopædia Britannica (1985, bd. 15, s. 14–106) inndeler fuglene i bare 221 «familier», deriblant noen som nå er utdødd, eller som man bare kjenner i fossil form. Innenfor disse «familiene» finnes det naturligvis tusenvis av arter og underarter. – Se ARK nr. 1.

Etter vannflommen frambar Noah ’rene flygende skapninger’ som offer sammen med andre dyr. (1Mo 8: 18–20) Deretter tillot Gud at fugler inngikk i menneskets kosthold så lenge man ikke spiste blodet. (1Mo 9: 1–4; jf. 3Mo 7: 26; 17: 13.) Det at visse fugler den gang ble betraktet som «rene», betyr tydeligvis at Gud på en eller annen måte hadde tilkjennegitt at de var antagelige som offer. Når det gjelder hvorvidt de var egnet som føde, viser den bibelske beretning at ingen fugler ble betegnet som «urene» før den tid da Moseloven ble gitt. (3Mo 11: 13–19, 46, 47; 20: 25; 5Mo 14: 11–20) Grunnene til at noen fugler ble betraktet som seremonielt «urene», blir ikke direkte nevnt i Bibelen. De fleste av disse fuglene var rovfugler eller åtselfugler, men ikke alle. (Se HÆRFUGL.) Dette forbudet ble opphevet etter at den nye pakt var innstiftet, noe Gud gjorde Peter oppmerksom på i et syn. – Apg 10: 9–15.

I noen tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre nøyaktig hvilken fugl det er tale om i Bibelen. Språkforskerne lar seg i alminnelighet lede av betydningen av ordets rot, ettersom denne som regel er beskrivende, av om sammenhengen sier noe om fuglens vaner og tilholdssted, og av hvilke fugler som i dag lever i Bibelens land. I mange tilfeller mener man at navnene er onomatopoetiske, det vil si at de er etterligninger av den lyden fuglen frambringer.

Med sin varierende topografi, fra kjølige fjelltopper til dype, stekende varme daler og fra tørre ørkener til kystsletter, er Palestina, ved den sørøstlige enden av Middelhavet, et naturlig hjemsted for et stort antall fuglearter. Hermon-fjellet i nord er det meste av året dekket av snø, mens det er varmt og tropisk 200 km lenger sør, langs Jordans nedre løp og i nærheten av Dødehavet. Hver geografisk sone – den alpine, den tropiske og den tempererte sonen og dessuten ørkensonen – har sitt spesielle fugleliv. (Sl 102: 6; 104: 16, 17) Palestina ligger dessuten langs en av de viktige trekkrutene som storker, turtelduer, vaktler, tårnseilere, svaler, bulbuler, gjøker og andre trekkfugler følger mot nord fra Afrika om våren eller mot sør fra Europa og Asia om høsten. (Høy 2: 11, 12; Jer 8: 7) Det anslås at det i løpet av året kan finnes omkring 470 fuglearter i Palestina. Ettersom en stor del av skogene og vegetasjonen for øvrig er blitt borte i århundrenes løp, er det sannsynlig at fuglebestanden var enda større i bibelsk tid.

Spesielt bemerkelsesverdig er det store antall rovfugler (hebr. ʽạjit) som finnes i Palestina, deriblant ørner, hauker, falker, glenter og gribber. Da Abraham i sin tid frambar et offer som bestod av visse dyr og fugler, forsøkte noen rovfugler å slå ned på offeret, slik at Abraham gang på gang måtte jage dem vekk inntil solen begynte å gå ned. (1Mo 15: 9–12; jf. 2Sa 21: 10.) Når disse fuglene søker etter føde, er det deres svært skarpe syn som er til størst hjelp for dem, ikke luktesansen, som er forholdsvis svak.

Det velkjente synet av åtselfugler som samlet seg om et åtsel, ble brukt som et bilde for å advare en fiende om ulykke (1Sa 17: 44, 46), og det samme bildet inngikk gjentatte ganger i de inspirerte profetiske advarslene til Israels folk og dets herskere (5Mo 28: 26; 1Kg 14: 11; 21: 24; Jer 7: 33; 15: 3) og til fremmede nasjoner (Jes 18: 1, 6; Ese 29: 5; 32: 4). Den som Jehova brukte til å fullbyrde sin dom, ble billedlig framstilt som en rovfugl. (Jes 46: 11) Om en by eller et land som skulle legges øde, ble det sagt at visse fugler som gjerne lever på ensomme steder, skulle ha sin bolig der (Jes 13: 19–21; jf. Åp 18: 2), eller at alt fugleliv skulle forsvinne (Jer 4: 25–27; 9: 10; 12: 4; Ho 4: 3; Sef 1: 3). Den kunngjøring som går ut til alle fuglene om at de skal samles for å forsyne seg av likene av Gog av Magog og hans hop (Ese 39: 1–4, 17–21), har en parallell i den tilsvarende kunngjøringen i Åpenbaringen om at nasjonenes herskere og deres hærer som følge av at Kongen Jesus Kristus fullbyrder dommen, skal bli til føde for «alle fuglene som flyr i midthimmelen». – Åp 19: 11–21; se i motsetning til dette Guds trøstende ord til sitt folk i Ho 2: 18–20.

Det var forbudt for israelittene å tilbe bilder av fugler som et symbol på den sanne Gud (5Mo 4: 15–17), mens tilbedelse av fugler var utbredt  blant de hedenske nasjoner, især i Egypt (Ro 1: 23). I egyptiske graver har man funnet hundrevis av mumier av fugler, især av falker, gribber og ibiser, som alle ble regnet for hellige blant egypterne. I de egyptiske hieroglyfer inngår det ifølge én beregning 22 forskjellige fugletegn.