(Galạtia).

Romersk provins i den midtre delen av det vi i dag kjenner som Lilleasia. Den grenset opp til andre romerske provinser – Kappadokia i øst, Bitynia og Pontos i nord, Asia i vest og Pamfylia i sør. (1Pe 1: 1) Dette var en sentralt beliggende høyslette mellom fjellkjeden Taurus i sør og de paflagoniske fjell i nord. Midt i den nordlige delen lå byen Ankyra, nå Ankara, Tyrkias hovedstad. Gjennom dette området rant den midtre delen av elven Halys (dagens Kizil Irmak) og den øvre delen av elven Sangarius (dagens Sakarya), som begge løper ut i Svartehavet. Områdets historie fra og med 200-tallet f.v.t. og over 400 år framover forteller om mange endringer med hensyn til både grenser og politisk tilknytning i dette strategisk viktige området.

Det ser ut til at et stort antall av et indoeuropeisk folk kalt gallere, keltere fra Gallia, ca. 278/277 f.v.t. gikk over Bosporos og slo seg ned i dette området, som fikk navnet Galatia etter gresk Galạtai (gallere). De hadde med seg koner og barn og unngikk øyensynlig å gifte seg inn blant dem som bodde der fra før, slik at de bevarte sitt etniske særpreg i flere hundre år. Deres siste konge, Amyntas, som regjerte som lydkonge under Romerriket, døde i år 25 f.v.t., og det var under hans styre og i tiden deretter Galatia ble utvidet og kom til å omfatte deler av Lykaonia, Pisidia, Paflagonia, Pontos og Frygia. Det var i dette utvidede Galatia apostelen Paulus og andre kristne forkynnere i det første århundre reiste og fant mennesker som gjerne ville la seg organisere i kristne menigheter. – Apg 18: 23; 1Kt 16: 1.

Både Paulus og Peter skrev brev til kristne menigheter i provinsen Galatia. (Ga 1: 1, 2; 1Pe 1: 1) Det fortelles ikke hvorvidt dette var de menighetene som Paulus og Barnabas hadde opprettet. På sin reise gjennom Galatia besøkte Paulus og Barnabas byene Antiokia i Pisidia og Ikonium, Lystra og Derbe (Apg 13: 14, 51; 14: 1, 5, 6), og da de vendte tilbake til brødrene i Antiokia i Syria, fortalte de om hvordan Gud i disse byene og andre steder «hadde åpnet døren til tro for nasjonene». (Apg 14: 27) En bestemt opplevelse som de hadde i Lystra, var noe helt utenom det vanlige. Paulus hadde helbredet en vanfør mann som aldri hadde kunnet gå, og plutselig begynte folkeskarene å rope på det lokale språket lykaonisk: «Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss!» De kalte Barnabas Zevs og trodde Paulus var Hermes. Det var bare med nød og neppe Paulus og Barnabas fikk hindret de oppstemte folkeskarene i å frambære ofre til dem som om de var guder. – Apg 14: 8–18.

Kristendommen bar god frukt blant galaterne. Disipler som Timoteus og Gaius kom fra Galatia. (Apg 16: 1; 20: 4) Paulus gav menighetene i Galatia beskjed om å legge til side bidrag til de fattige og trengende i Herren. – 1Kt 16: 1, 2; Ga 2: 10.