[hell; lykke].

1. En sønn som Jakob fikk med Leas tjenestekvinne Silpa, som også ble mor til Gads yngre bror, Asjer. Da Gad ble født i Paddan-Aram ca. 1770 f.v.t., utbrøt Lea: «Med hell!» Herav navnet Gad. (1Mo 30: 9–13; 35: 26) Gad var med sine brødre på to reiser til Egypt for å kjøpe korn av Josef. (1Mo 42: 3; 43: 15) Han var omkring 42 år gammel da han og hans familie flyttet til Egypt sammen med hans far, Jakob, i 1728 f.v.t. (1Mo 46: 6, 7, 16) Da Jakob 17 år senere lå for døden, velsignet han sine tolv sønner, og om Gad sa han: «Når det gjelder Gad, så kommer en røverflokk til å overfalle ham, men han kommer til å overfalle den bakerste baktroppen.» – 1Mo 49: 1, 2, 19.

2. Den stammen som utsprang fra Gads sju sønner. I det andre året etter utgangen av Egypt talte stammens krigere 45 650 mann. (1Mo 46: 16; 4Mo 1: 1–3, 24, 25) Gad inngikk i en avdeling på tre stammer sammen med Ruben og Simeon. Disse stammene lå i leir sør for tabernaklet. (4Mo 2: 10–16) I marsjordenen kom Judas avdeling først, etterfulgt av levittene av Gersjons og Meraris slekter, som bar tabernaklet, og etter dem kom den avdelingen som Gad tilhørte. Eljasaf, De’uels sønn, stod over Gads hær. (4Mo 10: 14–20) Ved slutten av ørkenvandringen talte Gads krigere bare 40 500 mann, altså 5150 færre enn ved den første opptellingen. – 4Mo 26: 15–18.

Område. Mennene i Gads stamme kom til å drive med husdyrhold, i likhet med sine forfedre. (1Mo 46: 32) Derfor bad de om å få området øst for Jordan, som egnet seg til kvegdrift, til arvelodd. Moses tildelte da dette området til Gads, Rubens og halve Manasse stamme; de to sistnevnte stammene hadde også mye buskap. Men Moses stilte som betingelse at disse stammene skulle hjelpe de andre med å erobre området vest for Jordan. Dette gikk de villig med på, og da de hadde bygd kveer av stein til buskapen og byer ’til sine små barn’, stilte de opp med det foreskrevne antall krigere, som skulle gå over Jordan og delta i erobringen av landet. (4Mo 32: 1–36; Jos 4: 12, 13) Gads område hadde vært bebodd av amoritter. Disse var blitt beseiret av israelittene under Moses’ ledelse. – 4Mo 32: 33; 5Mo 2: 31–36; 3: 8–20.

Det landet som Gad bosatte seg i, bestod av lavlandet langs det meste av Jordans østbredd, nesten helt sør til Dødehavet og omtrent nord til Kinneret-sjøen. Gads område omfattet også en del av høysletten og inkluderte Jabbok-elvedalen. En stor del av Gilead lå således i Gads arvelodd. (5Mo 3: 12, 13) Gad grenset opp til Manasse i nord og til Ruben i sør. – Jos 13: 24–28.

Da landet var erobret, gav Josva gadittene deres andel av krigsbyttet og sendte dem tilbake. Nå gikk Gad sammen med Ruben og Manasse om å bygge et stort alter ved Jordan. De andre stammene ble opprørt over dette, men falt til ro da det ble forklart at stammene øst for Jordan hadde bygd alteret for at det skulle være et vitne om at de, liksom stammene vest for Jordan, utelukkende ville tilbe Jehova. Alteret skulle utgjøre en forsikring om at det ikke eksisterte noen splittelse mellom stammene øst for Jordan og stammene vest for Jordan. – Jos 22: 1–34.

Alt dette var i overensstemmelse med Jakobs velsignelse over Gad: «Når det gjelder Gad, så kommer en røverflokk til å overfalle ham, men han kommer til å overfalle den bakerste baktroppen.» (1Mo 49: 19) Stammen var ikke redd for å ha den ene siden av sitt territorium (østsiden) liggende åpen for røverflokker. Når de valgte å bo på høyslettene i øst, var det ikke for å slippe unna kampen om Kanaan. Jakobs siste ord til Gad var som en befaling om at gadittene modig skulle gå til motangrep når røverflokker angrep dem og krenket grensene deres. De skulle overfalle overfallsmennene, jage dem på flukt og forfølge deres bakerste baktropp.

Også Moses omtalte Gads gode egenskaper, da han sa: «Velsignet er den som utvider Gads grenser. Som en løve skal han bo, og han skal rive i  stykker armen, ja issen. Og han kommer til å se seg ut den første delen, for der er en lovgivers andel gjemt. Og folkets overhoder skal samle seg. Jehovas rettferdighet skal han visselig gjennomføre og hans rettslige avgjørelser sammen med Israel.» – 5Mo 33: 20, 21.

Ramot i Gilead, som lå i Gads område, var en av de byene som Moses valgte ut til tilfluktsbyer. (5Mo 4: 41–43) Andre levittiske byer i Gads område var Mahanajim, Hesjbon og Jaser. (Jos 21: 38, 39) Byen Dibon, hvor den berømte Mesja-steinen ble funnet i 1868, var en av en hel rekke byer som gadittene bygde opp igjen da de hadde overtatt området. – 4Mo 32: 1–5, 34, 35.

Støtter David. Mens David «hadde begrenset råderom» på grunn av Saul, var det en rekke hærførere av Gads sønner som krysset Jordan på et tidspunkt da den gikk over sine bredder, og kom til Siklag i Juda for å slutte seg til ham. De beskrives som «tapre veldige menn, hærmenn til krigen, slike som holdt det store skjoldet og lansen klar, og de hadde ansikter som løveansikter, og de var raske som gasellene på fjellene. . . . Den ringeste svarte til hundre, og den største til tusen». (1Kr 12: 1, 8–15) I forbindelse med kampen mot hagrittene og deres allierte fortelles det om disse (og mennene fra Ruben og Manasse): «Det var til Gud de ropte om hjelp i krigen, og han bønnhørte dem fordi de satte sin lit til ham.» Resultatet ble at de tok svært mange krigsfanger og store mengder husdyr. – 1Kr 5: 18–22.

Følger Jeroboam. Da riket ble delt, støttet Gads stamme den nordlige fraksjonen, som ble ledet av Jeroboam. Flere år senere, på Jehus tid, da ’Jehova begynte å skjære stykke for stykke av Israel’, ble Gad, som lå utsatt til ved østgrensen, en del av slagmarken mellom nordriket Israel og Syria. (2Kg 10: 32, 33) Til slutt inntok assyrerkongen Tiglat-Pileser III Gads område og førte innbyggerne i fangenskap. Dermed ble det mulig for ammonittene å overta området. – 2Kg 15: 29; 1Kr 5: 26; Jer 49: 1.

I Esekiels profetiske syn av delingen av landet blir Gad tildelt den sørligste delen. (Ese 48: 27, 28) I listen over Israels stammer i Åpenbaringen, kapittel 7, er Gad nevnt som nummer tre.

3. En profet og syn-seer. Mens David var på flukt fra kong Saul og oppholdt seg i en hule ved Adullam, på «det utilgjengelige stedet», sa denne profeten til ham at han skulle vende tilbake til Juda. (1Sa 22: 1–5) Da David formastelig foretok en folketelling henimot slutten av sin regjeringstid, stilte Jehova, gjennom Gad, ham overfor valget mellom tre straffer. Senere sa Gad til David at han skulle bygge et alter for Jehova på Aravnas (Ornans) treskeplass. (2Sa 24: 10–19; 1Kr 21: 9–19) Gad hadde en del av ansvaret for organiseringen av musikerne ved helligdommen. (2Kr 29: 25) Man mener i alminnelighet at det var Natan og Gad som fullførte 1. Samuelsbok og nedskrev hele 2. Samuelsbok. – 1Kr 29: 29.