(Galilẹa) [område; krets (fra en rot som betyr «å rulle; å rulle bort»)], GALILEER.

Den første gangen Galilea er nevnt i Bibelen, er det omtalt som et område i Naftalis fjellområde hvor tilfluktsbyen Kedesj lå. (Jos 20: 7) På Jesajas tid og kanskje også tidligere omfattet Galilea Sebulons område. Det kan være at det bodde mange ikke-israelitter i Galilea, og at dette er bakgrunnen for uttrykket «nasjonenes Galilea». (Jes 9: 1) Noen forskere mener at de 20 byene i Galilea som kong Salomo gav Hiram, kongen i Tyrus, trolig var bebodd av ikke-jøder. (1Kg 9: 10–13; se KABUL-LANDET.) Assyrerkongen Tiglat-Pileser III erobret Galilea mens Pekah var konge i Israel (på 700-tallet f.v.t.). – 2Kg 15: 29.

Grenser. (KART: bd. 2, s. 738) Galileas grenser varierte i årenes løp. På sitt største målte Galilea øyensynlig 100 × 50 km og omfattet da de områdene som hadde tilhørt stammene Asjer, Jissakar, Naftali og Sebulon. På den tiden da Jesus Kristus utførte sin jordiske tjeneste, da Herodes Antipas var landsdelshersker i Galilea (Lu 3: 1), målte provinsen imidlertid bare ca. 40 km fra øst til vest og ca. 60 km fra nord til sør.

I sør lå Samaria, og Galileas sørgrense strakte seg fra foten av Karmel-fjellet, langs Jisre’el-dalen (Esdrelon-dalen) mot Skytopolis (Bet-Sjean) og videre til Jordan. Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus dannet Jordan, Galilea-sjøen og Hula-sjøen (som nå er så å si uttørret) østgrensen, men det kan ha vært noen steder hvor denne grensen ikke var så nøyaktig. I nord lå Tyrus’ land, som strakte seg sør for den gamle byen Kedesj (Kedasa, Kydasa). (Den jødiske krig, København 1997, 3. bok, kap. 3, pkt. 1 [s. 188];  2. bok, kap. 18, pkt. 1 [s. 160, 161]; 4. bok, kap. 2, pkt. 3 [s. 241, 242]) I vest lå Ptolemais’ (Akkos) område og Karmel-fjellet.

Denne nordlige romerske provinsen i Palestina vest for Jordan var dessuten inndelt i Øvre og Nedre Galilea. Grensen mellom de to delene gikk fra Tiberias ved Galilea-sjøens vestbredd til et sted i nærheten av Ptolemais. – Den jødiske krig, 3. bok, kap. 3, pkt. 1 (s. 188).

Næringsveier og naturforhold. I det første århundre, før krigen mot romerne, var Galilea et tett befolket område med stor velstand. Ved Galilea-sjøen var det en blomstrende fiskeindustri. Av øvrige næringsveier kan nevnes veving, steinhogging, båtbygging og framstilling av leirvarer. Josefus hevder at det var 204 byer og landsbyer i Galilea, og at selv den minste av disse hadde over 15 000 innbyggere. Hvis dette ikke er en overdrivelse, noe mange mener at det er, vil det si at det var over tre millioner innbyggere i Galilea. – The Life, 235 (45); Den jødiske krig, 3. bok, kap. 3, pkt. 2 (s. 188, 189).

Galilea hadde også en mengde kilder og fruktbar jord. De fleste galileere levde derfor trolig først og fremst av jordbruk. I dag dyrkes mange forskjellige slags grønnsaker og også hvete, bygg, fikener, hirse, indigoplanter, oliven, ris, sukkerrør, appelsiner, pærer og aprikoser. I oldtiden var det mye skog i Galilea. Av de treslagene som fortsatt finnes der, kan nevnes seder, sypress, gran, furu, eik og oleander, foruten palmer, morbærfikentrær og valnøttrær.

Både klimaet og landskapet i Galilea er preget av store kontraster. I høylandet er det kjølig, langs kysten er det et mildt klima, og i Jordandalen er det meget varmt. Høydeforskjellen er stor. I Nedre Galilea varierer høyden fra 210 m under havoverflaten ved Galilea-sjøen til 562 m over havoverflaten på Tabor-fjellet. (BILDE: bd. 1, s. 334) I Øvre Galilea er fjellene mellom 460 og 1208 m høye.

Befolkning. Som gruppe betraktet var jødene i Galilea annerledes enn de i Judea. Ifølge noen av fortidens rabbinere var galileerne opptatt av å ha et godt omdømme, mens judeerne la større vekt på penger enn på det å skaffe seg et godt navn. Galileerne var i alminnelighet ikke så tradisjonsbundne som judeerne. I Talmud (Megillah 75a) blir galileerne faktisk anklaget for å tilsidesette tradisjonene. I denne forbindelse er det interessant å merke seg at de fariseerne og skriftlærde som brakte på bane det at Jesu disipler ikke vasket hendene i samsvar med tradisjonen, var fra Jerusalem, ikke fra Galilea. – Mr 7: 1, 5.

Ettersom både Sanhedrinet og templet befant seg i Jerusalem, var det utvilsomt flest lovlærere der. Derfor var det et jødisk ordspråk som lød: «Dra nordover [til Galilea] etter rikdom, dra sørover [til Judea] etter visdom.» Dette betyr imidlertid ikke at galileerne var uvitende. I Galileas byer og landsbyer var det både lovlærere og synagoger. Synagogene var i virkeligheten læreanstalter. (Lu 5: 17) Men overprestene og fariseerne i Jerusalem mente åpenbart at de var disse alminnelige galileerne overlegne, og betraktet dem som uvitende med hensyn til Loven. Da Nikodemus for eksempel tok til orde og forsvarte Jesus Kristus, svarte fariseerne skarpt: «Du er vel ikke fra Galilea, du også? Undersøk og se at det ikke skal bli oppreist noen profet fra Galilea.» (Joh 7: 45–52) Dermed ignorerte de Jesajas profeti om den forkynnelsesvirksomhet Messias skulle utføre. – Jes 9: 1, 2; Mt 4: 13–17.

Noen mener at galileernes særegne dialekt skyldtes påvirkning fra utlendinger. Det er ikke noe merkelig ved at galileerne var lett kjennelige på dialekten sin (Mt 26: 73), særlig ikke når man tar i betraktning at området Samaria lå mellom Galilea og Judea. Også i vår tid kan folk lett kjennes på dialekten mange steder rundt omkring på jorden. Og det fantes til og med dialektforskjeller blant Israels stammer mange hundre år før Jesu tid. Et interessant eksempel på dette er at efraimittene på Jeftas tid ikke var i stand til å uttale passordet «sjibbolet» riktig. – Dom 12: 5, 6.

Jesu tjeneste i Galilea. Mange viktige hendelser i Jesu jordiske liv fant sted i Galilea. De galileiske byene Betsaida, Kana, Kapernaum, Korasin, Nain og Nasaret, samt Magadan-traktene, blir spesielt nevnt i forbindelse med hans virksomhet. (Mt 11: 20–23; 15: 39; Lu 4: 16; 7: 11; Joh 2: 11; se BETSAIDA.) Jesus tilbrakte det meste av sitt jordiske liv i byen Nasaret, som lå i Galilea. (Mt 2: 21–23; Lu 2: 51, 52) På en bryllupsfest i Kana gjorde han sitt første mirakel, idet han gjorde vann om til svært god vin. (Joh 2: 1–11) Da døperen Johannes var blitt arrestert, forlot Jesus Judea og drog til Galilea, hvor han begynte å forkynne: «Vis anger, for himlenes rike er kommet nær.» (Mt 4: 12–17) På sin reise rundt i Galilea underviste han i de mange synagogene. Etter hvert kom han til sin hjemby, Nasaret, hvor han på sabbatsdagen leste opp sitt oppdrag fra Jesaja, kapittel 61. Det han sa, ble til å begynne med vel mottatt av tilhørerne i synagogen, men da han sammenlignet dem med israelittene på profetene Elias og Elisjas tid, ble de rasende og ville drepe ham. – Lu 4: 14–30.

 Nå drog Jesus til Kapernaum, «en by i Galilea», hvor han bosatte seg. Det var tydeligvis i nærheten av Kapernaum han kalte Andreas, Peter, Jakob og Johannes til å bli menneskefiskere. (Lu 4: 31; Mt 4: 13–22) Han tok med seg disse fire disiplene og la ut på en større forkynnelsesreise i Galilea. Mens han drev med denne virksomheten, som gikk ut på å undervise og å gjøre kraftige gjerninger, oppfordret han Matteus, som satt på skattekontoret i eller ved Kapernaum, til å bli hans etterfølger. (Mt 4: 23–25; 9: 1–9) På et fjell i nærheten av Kapernaum valgte han senere ut de tolv apostlene. De var alle fra Galilea, muligens med unntak av Judas Iskariot. Det var også i nærheten av Kapernaum Jesus holdt Bergprekenen. (Lu 6: 12–49; 7: 1) Ved den galileiske byen Nain oppreiste han en enkes eneste sønn. (Lu 7: 11–17) På en senere forkynnelsesreise besøkte han Nasaret igjen, men også nå ble han avvist. (Mt 13: 54–58) Rundt påsketider i år 32, tydeligvis under Jesu siste grundige gjennomarbeiding av sitt distrikt i Galilea, var det mange disipler i Kapernaum som tok anstøt av hans ord om å ’spise hans kjøtt og drikke hans blod’, og som forlot Guds Sønn. – Joh 6: 22–71.

Selv om de synoptiske evangelier i hovedsak forteller om Jesu tjeneste i Galilea, er det ikke så å forstå at han ignorerte Judea, slik noen har konkludert. Det er verdt å merke seg at galileernes første interesse for Jesus ble vakt på grunn av det de hadde sett ham gjøre i Jerusalem. (Joh 4: 45) Når Jesu virksomhet i Galilea vies mest plass, kommer nok dette av at galileerne tok mer velvillig imot ham enn judeerne gjorde. Noe som bekrefter dette, er at de første disiplene som fikk Guds hellige ånd, ca. 120 i tallet, var galileere. (Apg 1: 15; 2: 1–7) De jødiske religiøse ledernes kontroll og innflytelse kan ikke ha vært så sterk blant galileerne som blant judeerne. (Jf. Lu 11: 52; Joh 7: 47–52; 12: 42, 43.) Noen har framsatt den teori at de aller fleste i den folkemengden som høylytt krevde at Jesus måtte dø, var judeere (Mt 27: 20–23), mens de fleste av dem som tidligere hadde hyllet Jesus som konge, var galileere (Mt 21: 6–11). Det at det var mange galileere og andre ikke-judeere i Jerusalem i forbindelse med påskefeiringen, kan også være noe av bakgrunnen for at lederne i Jerusalem fryktet at de kunne skape «oppstyr blant folket» hvis de grep Jesus i full offentlighet. – Mt 26: 3–5.