Det inspirerte brevet som «Paulus, en apostel», skrev, på gresk, «til menighetene i Galatia». – Ga 1: 1, 2.

Skribent. I den innledende setningen sies det at det er Paulus som er skribenten. (Ga 1: 1) Navnet hans forekommer også senere i teksten (5: 2), og her omtaler skribenten seg selv i første person. I deler av brevet er Paulus’ omvendelse og noen andre av hans opplevelser omtalt i selvbiografisk stil. Det han sier om sin sykdom i kjødet (4: 13, 15), stemmer overens med uttalelser i andre av Bibelens bøker som ser ut til å gjelde den samme lidelsen. (2Kt 12: 7; Apg 23: 1–5) Paulus skrev normalt sine brev ved hjelp av en sekretær, men dette ble skrevet ’med hans egen hånd,’ sier han. (Ga 6: 11) I sine øvrige skrifter sender han nesten uten unntak hilsener fra seg selv og dem han har hos seg, men i dette brevet gjør han ikke det. Hvis det hadde vært en bedrager som skrev Galaterbrevet, ville han høyst sannsynlig ha nevnt en sekretær og sendt noen hilsener, slik Paulus vanligvis gjorde. Skribentens måte å henvende seg til leserne på og den ærlige, direkte stilen taler altså for at brevet er  autentisk. En forfalskning ville rimeligvis ikke ha blitt laget på denne måten.

Det er vanligvis ingen andre som bestrider at dette er et av Paulus’ brev, enn de som hevder at han ikke har skrevet noen av de brevene som normalt tilskrives ham. Blant de utenombibelske vitnesbyrdene til støtte for at Paulus er skribenten, kan nevnes at Irenaeus (ca. 180 e.v.t.) siterer fra brevet og tilskriver Paulus ordene.

Hvem det er stilt til. Det har lenge vært uenighet om hvilke menigheter det siktes til med uttrykket «menighetene i Galatia». (Ga 1: 2) Til støtte for det syn at dette var ikke navngitte menigheter i den nordlige delen av provinsen Galatia, argumenteres det med at de som bodde i dette området, var galatere i etnisk forstand, mens de som bodde i den sørlige delen, ikke var det. I sine skrifter bruker Paulus imidlertid vanligvis de offisielle romerske provinsnavnene, og på hans tid omfattet provinsen Galatia de lykaoniske byene Ikonium, Lystra og Derbe og den pisidiske byen Antiokia, som alle lå i sør. I alle disse byene hadde Paulus organisert kristne menigheter på sin første misjonsreise, da han reiste sammen med Barnabas. At brevet er stilt til menighetene i Ikonium, Lystra, Derbe og Antiokia, stemmer også med den måten Barnabas er omtalt på – som en som leserne kjente. (2: 1, 9, 13) Det antydes ingen steder ellers i Bibelen at de kristne i den nordlige delen av Galatia kjente Barnabas, eller at Paulus i det hele tatt reiste til dette området.

Det at Paulus utbryter: «Å, uforstandige galatere», betyr ikke at han bare hadde i tankene en bestemt etnisk gruppe som utelukkende nedstammet fra gallere og bodde i den nordlige delen av Galatia. (Ga 3: 1) Nei, Paulus irettesatte her enkeltpersoner i menighetene i Galatia for at de hadde latt seg påvirke av judaister blant seg, jøder som prøvde å opprette sin egen rettferdighet ved den mosaiske ordning i stedet for den ’rettferdighet på grunn av tro’ som er blitt gjort mulig ved den nye pakt. (2: 15 til 3: 14; 4: 9, 10) Med hensyn til etnisk sammensetning bestod «menighetene i Galatia» (1: 2), som Paulus skrev til, av en blanding av jøder og ikke-jøder, og sistnevnte  gruppe omfattet både omskårne proselytter og uomskårne hedninger, og noen var utvilsomt av keltisk herkomst. (Apg 13: 14, 43; 16: 1; Ga 5: 2) Paulus tiltalte alle disse kristne under ett som «galatere», fordi det området som de bodde i, ble kalt Galatia. Brevets innhold viser gjennomgående at Paulus skrev til personer som han kjente, i den sørlige delen av denne romerske provinsen, ikke til de fullstendig fremmede i den nordlige delen, som han øyensynlig aldri reiste i.

Tidspunkt for nedskrivningen. Brevet omspenner ikke noe bestemt tidsrom, men tidspunktet for nedskrivningen er blitt beregnet til mellom år 50 og år 52. Det framgår av Galaterne 4: 13 at Paulus besøkte galaterne minst to ganger før han skrev brevet. Apostlenes gjerninger, kapitlene 13 og 14, beskriver en reise som Paulus og Barnabas foretok til byene i det sørlige Galatia omkring år 47/48. Og etter møtet i Jerusalem om omskjærelse, omkring år 49, reiste Paulus, nå sammen med Silas, tilbake til Derbe og Lystra i Galatia og til andre byer hvor Paulus og Barnabas hadde ’forkynt Jehovas ord’ (Apg 15: 36 til 16: 1) på den første reisen. Det må ha vært etter dette, mens han befant seg et annet sted på sin andre misjonsreise, eventuelt etter at han var kommet hjem igjen til Antiokia i Syria, at han fikk meldinger som tilskyndte ham til å skrive til «menighetene i Galatia».

Hvis det var i løpet av sitt halvannet år lange opphold i Korint Paulus skrev dette brevet (Apg 18: 1, 11), ble det trolig skrevet en gang mellom høsten i år 50 og våren i år 52, da han også skrev sine kanoniske brev til tessalonikerne.

Hvis han skrev det i løpet av sitt korte opphold i Efesos eller etter at han var kommet tilbake til Antiokia i Syria, hvor han ’tilbrakte en tid’ (Apg 18: 22, 23), var det omkring år 52. Det er imidlertid ikke sannsynlig at nedskrivningen skjedde i Efesos, både fordi Paulus bare gjorde et kort opphold der, og fordi han i så fall ikke ville ha vært lenger unna da han fikk høre om problemene i Galatia, enn at han sannsynligvis enten ville ha besøkt brødrene personlig eller ville ha forklart i brevet sitt hvorfor han ikke kunne gjøre det på det daværende tidspunkt.

Det som blir sagt i brevet om at galaterne ’så raskt ble ledet bort fra Ham som kalte dem’ (Ga 1: 6), kan tyde på at brevet ble skrevet kort tid etter at Paulus hadde besøkt dem. Men om det først ble skrevet i år 52, da han befant seg i Antiokia i Syria, ville det likevel dreie seg om et nokså raskt avvik fra troen.

Kanonisk. Tidlige vitnesbyrd om at boken er kanonisk, finnes i Muratoris fragment og i Irenaeus’, Clemens Alexandrinus’, Tertullians og Origenes’ skrifter. Disse mennene omtalte den ved navn sammen med de fleste av eller alle de andre 26 bøkene i De kristne greske skrifter. Den er nevnt ved navn i Markions forkortede kanon, og også Celsus, som var motstander av kristendommen, hentyder til den. Alle de viktigste fortegnelsene over de inspirerte skrifters kanoniske bøker fra tiden før Det tredje kirkemøte i Kartago i 397, omfatter Galaterbrevet. Brevet finnes i dag bevart sammen med åtte andre av Paulus’ inspirerte brev i Chester Beatty-papyrus nr. 2 (P⁴⁶), et håndskrift som er datert til ca. år 200. Dette viser at de første kristne anerkjente Galaterbrevet som et av Paulus’ brev. Andre gamle håndskrifter, for eksempel Codex Sinaiticus, Codex Alexandrinus, Codex Vaticanus (ms. 1209), Codex Ephraemi rescriptus og Codex Claromontanus, samt den syriske oversettelsen Peshitta, inneholder også Galaterbrevet. Brevet er dessuten fullt ut i harmoni med Paulus’ øvrige skrifter og med resten av De hellige skrifter, som det inneholder en rekke sitater fra.

Omstendigheter i tilknytning til brevet. Brevet avspeiler en del av det som særpreget befolkningen i Galatia på Paulus’ tid. Galliske keltere hadde invadert området fra nord på 200-tallet f.v.t., og det var derfor en sterk keltisk innflytelse her. Kelterne (eller gallerne) ble regnet for å være et vilt, barbarisk folk, og det er blitt hevdet at de frambar krigsfanger som menneskeofre. I romersk litteratur er de også blitt beskrevet som et svært følelsesladet, overtroisk folk som var opptatt av ritualer, et trekk som nok ikke fikk dem til å føle seg tiltrukket av kristendommen, som var så godt som blottet for ritualer.

Likevel kan det ha vært mange i menighetene i Galatia som kom fra denne befolkningsgruppen og hadde vært slik tidligere, i tillegg til at det var mange som hadde konvertert fra jødedommen, og som ikke helt hadde frigjort seg fra Moselovens seremonier og øvrige forskrifter, men fortsatt gav nøye akt på disse. Den lunefullheten og ustadigheten som tilskrives de galaterne som var av keltisk herkomst, kan være forklaringen på at noen i menighetene i Galatia i det ene øyeblikket var nidkjære for Guds sannhet og kort tid etter ble et lett bytte for motstandere av sannheten som holdt seg strengt til Moseloven, og som insisterte på at man måtte la seg omskjære og overholde Lovens øvrige bestemmelser for å bli frelst.

Judaistene, som disse fiendene av sannheten kan kalles, holdt åpenbart liv i striden om omskjærelse selv etter at apostlene og andre eldste i  Jerusalem hadde avgjort saken. Det kan også være at noen av de kristne i Galatia hadde gitt etter for fristelsen til å anta de lave moralnormene som folk flest hadde, noe som kan utledes av det som sies i den siste delen av brevet, fra og med kapittel 5, vers 13. Uansett fikk meldingene om hvordan de hadde avveket fra troen, apostelen Paulus til å skrive et brev med direkte veiledning og sterke oppfordringer til dem. Det er tydelig at Paulus’ umiddelbare hensikt med brevet var å forsvare sin myndighet som apostel, bekjempe judaistenes falske lære og styrke brødrene i menighetene i Galatia.

Judaistene var slu og hyklerske. (Apg 15: 1; Ga 2: 4) Disse falske lærerne hevdet at de representerte menigheten i Jerusalem og satte seg opp mot Paulus og bestred hans apostelmyndighet. Når de ville at de kristne skulle bli omskåret, var det ikke med tanke på hva som ville være til galaternes beste, men for at de skulle kunne blidgjøre jødene, slik at de ikke gjorde så hard motstand mot kristendommen. Judaistene ville slippe å bli forfulgt for Kristi skyld. – Ga 6: 12, 13.

For å nå sitt mål hevdet de at Paulus hadde fått sitt oppdrag indirekte, via noen fremtredende menn i den kristne menighet, ikke direkte av Kristus Jesus selv. (Ga 1: 11, 12, 15–20) De ville ha galaterne til å følge seg (4: 17), og for å få nøytralisert Paulus’ innflytelse måtte de først få folk til å tro at han ikke var en apostel. De hevdet øyensynlig at Paulus forkynte omskjærelse når han fant dette formålstjenlig. (1: 10; 5: 11) De prøvde å lage en slags blandingsreligion av kristendommen og jødedommen, idet de ikke direkte fornektet Kristus, men likevel hevdet at galaterne ville ha gagn av omskjærelsen, at den ville hjelpe dem videre i kristendommen og dessuten ville gjøre dem til sønner av Abraham, som omskjærelsespakten opprinnelig ble gitt til. – 3: 7.

Paulus gjendrev grundig de falske lærernes påstander og bygde opp brødrene i Galatia slik at de kunne stå fast i Kristus. Det er oppmuntrende å se at menighetene i Galatia virkelig forble trofaste mot Kristus og stod fast som sannhetens søyler. Apostelen Paulus besøkte dem på sin tredje misjonsreise (Apg 18: 23), og apostelen Peter stilte sitt første brev til blant andre galaterne (1Pe 1: 1).

[Ramme på side 692]

HOVEDPUNKTER I GALATERNE

Et brev som betoner verdsettelse av den frihet som de sanne kristne har ved Jesus Kristus

Skrevet ett eller kanskje flere år etter at galaterne hadde fått vite om det styrende råds avgjørelse om at det ikke kreves at de kristne lar seg omskjære

Paulus forsvarer sin apostelmyndighet

Paulus hadde ikke fått sin myndighet som apostel av mennesker, men var blitt utnevnt av Jesus Kristus og Faderen; han spurte ikke apostlene i Jerusalem til råds før han begynte å forkynne det gode budskap; først etter tre år avla han et kort besøk hos Kefas og Jakob (1: 1, 13–24)

Det gode budskap han forkynte, hadde han ikke mottatt av mennesker, men av Jesus Kristus, ved en åpenbaring (1: 10–12)

Da Paulus drog til Jerusalem sammen med Barnabas og Titus i forbindelse med spørsmålet om omskjærelse, var det som følge av en åpenbaring; han lærte ikke noe nytt av Jakob, Peter og Johannes, men de anerkjente hans myndighet som apostel for nasjonene (2: 1–10)

I Antiokia irettesatte Paulus Peter fordi han skilte seg ut fra ikke-jødiske troende av frykt for noen tilreisende brødre fra Jerusalem (2: 11–14)

Man blir erklært rettferdig utelukkende ved tro på Kristus, ikke ved lovgjerninger

Hvis man kunne bli erklært rettferdig ved lovgjerninger, ville dette bety at Kristus døde til ingen nytte (2: 15–21)

Galaterne hadde fått Guds ånd fordi de hadde tatt imot det gode budskap i tro, ikke på grunn av lovgjerninger (3: 1–5)

De som er Abrahams sanne sønner, er de som har samme slags tro som ham (3: 6–9, 26–29)

På grunn av manglende evne til å holde Loven til fullkommenhet er de som søker å oppnå rettferdighet ved lovgjerninger, under en forbannelse (3: 10–14)

Loven gjorde ikke løftet i forbindelse med Abrahamspakten ugyldig, men tjente til å gjøre overtredelsene kjent og tjente som en oppdrager som ledet til Kristus (3: 15–25)

Stå fast i den kristne frihet

Ved sin død satte Jesus fri dem som var under lov, og gjorde det derved mulig for dem å bli Guds sønner (4: 1–7)

Hvis de på nytt begynte gi akt på dager, måneder, tidsperioder og år, ville dette være ensbetydende med at de vendte tilbake til trelldom og kom i samme stilling som Ismael, tjenestepiken Hagars sønn, som sammen med sin mor ble sendt bort fra Abrahams husstand (4: 8–31)

Nå som de var blitt frigjort fra synden og ikke lenger var bundet av Moseloven, skulle de motstå enhver som prøvde å få dem til å ta på seg et trelldomsåk (1: 6–9; 5: 1–12; 6: 12–16)

De kristne skal ikke misbruke sin frihet, men la seg lede av Guds ånd, idet de legger for dagen åndens frukt i sitt liv og skyr kjødets gjerninger (5: 13–26)

Man bør bringe dem som begår et feiltrinn, i den rette tilstand i en mildhetens ånd; hver især er imidlertid forpliktet til å bære sin egen bør, eller ansvarsbyrde (6: 1–5)