Tanken om fullkommenhet blir på hebraisk uttrykt med avledninger av slike verb som kalạl (å gjøre fullkommen [jf. Ese 27: 4]), sjalạm (å nå sin fullførelse [jf. Ne 6: 15]) og tamạm (å være fullført, bli fullendt, [jf. Jos 4: 10; Jes 18: 5]). I De kristne greske skrifter blir ordene tẹleios (adjektiv), teleiọtes (substantiv) og teleiọo (verb) brukt på lignende måte, idet de inneholder tanken om å bringe noe til fullendelse, gjøre målet fullt (Lu 8: 14; 2Kt 12: 9; Jak 1: 4), å være fullvoksen eller moden (1Kt 14: 20; He 5: 14), å ha oppfylt den bestemte hensikten eller nådd det fastsatte målet (Joh 19: 28; Flp 3: 12).

Betydningen av å ha den rette synsvinkel. For å få den rette forståelse av hvordan Bibelen bruker begrepet fullkommenhet, er det viktig ikke å begå den vanlige feil å tro at alt som blir kalt fullkomment, er det i absolutt forstand, det vil si uten begrensning. Det er bare Skaperen, Jehova Gud, som er i besittelse av fullkommenhet i en slik absolutt forstand. Jesus kunne derfor si om sin Far: «Ingen er god uten én, Gud.» (Mr 10: 18) Jehova er uforlignelig og derfor verdig til å få all lovprisning. Han er i besittelse av egenskaper og evner som gjør at ingen kan sammenlignes med ham, slik at «hans navn alene er uoppnåelig høyt». (Sl 148: 1–13; Job 36: 3, 4, 26; 37: 16, 23, 24; Sl 145: 2–10, 21) Moses lovpriste Guds fullkommenhet med ordene: «For jeg skal kunngjøre Jehovas navn. Tilskriv vår Gud storhet! Klippen – fullkomment er hans verk, for alle hans veier er rettvishet. En trofasthetens Gud, hos hvem det ikke er urett; rettferdig og rettskaffen er han.» (5Mo 32: 3, 4) Alle Guds veier, ord og lovbud er fullkomne, lutret, uten feil og mangler. (Sl 18: 30; 19: 7; Jak 1: 17, 25) Det vil aldri finnes noen berettiget grunn til å gjøre innsigelser mot, kritisere eller finne feil ved ham eller hans gjerninger; det er tvert imot alltid grunn til å lovprise ham. – Job 36: 22–24.

All annen fullkommenhet er relativ. Når begrepet fullkommenhet brukes om noen annen eller om noe annet, er fullkommenheten derfor relativ, ikke absolutt. (Jf. Sl 119: 96.) Det vil si at noe er fullkomment i forhold til den hensikt eller det formål den som har uttenkt eller laget det, har hatt i tankene, eller i forhold til det som det skal brukes til. Selve betydningen av begrepet «fullkommenhet» krever at det er en som avgjør når «fullkommenheten» eller «fullstendigheten» er nådd, hvor høye normene er, hvilke krav som må oppfylles, og hvilke detaljer som er nødvendige. I siste instans er det Gud, Skaperen, som er Normgiveren og den endelige Dommer, den som bedømmer verket ut fra sine egne rettferdige hensikter og interesser. – Ro 12: 2; se JEHOVA (En Gud med moralnormer).

Ta for eksempel planeten jorden. Etter at Gud hadde fullført sitt verk på den ved slutten av den sjette skapelsesdag, erklærte han at resultatet var «meget godt». (1Mo 1: 31) Jorden oppfylte hans høye normer for fortreffelighet og kunne derfor sies å være fullkommen. Likevel gav han deretter menneskene i oppdrag å ’legge den under seg’, åpenbart i den forstand at de skulle dyrke jorden og gjøre hele kloden, ikke bare Eden, til en Guds hage. – 1Mo 1: 28; 2: 8.

Tabernaklet, det teltet som ble bygd i ødemarken på Guds befaling og i samsvar med hans detaljerte forskrifter, tjente som et forbilde på eller en profetisk modell av et ’større og mer fullkomment telt’, hvor Det aller helligste er Jehovas himmelske bolig, som Kristus Jesus gikk inn i som Øversteprest. (He 9: 11–14, 23, 24) Det jordiske teltet var fullkomment i den forstand at det oppfylte Guds krav og tjente sitt formål. Men da Guds hensikt med det var oppfylt, ble det ikke lenger brukt, og det ble borte. Den fullkommenhet som dets motbilde var i besittelse av, var av en langt høyere art.

Byen Jerusalem med Sion-fjellet ble betegnet som «fullkommen i skjønnhet». (Kla 2: 15; Sl 50: 2) Det betyr ikke at hver eneste lille del av den helt bokstavelig var usedvanlig vakker. Uttrykket sikter snarere til den måten Gud brukte byen på, som hovedstad for sine salvede konger og som det sted hvor hans tempel lå, slik at byens skjønnhet skyldtes den prakt han omgav den med. (Ese 16: 14) Den rike handelsbyen Tyrus blir billedlig framstilt som et skip  hvis bygningsmenn – de som arbeidet for byens materielle interesser – hadde ’gjort dets skjønnhet fullkommen’, idet de hadde fylt byen med luksusvarer fra mange land. – Ese 27: 3–25.

I hvert enkelt tilfelle er det derfor nødvendig å ta sammenhengen i betraktning når en skal avgjøre i hvilken forstand eller i hvilken forbindelse det er tale om fullkommenhet.

Moselovens fullkommenhet. Den loven som ble gitt til Israel gjennom Moses, inneholdt blant annet forordninger om et presteskap og frambæring av forskjellige dyreofre. Som apostelen under inspirasjon viser, kunne ikke Loven, presteskapet eller ofrene – selv om Loven var gitt av Gud og derfor var fullkommen – gjøre dem som var under den, fullkomne. (He 7: 11, 19; 10: 1) I stedet for å frigjøre fra synd og død gjorde den i virkeligheten synden mer åpenbar. (Ro 3: 20; 7: 7–13) Alle disse foranstaltningene fra Gud tjente ikke desto mindre hans hensikt; Loven var en «oppdrager» som skulle lede mennesker til Kristus, idet den dannet en fullkommen «skygge av de kommende goder». (Ga 3: 19–25; He 10: 1) Når Paulus snakker om «en manglende evne fra Lovens side, idet den var svak på grunn av kjødet» (Ro 8: 3), sikter han tydeligvis til det at den kjødelige jødiske øversteprest (som ifølge Moseloven hadde ansvaret for ofringene, og som på soningsdagen gikk inn i Det aller helligste med offerdyrenes blod) ikke maktet ’fullt ut å frelse’ dem som han tjente, slik Hebreerne 7: 11, 18–28 forklarer. Selv om de ofrene som ble frambåret av det aronittiske presteskap, bevirket at folket bevarte et rett forhold til Gud, befridde de dem ikke fullstendig eller på en fullkommen måte for bevisstheten om synd. Apostelen hentydet til dette da han sa at sonofrene ikke kunne ’gjøre dem som trådte fram med dem, fullkomne’, det vil si med hensyn til deres samvittighet. (He 10: 1–4; jf. He 9: 9.) Øverstepresten kunne ikke tilveiebringe den løsepenge som var nødvendig for en fullstendig løskjøpelse fra synden. Det er noe bare Kristi varige prestetjeneste og fyllestgjørende offer kan bevirke. – He 9: 14; 10: 12–22.

Moseloven var ’hellig, rettferdig og god’ (Ro 7: 12, 16), og enhver som i alle henseender kunne leve opp til denne fullkomne loven, ville dermed bevise at han eller hun var fullkommen og verdig til å få tilkjent liv. (3Mo 18: 5; Ro 10: 5; Ga 3: 12) Det var nettopp av den grunn Loven medførte fordømmelse i stedet for liv, ikke fordi Loven ikke var god, men på grunn av den ufullkomne, syndige natur hos dem som var underlagt den. (Ro 7: 13–16; Ga 3: 10–12, 19–22) Lovens fullkommenhet gjorde deres ufullkommenhet og syndighet spesielt åpenbar. (Ro 3: 19, 20; Ga 3: 19, 22) I denne henseende tjente Loven også til å identifisere Jesus som Messias, for han alene kunne holde Loven fullt ut og dermed bevise at han var et fullkomment menneske. – Joh 8: 46; 2Kt 5: 21; He 7: 26.

Bibelens fullkommenhet. De hellige skrifter utgjør et fullkomment budskap fra Gud, et budskap som er lutret, rent og sant. (Sl 12: 6; 119: 140, 160; Ord 30: 5; Joh 17: 17) Fordi det i løpet av noen tusen år er blitt laget mange avskrifter, har det naturlig nok oppstått visse avvik fra den opprinnelige tekst, men det er enighet om at disse er uvesentlige. De avskrifter og oversettelser vi har i dag, er altså ikke helt feilfrie, men de formidler likevel Guds budskap, som er uten feil.

Noen synes kanskje at det er vanskeligere å lese Bibelen enn mange andre bøker, at det krever større innsats og konsentrasjon; de finner kanskje at det er mye der de ikke forstår. Noen kritikere mener kanskje at Bibelen for å kunne sies å være fullkommen burde være fri for det de ved en overfladisk lesning oppfatter som uoverensstemmelser eller selvmotsigelser. Men ikke noe av dette svekker De hellige skrifters fullkommenhet. Den sanne målestokk for dens fullkommenhet består i at den svarer til Jehova Guds opphøyde normer, i at den fullt ut tjener den hensikt han, som dens sanne Forfatter, har tiltenkt den, og i at den som det offentliggjorte Ord fra sannhetens Gud er fri for usannhet. Apostelen Paulus peker på at «de hellige skrifter» er fullkomne, idet han sier: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» (2Ti 3: 15–17) Det De hebraiske skrifter gjorde for israelittene når de gav akt på dem, det hele Skriften gjorde for de kristne i det første århundre, og det Bibelen kan gjøre for mennesker i dag, er et overbevisende vitnesbyrd om at Bibelen er et ideelt redskap i Guds hånd og fullfører det som var Guds hensikt med den. – Jf. 1Kt 1: 18.

Av De hellige skrifter i sin helhet, Guds Sønns lære innbefattet, framgår det at det først og fremst avhenger av den enkeltes hjerte om vedkommende forstår Guds hensikter, gjør hans vilje og oppnår frelse til liv. (1Sa 16: 7; 1Kr 28: 9; Ord 4: 23; 21: 2; Mt 15: 8; Lu 8: 5–15; Ro 10: 10) Bibelen er unik fordi den er i stand til å «skjelne hjertets tanker og hensikter» og åpenbare  et menneskes sanne personlighet. (He 4: 12, 13) Det framgår tydelig av Bibelen at Gud ikke har latt kunnskapen om seg være noe en kan tilegne seg uten anstrengelser. (Jf. Ord 2: 1–14; 8: 32–36; Jes 55: 6–11; Mt 7: 7, 8.) Det er også tydelig at Gud har latt sin hensikt bli åpenbart for de ydmyke og har skjult den for de hovmodige, for ’slik har det behaget ham å handle’. (Mt 11: 25–27; 13: 10–15; 1Kt 2: 6–16; Jak 4: 6) Det at enkeltpersoner med et hjerte som ikke er mottagelig for Bibelens budskap, kan finne ting i den som etter deres mening rettferdiggjør at de avviser dens budskap, dens irettesettelse og dens tukt, er på ingen måte et tegn på at Bibelen er ufullkommen. Det anskueliggjør tvert imot de ovennevnte bibelske punktene og viser at Bibelen er fullkommen ifølge dens Forfatters norm – og det er bare hans norm som teller. (Jes 29: 13, 14; Joh 9: 39; Apg 28: 23–27; Ro 1: 28) Når det gjelder Guds Ord og veier, har det som de verdsligvise betrakter som «dårskap» og som «svakt», stått sin prøve, og hva visdom og kraft angår, har det vist seg å være menneskelige kritikeres teorier, resonnementer og filosofiske ideer langt overlegent. – 1Kt 1: 22–25; 1Pe 1: 24, 25.

Nå som før er tro en viktig forutsetning for å forstå og verdsette Guds fullkomne Ord. Noen mener kanskje at Bibelen burde inneholde visse detaljer og forklaringer om hvorfor Gud i bestemte situasjoner godkjente noen og fordømte andre, eller hvorfor han fulgte en bestemt handlemåte, mens de synes at andre detaljer i Bibelen er overflødige. En bør imidlertid være klar over at hvis Bibelen skulle oppfylle menneskers, for eksempel ens egne, normer og kriterier, ville ikke det være noe bevis for at den oppfylte Guds norm for fullkommenhet. Jehova viser hvor feilaktig det ville være å tro det, idet han erklærer at hans tanker og veier er langt høyere enn menneskers tanker og veier, og han forsikrer at hans ord vil «ha sikker framgang» hva gjennomføringen av hans hensikt angår. (Jes 55: 8–11; Sl 119: 89) Det er nettopp det fullkommenhet betyr, slik det framgår av definisjonen tidligere i denne artikkelen.

Fullkommenhet og den frie vilje. Det foregående hjelper en til å forstå hvordan fullkomne Guds skapninger kunne bli ulydige. Å påstå at fullkomne skapninger ikke kan synde, er å ignorere hva som ligger i begrepet fullkommenhet, og å anta et syn som er i strid med kjensgjerningene. Guds fornuftutstyrte skapninger er skapninger med en fri vilje, idet de selv kan avgjøre hvordan de vil handle, et privilegium som imidlertid innebærer at de også må bære ansvaret for sine handlinger. (5Mo 30: 19, 20; Jos 24: 15) Det er tydelig at det var slik det forholdt seg med det første menneskepar; deres hengivenhet for Gud kunne derfor bli satt på prøve. (1Mo 2: 15–17; 3: 2, 3) Som den som hadde skapt dem, visste Jehova hva han ønsket av sine skapninger, og det framgår av Bibelen at han ikke ønsket en automatisk, rent mekanisk lydighet, men en tilbedelse og tjeneste som utsprang fra et hjerte og et sinn som var tilskyndt av ekte kjærlighet. (Jf. 5Mo 30: 15, 16; 1Kr 28: 9; 29: 17; Joh 4: 23, 24.) Hvis Adam og Eva hadde manglet evnen til å velge i denne saken, ville de ikke ha oppfylt Guds krav; de ville ikke ha vært fullstendige, fullkomne, ifølge hans norm.

Det er viktig å huske at fullkommenhet for menneskers vedkommende er en relativ fullkommenhet, begrenset til det menneskelige virkeområde. Selv om Adam var skapt fullkommen, kunne han ikke gå utenfor de grenser Skaperen hadde satt for ham. Han kunne for eksempel ikke spise jord, grus eller tre uten å ta skade av det. Hvis han forsøkte å innånde vann i stedet for luft, ville han drukne. På tilsvarende måte ville det få dårlige følger hvis han nærte sitt sinn og sitt hjerte med urette tanker. Det ville føre til urette ønsker og til sist medføre synd og død. – Jak 1: 14, 15; jf. 1Mo 1: 29; Mt 4: 4.

At skapningens personlige valg og vilje er avgjørende faktorer, er helt tydelig. Hvis en hevdet at et fullkomment menneske ikke kunne handle urett i et moralsk spørsmål, kunne en ikke da like gjerne hevde at et ufullkomment menneske ikke kunne handle rett i et slikt moralsk spørsmål? Det finnes imidlertid ufullkomne mennesker som handler rett i moralske spørsmål hvor det er tale om lydighet mot Gud, og til og med velger å bli forfulgt framfor å handle annerledes, mens andre samtidig med fullt overlegg handler urett. Det er således ikke alle urette handlinger som kan unnskyldes ved at en viser til menneskelig ufullkommenhet. Personens vilje og valg er avgjørende faktorer. På lignende måte var den menneskelige fullkommenhet alene ikke noen garanti for at det første menneske ville handle rett; det som var utslagsgivende, var i stedet at det gjorde bruk av sin egen frie vilje til å treffe et valg som var motivert av kjærlighet til Gud og til det som var rett. – Ord 4: 23.

Den første synderen og kongen av Tyrus. Før menneskene syndet og ble ufullkomne, hadde synd og ufullkommenhet oppstått i åndeverdenen, slik det framgår av Jesu ord i Johannes 8: 44 og av beretningen i 1. Mosebok, kapittel 3. Klagesangen i Esekiel 28: 12–19 er rettet  til den jordiske «kongen i Tyrus», men får øyensynlig en parallell anvendelse på den åndesønn av Gud som var den første som syndet. Det hovmod denne «kongen i Tyrus» la for dagen, det at han gjorde seg selv til ’en gud’, at han ble kalt en «kjerub», og det at «Eden, Guds hage» blir omtalt, stemmer godt overens med det Bibelen sier om Satan Djevelen, som ble oppblåst av stolthet, og som blir knyttet til slangen i Eden og blir kalt «denne tingenes ordnings gud». – 1Ti 3: 6; 1Mo 3: 1–5, 14, 15; Åp 12: 9; 2Kt 4: 4.

«Kongen i Tyrus», som ikke blir nevnt ved navn, bodde i en by som hevdet at den var «fullkommen i skjønnhet», og kongen selv var «full av visdom og fullkommen [et adjektiv som er beslektet med det hebr. ordet kalạl] i skjønnhet» og «uklanderlig [hebr. tamịm]» på sine veier fra han ble skapt, inntil det ble funnet urettferdighet hos ham. (Ese 27: 3; 28: 12, 15) Klagesangen i Esekiels bok gjelder kanskje i første rekke det tyriske dynasti av konger snarere enn en bestemt konge. (Jf. profetien mot den ikke navngitte «Babylons konge» i Jes 14: 4–20.) Hvis det er tilfellet, siktes det kanskje til de tyriske herskernes vennskapelige og samarbeidsvillige innstilling i Davids regjeringstid og i Salomos regjeringstid, da Tyrus til og med bidrog til byggingen av Jehovas tempel på Moria-fjellet. Til å begynne med var det ikke noe å utsette på den offisielle tyriske holdningen til Jehovas folk, Israel. (1Kg 5: 1–18; 9: 10, 11, 14; 2Kr 2: 3–16) Senere tiders konger forlot imidlertid denne ’uklanderlige’ kursen, og Tyrus gjorde seg fortjent til den fordømmelsen som Guds profeter Joel og Amos, og også Esekiel, uttalte. (Joe 3: 4–8; Am 1: 9, 10) I tillegg til at denne profetien får fram likheten mellom den handlemåte Tyrus’ konge fulgte, og den Guds største fiende fulgte, er den enda et eksempel på hvordan begrepene «fullkommenhet» og «uklanderlighet» kan brukes i begrenset forstand.

Hvordan kunne ufullkomne tjenere for Gud omtales som ’uklanderlige’?

Den rettferdige Noah viste seg å være «uklanderlig blant sine samtidige». (1Mo 6: 9) Job var «uklanderlig og rettskaffen». (Job 1: 8) Lignende uttrykk brukes om andre tjenere for Gud. Ettersom de alle var etterkommere av synderen Adam og derfor selv var syndere, er det klart at de var ’uklanderlige’ i den betydning at de i enhver henseende levde opp til de krav Gud stilte til dem, krav som tok deres ufullkommenhet og svakhet i betraktning. (Jf. Mi 6: 8.) Akkurat som en pottemaker ikke vil forvente den samme kvalitet av en vase som han former av alminnelig leire, som av en som han former av spesielt fin leire, så tar Jehova, når han stiller sine krav, hensyn til ufullkomne menneskers svakhet. (Sl 103: 10–14; Jes 64: 8) Selv om slike trofaste mennesker som følge av sin kjødelige ufullkommenhet begikk feil og overtredelser, var deres hjerte ikke desto mindre «helt [hebr. sjalẹm] med Jehova». (1Kg 11: 4; 15: 14; 2Kg 20: 3; 2Kr 16: 9) Så langt det var mulig for dem, var deres hengivenhet fullstendig og uklanderlig og oppfylte Guds krav i deres tilfelle. Ettersom Gud fant behag i deres tilbedelse og det var han som var deres Dommer, kunne ingen mennesker eller åndeskapninger med rette klandre deres tjeneste for ham. – Jf. Lu 1: 6; He 11: 4–16; Ro 14: 4; se JEHOVA (Hvorfor han kan handle med ufullkomne mennesker).

I De kristne greske skrifter blir menneskenes nedarvede ufullkommenhet tatt i betraktning. I Jakob 3: 2 sies det at hvis noen kunne holde sin tunge i tømme og ikke snuble i ord, ville han være «en fullkommen mann, i stand til . . . å holde hele kroppen i tømme», men i denne henseende ’snubler vi alle mange ganger’. (Jf. Jak 3: 8.) Det er likevel mulig for syndige mennesker i visse henseender å oppnå fullkommenhet i relativ forstand. Jesus sa til sine etterfølgere: «Dere skal derfor være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» (Mt 5: 48) Han talte her om kjærlighet og gavmildhet. Han viste at ens kjærlighet var ufullstendig eller mangelfull hvis en bare elsket dem som gjengjeldte ens kjærlighet. Hans disipler skulle gjøre sin kjærlighet fullkommen eller la den komme til uttrykk i fullt mål ved også å elske sine fiender og derved følge Guds eksempel. (Mt 5: 43–47) På lignende måte fikk den unge mannen som spurte Jesus om hvordan han kunne oppnå evig liv, vite at hans tilbedelse av Gud, som allerede omfattet lydighet mot Lovens bud, fremdeles manglet noe vesentlig. Hvis han ’ville være fullkommen’, måtte han la sin tilbedelse av Gud bli fullendt (jf. Lu 8: 14; Jes 18: 5) ved å gjøre det som fortsatt manglet. – Mt 19: 21; jf. Ro 12: 2.

Apostelen Johannes viser at Guds kjærlighet blir gjort fullkommen i kristne som forblir i forening med Ham, idet de holder hans Sønns ord og elsker hverandre. (1Jo 2: 5; 4: 11–18) En slik fullkommen kjærlighet driver frykten ut og fører til «frimodighet i tale». Sammenhengen viser at Johannes her taler om «frimodighet i tale overfor Gud», for eksempel i bønn. (1Jo 3: 19–22; jf. He 4: 16; 10: 19–22.) Den som Guds kjærlighet fullt ut kommer til uttrykk hos, kan tillitsfullt tre fram  for sin himmelske Far uten å føle seg fordømt i sitt hjerte som en hykler eller en som har Guds mishag. Han vet at han holder Guds bud og gjør det som behager hans Far, og kan derfor fritt uttrykke seg og komme med sine anmodninger overfor Jehova. Han føler det ikke som om han er underlagt visse begrensninger av Gud med hensyn til hva han kan si eller be om. (Jf. 4Mo 12: 10–15; Job 40: 1–5; Kla 3: 40–44; 1Pe 3: 7.) Han blir ikke hemmet av noen sykelig frykt; han kommer ikke til «dommens dag» med skyldfølelse på grunn av en eller annen skamplett eller med noe ønske om å skjule visse ting. (Jf. He 10: 27, 31.) Liksom et barn ikke er redd for å be sine kjærlige foreldre om noe, er heller ikke den som kjærligheten er fullkommengjort eller fullt utviklet hos, redd for å be Gud om noe, men han nærer denne forvissningen: «Uansett hva det er vi ber om i samsvar med hans vilje, så hører han oss. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, vet vi at vi skal få de ting vi har bedt om, ettersom vi har bedt ham om dem.» – 1Jo 5: 14, 15.

Den «fullkomne kjærlighet» driver imidlertid ikke ut enhver form for frykt. Den fjerner ikke den ærbødige, sønnlige frykt for Gud som er et resultat av dyp respekt for hans stilling, makt og rettferdighet. (Sl 111: 9, 10; He 11: 7) Den fjerner heller ikke den normale frykt som får et menneske til om mulig å unngå fare eller beskytte sitt liv, eller den frykt som er en følge av at en plutselig blir skremt. – Jf. 1Sa 21: 10–15; 2Kt 11: 32, 33; Job 37: 1–5; Hab 3: 16, 18.

Ved kjærlighetens ’fullkomne bånd’ oppnås dessuten fullstendig enhet, slik at sanne kristne blir «fullkommengjort til ett». (Kol 3: 14; Joh 17: 23) Fullkommenhet i denne henseende er naturligvis også relativ, ettersom individuelle forskjeller med hensyn til personlighet, evner, vaner og samvittighet og lignende ikke vil bli fjernet. Men når en slik fullkommenhet blir oppnådd, vil den føre til enhet i handling, tro og lære. – Ro 15: 5, 6; 1Kt 1: 10; Ef 4: 3; Flp 1: 27.

Jesu Kristi fullkommenhet. Jesus ble født som et fullkomment menneske. Han var hellig og syndfri. (Lu 1: 30–35; He 7: 26) Hans fysiske fullkommenhet var naturligvis ikke ubegrenset, men lå innenfor de grenser som er satt for mennesker; han ble trett, tørst og sulten, og han kunne dø. (Mr 4: 36–39; Joh 4: 6, 7; Mt 4: 2; Mr 15: 37, 44, 45) Det var Jehova Guds hensikt å bruke sin Sønn som sin Øversteprest til gagn for menneskene. Selv om Jesus var et fullkomment menneske, måtte han ’gjøres fullkommen’ (gr. teleiọo) til denne stillingen, idet han i alle henseender måtte oppfylle de krav hans Far stilte, og føres fram til det mål som var holdt fram for ham. Disse kravene innebar at han ’i alle henseender måtte bli sine «brødre» lik’, idet han måtte utholde lidelser, lære lydighet under prøve, slik som også hans «brødre», eller etterfølgere, måtte. Han kunne således «vise medfølelse med våre svakheter» som en som er blitt «prøvd i alle henseender i likhet med oss, men uten synd». (He 2: 10–18; 4: 15, 16; 5: 7–10) Dessuten måtte han etter sin død som et fullkomment offer og etter sin oppstandelse få udødelighet som en åndeskapning i himmelen og ble således «fullkommengjort for evig» til sitt embete som øversteprest. (He 7: 15 til 8: 4; 9: 11–14, 24) På lignende måte vil alle de som skal tjene som underprester sammen med Kristus, bli «gjort fullkomne», det vil si bli ført til det himmelske mål som de søker, og som de er kalt til. – Flp 3: 8–14; He 12: 22, 23; Åp 20: 6.

’Vår tros Fullender.’ Jesus blir kalt «vår tros Hovedformidler [eller Hovedleder] og Fullender». (He 12: 2) Abrahams tro ble riktignok lenge før Jesu Kristi komme «gjort fullkommen» ved hans gjerninger i tro og lydighet, slik at han oppnådde Guds godkjennelse, og slik at Gud inngikk en pakt med ham som han stadfestet med en ed. (Jak 2: 21–23; 1Mo 22: 15–18) Men troen til alle disse troende menneskene som levde før Jesus begynte sin tjeneste på jorden, var ufullstendig eller ufullkommen i den forstand at de ikke forstod profetiene om Jesus som Guds Ætt og Messias, profetier som den gang ennå ikke var oppfylt. (1Pe 1: 10–12) Ved Jesu fødsel, tjeneste, død og oppstandelse til himmelsk liv gikk disse profetiene i oppfyllelse, og troen på Kristus fikk et sterkt grunnlag å hvile på, et grunnlag som var bekreftet av historiske kjensgjerninger. Troen i denne fullendte, eller fullkommengjorte, forstand kunne derfor sies å være «kommet» ved Kristus Jesus (Ga 3: 24, 25), som derved viste seg å være vår tros «leder» (AT), «førstemann» (LB) eller «Hovedformidler» (NV). Fra sin plass i himmelen fortsatte han å være troens Fullender for sine etterfølgere, idet han utøste hellig ånd over dem på pinsedagen, og ved at han gav dem åpenbaringer som litt etter litt utfylte og videreutviklet deres tro. – Apg 2: 32, 33; He 2: 4; Åp 1: 1, 2; 22: 16; Ro 10: 17.

’Skulle ikke bli gjort fullkomne uten oss.’ Etter å ha nevnt en rekke trofaste menn og kvinner i førkristen tid fra Abel og framover sier apostelen at ingen av disse fikk «del i oppfyllelsen av løftet, fordi Gud hadde forutsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle bli gjort fullkomne uten oss». (He 11: 39, 40) De som her  blir omtalt som «oss», er tydeligvis de salvede kristne (He 1: 2; 2: 1–4), «som har del i det himmelske kall» (He 3: 1), og som Kristus har ’innviet en ny og levende vei’ for inn til det hellige sted i Guds nærhet i himmelen. (He 10: 19, 20) Dette himmelske kall innbefatter det å tjene som Guds og Kristi prester i himmelen under Kristi tusenårige styre. De får også «makt til å dømme». (Åp 20: 4–6) Det himmelske liv og de privilegier de kalte mottar i himmelen, må derfor være det som blir omtalt som «noe bedre», det som Gud hadde forutsett for de salvede kristne. (He 11: 40) Deres åpenbarelse, når de sammen med Kristus går til handling fra himmelen for å fjerne den onde tingenes ordning, vil imidlertid medføre utfrielse fra trelldommen under forgjengeligheten for dem av skapningen som trakter etter å få del i «Guds barns herlige frihet». (Ro 8: 19–22) Hebreerne 11: 35 viser at trofaste menn i førkristen tid bevarte sin ulastelighet under lidelser «for at de skulle kunne oppnå en bedre oppstandelse», tydeligvis en oppstandelse som var bedre enn den som de «døde» som omtales i begynnelsen av verset, fikk, som ble oppreist, men måtte dø igjen. (Jf. 1Kg 17: 17–23; 2Kg 4: 17–20, 32–37.) Når det sies om de trofaste førkristne vitner at de skal bli «gjort fullkomne», må dette derfor henspille på deres oppstandelse, eller gjenreisning til liv, og på at de deretter blir «frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten» ved Øverstepresten Kristi Jesu og hans underpresters tjeneste i tusenårsriket.

Menneskene oppnår igjen fullkommenhet på jorden. Ifølge bønnen «la din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden», vil planeten jorden få erfare den fulle oppfyllelse av Guds hensikter, med alt det som dette innebærer. (Mt 6: 10) Denne onde ordning, som er underlagt Satans herredømme, vil bli tilintetgjort. Alle feil og mangler hos dem av de overlevende som fortsetter å vise tro og lydighet, vil bli fjernet, slik at alt oppfyller Guds normer med hensyn til hva som er fortreffelig, fullstendig og godt. At dette innbefatter fullkommenhet med hensyn til forholdene på jorden og menneskelige skapninger, framgår av Åpenbaringen 5: 9, 10. Det sies der at mennesker som er ’kjøpt til Gud’ (jf. Åp 14: 1, 3), vil bli gjort til «et kongerike og til prester for vår Gud», og at «de skal herske som konger over jorden». Under lovpakten hørte det til prestenes plikter ikke bare å representere mennesker overfor Gud når de frambar sine ofre, men også å verne om nasjonens fysiske sunnhet, idet de gjorde tjeneste i forbindelse med rensingen av dem som var blitt besmittet, og avgjorde om en person var blitt helbredet for spedalskhet. (3Mo 13–15) Prestene skulle dessuten bidra til å forbedre og bevare folkets åndelige og mentale sunnhet. (5Mo 17: 8–13; Mal 2: 7) Ettersom Loven hadde «en skygge av de kommende goder», har vi grunn til å forvente at det himmelske presteskap under Kristus Jesus vil utføre et lignende arbeid under hans tusenårige styre. – He 10: 1; Åp 20: 4–6.

Den gjenløste menneskehet vil få erfare at tårer, sorg, skrik, smerte og død ikke er mer. Det profetiske bildet i Åpenbaringen 21: 1–5 utgjør en forsikring om dette. Gjennom Adam trengte synd, og dermed også lidelse og død, igjennom til alle mennesker (Ro 5: 12); dette hører med til «de ting som var før», og som skal forsvinne. Døden er syndens lønn, og som «den siste fiende skal døden» ved Kristi rikes styre «bli gjort til intet». (Ro 6: 23; 1Kt 15: 25, 26, 56) Dette vil for lydige mennesker bety at de vil komme i den fullkomne tilstand som mennesket befant seg i opprinnelig, ved begynnelsen av menneskeslektens historie i Edens hage. De vil således ikke bare kunne glede seg over fullkommenhet hva tro og kjærlighet angår, men også med hensyn til syndfrihet, idet de helt og fullt vil nå opp til Guds rettferdige normer for menneskene. Profetien i Åpenbaringen 21: 1–5 gjelder også Kristi tusenårige styre, for det «nye Jerusalem», som kommer ned fra himmelen med den følge at menneskenes lidelser opphører, blir framstilt som Kristi ’brud’, eller hans herliggjorte menighet, altså de som utgjør det kongelige presteskap under Kristi tusenårige styre. – Åp 21: 9, 10; Ef 5: 25–32; 1Pe 2: 9; Åp 20: 4–6.

Den fullkommenhet menneskene oppnår, vil være relativ, begrenset til det jordiske, menneskelige plan. Den vil likevel sette dem som oppnår den, i stand til i fullt mål å glede seg over livet her på jorden. «Gledes fylde er for [Jehovas] ansikt», og «Guds telt er hos menneskene», det vil si hos lydige mennesker, mennesker som Jehovas ansikt er vendt mot, idet de har hans godkjennelse. (Sl 16: 11; Åp 21: 3; jf. Sl 15: 1–3; 27: 4, 5; 61: 4; Jes 66: 23.) Fullkommenhet betyr ikke at alt blir likt, slik noen tror. I dyreriket, som er en del av Jehovas ’fullkomne verk’ (1Mo 1: 20–24; 5Mo 32: 4), er det en enorm variasjon. Planeten jordens fullkommenhet er heller ikke uforenelig med variasjon, forandringer eller kontraster; den gir rom for det enkle og det kompliserte, det alminnelige og det spesielle, det sure og det søte, det grove og det fine, skog og enger, fjell og daler. Den omfatter vårens oppkvikkende friskhet, sommerens varme og dens asurblå himmel,  høstens fargeprakt og nysnøens rene skjønnhet. (1Mo 8: 22) Fullkomne mennesker vil heller ikke stereotypt ligne hverandre eller ha nøyaktig den samme personlighet eller de samme anlegg eller evner. Som definisjonene i begynnelsen av artikkelen viser, er det ikke nødvendigvis dette som ligger i ordet fullkommenhet.