De gaver Gud gir til menneskene, er et uttrykk for hans ufortjente godhet. Ordet khạrisma (bokst.: nådegave), som forekommer 17 ganger i De kristne greske skrifter, betegner i seg selv en gave som skyldes «ufortjent godhet» (khạris) fra Guds side. (Ro 6: 23, NW, fotn.; 1Kt 12: 4; 2Ti 1: 6; 1Pe 4: 10) Det er derfor bare rett og rimelig at de gaver man får fra Jehova, blir brukt til gagn for ens medmennesker og til ære for Gud, giveren. (1Pe 4: 10, 11) Hensikten med disse gavene er ikke at de skal tjene til selvisk berikelse for mottakeren. Siden mottakeren har «fått det for intet», er han også forpliktet til å «gi det for intet». – Mt 10: 8.

«Enhver god gave og enhver fullkommen gave kommer ovenfra.» (Jak 1: 17) Jehova er gavmild. Han lar både rettferdige og urettferdige nyte godt av sol og regn. Ja, «han gir selv alle liv og ånde og alle ting». Guds gaver, deriblant mat og drikke og det at man får se det som godt er, til gjengjeld for sitt harde arbeid, er til glede for menneskene. (Mt 5: 45; Apg 17: 24, 25; For 3: 12, 13; 5: 19; 1Ti 6: 17) Både den enslige stand og ekteskapet er gaver fra Gud som man kan glede seg over innenfor de rammer han har fastsatt. Siden en enslig har større frihet til å hengi seg til tjenesten for Jehova uten å la seg distrahere, er den enslige stand den beste av disse to gavene. – Ord 18: 22; Mt 19: 11, 12; 1Kt 7: 7, 17, 32–38; He 13: 4.

Guds gave i forbindelse med Jesu offer. Den ufortjente godhet Jehova viste da han gav sin Sønn som et gjenløsningsoffer, er en uvurderlig gave, og de som viser tro på Jesu Kristi offer, kan oppnå den gaven som består i evig liv. (Ro 6: 23; Joh 3: 16) Guds «ubeskrivelige frie gave» omfatter tydeligvis all den godhet og kjærlighet som Gud viser sitt folk gjennom Jesus Kristus. – 2Kt 9: 15; jf. Ro 5: 15–17.

 Den hellige ånd. Gud gir sin ånd til sine tjenere. Denne gaven setter dem i stand til å unngå kjødets fordervende gjerninger og til i stedet å framelske åndens frukt, som er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selvkontroll. (Apg 2: 38; Ro 8: 2–10; Ga 5: 16–25) Jehovas ånd er en trygg veileder og gir kraft som er over det normale. Den hjelper derved de kristne til å fullføre de oppdrag Gud har gitt dem, uansett hvilke former for press de blir utsatt for. (Joh 16: 13; 2Kt 4: 7–10) Jesus forsikret sine disipler om at Guds ånd skulle lære dem alt og minne dem om det han hadde lært dem, og den skulle også hjelpe dem til å forsvare seg, selv overfor øvrighetspersoner. – Joh 14: 26; Mr 13: 9–11.

Visdom og kunnskap. Sann visdom og kunnskap er gaver fra Gud. Jehova oppfordrer faktisk sine tjenere til å be om å få visdom og kunnskap, slik Salomo gjorde. (Jak 1: 5; 2Kr 1: 8–12) For å oppnå kunnskap er det likevel nødvendig å legge arbeid i å studere det Gud har gjort tilgjengelig i sitt Ord, som også er en av hans gaver. (Ord 2: 1–6; 2Ti 2: 15; 3: 15) Men et studium av hans Ord utgjør ikke i seg selv en garanti for at man vil få kunnskap og visdom i gave. Sann kunnskap og visdom kan bare oppnås gjennom Jesus Kristus og ved hjelp av Guds ånd. – 1Kt 2: 10–16; Kol 2: 3.

Visdom fra Gud tjener til beskyttelse og rettledning på livets vei. (For 7: 12; Ord 4: 5–7) Den visdom som kommer fra Gud, skiller seg skarpt ut fra verdslig visdom, som er dårskap fra Guds synspunkt, og som dessuten er skadelig fordi den ikke regner med Gud. (1Kt 1: 18–21) «Men visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, rede til å adlyde, full av barmhjertighet og gode frukter, ikke partisk, ikke hyklersk.» – Jak 3: 17.

Nøyaktig kunnskap om Jehovas vilje hjelper en til å ’forvisse seg om de viktigere ting’, til å unngå å få andre til å snuble og til å «vandre verdig for Jehova for fullt ut å behage ham». (Flp 1: 9–11; Kol 1: 9, 10) Kunnskap er også en av de faktorer som hjelper en kristen til å være aktiv og produktiv i sin tjeneste for Gud. (2Pe 1: 5–8) Denne gaven fra Gud omfatter mer enn bare kjennskap til faktiske forhold. Den omfatter også forståelse av disse faktiske forholdene og det å kunne bruke sin viten til å «svare enhver». – Kol 4: 6.

Gaver i form av tjeneste og i form av mennesker. Tjenesteoppgaver innenfor Guds jordiske ordning er virkelig gaver fra Jehova. (4Mo 18: 7; Ro 12: 6–8; Ef 3: 2, 7) De som på grunn av Guds ufortjente godhet har fått forskjellige tjenesteoppgaver, blir også kalt «gaver i form av mennesker», og Jesus Kristus har som Guds representant og hode for menigheten gitt dem til menigheten for at dens enkelte medlemmer skal bli oppbygd og nå fram til modenhet. (Ef 4: 8, 11, 12) For å kunne oppfylle sine forpliktelser trofast til velsignelse for andre må de som har fått en slik gave, fortsette å skjøtte den og aldri forsømme den. (1Ti 4: 14; 2Ti 1: 6) Hver og én kan ved Jehova Guds hjelp utvikle evnen til å utføre en hvilken som helst tjeneste Gud måtte tildele ham, ved å gå besluttsomt inn for å utnytte sine evner fullt ut og overvinne de hindringer som måtte dukke opp. – Flp 4: 13.

Åndens gaver. I det første århundre var dåpen med hellig ånd forbundet med mirakuløse gaver. De tjente som tegn på at Gud ikke lenger benyttet den jødiske menighet i sin tjeneste, men at hans godkjennelse hvilte over den kristne menighet som var opprettet av hans Sønn. (He 2: 2–4) På pinsedagen ble utgytelsen av den hellige ånd ledsaget av mirakuløse gaver, og ved alle de anledninger Bibelen forteller om da mirakuløse åndens gaver senere ble gitt videre, var minst én av de tolv apostler eller Paulus, som var direkte utvalgt av Jesus, til stede. (Apg 2: 1, 4, 14; 8: 9–20; 10: 44–46; 19: 6) Da apostlene døde, ble åndens gaver etter alt å dømme ikke lenger gitt videre, og åndens mirakuløse gaver opphørte fullstendig etter hvert som de som hadde fått dem, gikk bort.

Det å utføre gjerninger som later til å være mirakuløse, er ikke i seg selv et bevis for Guds støtte, og det at Guds tjenere ikke er i stand til å utføre mirakler ved hjelp av Guds ånd, utgjør heller ingen grunn til å tvile på at de blir brukt av ham. (Mt 7: 21–23) Ikke alle de kristne i det første århundre kunne gjøre kraftige gjerninger, helbrede, tale i tunger og oversette tungetale. Paulus og sikkert flere med ham hadde ved Guds ufortjente godhet fått flere av disse åndens gaver. Men disse mirakuløse gavene var et kjennetegn på den kristne menighet i dens barndom, og det ble forutsagt at de skulle opphøre. Ja, Jesus selv pekte på at hans etterfølgere skulle kjennes på sin kjærlighet til hverandre, ikke på det at de gjorde kraftige gjerninger. – 1Kt 12: 29, 30; 13: 2, 8–13; Joh 13: 35.

Paulus nevner ni forskjellige tilkjennegivelser eller virkninger av ånden: (1) visdoms tale, (2) kunnskaps tale, (3) tro, (4) gaver til å helbrede, (5) kraftige gjerninger, (6) profetering, (7) evne til å skjelne inspirerte uttalelser, (8) forskjellige slags tunger og (9) tolkning av tunger. Alle disse åndens gaver tjente en gagnlig  hensikt; de bidrog ikke bare til at menigheten vokste tallmessig sett, men også til at den ble åndelig oppbygd. – 1Kt 12: 7–11; 14: 24–26.

«Visdoms tale.» Man kan oppnå visdom ved å studere og anvende det man lærer, og gjennom erfaring, men den «visdoms tale» som er nevnt her, var etter alt å dømme en mirakuløs evne til å anvende kunnskap på en vellykket måte til å løse problemer som oppstod i menigheten. (1Kt 12: 8) Da Paulus skrev en rekke brev som ble en del av Guds inspirerte Ord, gjorde han det ’i samsvar med den visdom som var gitt ham’. (2Pe 3: 15, 16) Det ser også ut til at denne gaven kom til uttrykk ved den evnen enkelte hadde til å komme med et forsvar som motstanderne ikke kunne stå seg mot. – Apg 6: 9, 10.

«Kunnskaps tale» og «tro». Alle som tilhørte den kristne menighet i det første århundre, hadde en grunnleggende kunnskap om Jehova og hans Sønn og om Guds vilje og de krav han stiller. «Kunnskaps tale» var derfor noe som var hevet over og kom i tillegg til den kunnskap som var felles for de kristne i sin alminnelighet. Det var en mirakuløs kunnskap. Når «tro» blir nevnt som en åndens gave, siktes det likeledes etter alt å dømme til en mirakuløs tro som hjalp enkeltpersoner til å overvinne fjellignende hindringer som ellers ville kunne stå i veien for tjenesten for Gud. – 1Kt 12: 8, 9; 13: 2.

«Gaver til å helbrede.» Gaven til å helbrede kom til uttrykk ved evnen til å helbrede sykdommer fullstendig, uansett hva slags lidelser det dreide seg om. (Apg 5: 15, 16; 9: 33, 34; 28: 8, 9) Før pinsedagen hadde Jesus og hans disipler helbredet syke. Noen av dem som ble helbredet, viste tydelig at de hadde en sterk tro, men det ble ikke forlangt av de syke at de skulle gi uttrykk for sin tro for å bli helbredet. (Jf. Joh 5: 5–9, 13.) Jesus sa en gang at grunnen til at hans disipler ikke klarte å helbrede en epileptiker, var at de selv hadde lite tro, ikke at han som søkte helbredelse for sin sønn, manglet tro. (Mt 17: 14–16, 18–20) Bibelen nevner ikke et eneste eksempel på at Jesus eller hans apostler ikke klarte å helbrede andre fordi de som søkte helbredelse, manglet tro. For øvrig benyttet ikke Paulus sin helbredelsesgave til å kurere Timoteus for hans magebesvær, og han sa heller ikke at Timoteus’ hyppige sykdomstilfeller skyldtes mangel på tro, men han anbefalte ham å bruke litt vin av hensyn til sin mage. – 1Ti 5: 23; se HELBREDELSE, LEGEDOM; TRO.

’Kraftige gjerninger.’ Kraftige gjerninger omfattet blant annet det å oppreise døde, å drive ut demoner og til og med å slå motstandere med blindhet. (1Kt 12: 10) Det at slike kraftige gjerninger fant sted, førte til at nye troende ble lagt til menigheten. – Apg 9: 40, 42; 13: 8–12; 19: 11, 12, 20.

«Profetering.» Profetering var en større gave enn tungetale, for den tjente til å bygge opp menigheten. Dessuten hjalp den ikke-troende til å forstå at Gud virkelig var blant de kristne. (1Kt 14: 3–5, 24, 25) Alle i den kristne menighet snakket om oppfyllelsen av de profetiene som er nedtegnet i Guds Ord. (Apg 2: 17, 18) Men de som hadde den mirakuløse gaven å kunne profetere, var i stand til å forutsi framtidige begivenheter, slik Agabus gjorde. – Apg 11: 27, 28; se PROFET (Profeter i De kristne greske skrifter); PROFETI.

«Evne til å skjelne inspirerte uttalelser.» Evnen til å skjelne inspirerte uttalelser gjorde det åpenbart mulig å bedømme om en inspirert uttalelse skrev seg fra Gud eller ikke. (1Kt 12: 10) Denne gaven beskyttet en som hadde den, mot å bli bedratt og vendt bort fra sannheten, og den beskyttet også menigheten mot falske profeter. – 1Jo 4: 1; jf. 2Kt 11: 3, 4.

«Tunger.» Den mirakuløse gaven som bestod i å kunne tale i tunger, fulgte med utgytelsen av Guds ånd på pinsedagen i år 33. De omkring 120 disiplene som var samlet i et rom ovenpå (muligens i nærheten av templet), ble derved i stand til å tale om «Guds storslåtte gjerninger» på morsmålene til de jøder og proselytter som hadde kommet til Jerusalem fra fjerne steder for å feire høytiden. Denne oppfyllelsen av Joels profeti viste at Gud nå brukte den nye kristne menigheten, og ikke lenger den jødiske menighet. For å få den hellige ånds frie gave måtte både jøder og proselytter angre og bli døpt i Jesu navn. – Apg 1: 13–15; 2: 1–47.

Den gaven å kunne tale i tunger viste seg å være til stor nytte for de kristne i det første århundre når de forkynte for folk som talte andre språk. Den var et tegn for ikke-troende. Men da Paulus skrev til den kristne menighet i Korint om hvilke retningslinjer de skulle følge når de kom sammen, sa han at ikke alle skulle tale i tunger, for da kunne fremmede og ikke-troende som kom inn og ikke forstod noe, få inntrykk av at de var gale. Han anbefalte også at antall tungetalere skulle «være begrenset til to eller i høyden tre», og at de skulle tale «etter tur». Men hvis ingen kunne oversette, skulle tungetaleren tie i menigheten og tale til seg selv og til Gud. (1Kt 14: 22–33) Hvis hans tale ikke ble oversatt, ville tungetalen ikke være til oppbyggelse for andre. Da ville nemlig ingen lytte til det han sa, ettersom  det ville være uten mening for dem når de ikke kunne forstå det. – 1Kt 14: 2, 4.

Hvis en som talte i tunger, ikke kunne oversette, forstod han ikke hva han selv sa, liksom heller ikke andre kunne forstå det uten at de var fortrolig med det språket han talte. Paulus oppfordret derfor dem som hadde den gaven å tale i tunger, til å be om at de også måtte kunne oversette og derved oppbygge alle sine tilhørere. Av det ovenstående framgår det klart hvorfor Paulus, under inspirasjon, regnet det å tale i tunger som en mindre gave og uttalte at han i en menighet heller ville tale fem ord med sin forstand enn ti tusen ord i en tunge. – 1Kt 14: 11, 13–19.

«Tolkning av tunger.» Den gaven som bestod i evnen til å tolke tungetale, kom til uttrykk ved at noen kunne oversette fra et språk som var ukjent for dem. (1Kt 12: 10) Denne gaven økte tungetalens verdi i og med at hele menigheten ville bli oppbygd når den hørte oversettelsen. – 1Kt 14: 5.

Andre virkninger av ånden. Paulus nevner noen av åndens virksomheter i forbindelse med plasseringen av de enkelte lemmer på Kristi legeme: «Gud har satt de respektive i menigheten: for det første apostler; for det andre profeter; for det tredje lærere; så kraftige gjerninger; så gaver til å helbrede; hjelpetjenester, evner til å lede, forskjellige slags tunger.» (1Kt 12: 27, 28) ’Hjelpetjenestene’ kan blant annet ha vært organiserte tiltak for å hjelpe nødstilte brødre materielt sett, for eksempel det å dele ut mat til trengende enker, noe sju menn som var «fulle av ånd og visdom», ble utnevnt til å gjøre i menigheten i Jerusalem. (Apg 6: 1–6) «Evner til å lede» var noe de kristne trengte for å gjøre disipler i samsvar med den befaling Jesus hadde gitt dem. (Mt 28: 19, 20) Både misjonsarbeidet og det å opprette nye menigheter og ta hånd om virksomhetene i disse menighetene krevde kyndig ledelse. I denne forbindelse er det verdt å merke seg at Paulus omtaler seg selv som «en vis arbeidsleder» med henblikk på sin delaktighet i Guds byggeprogram. – 1Kt 3: 10.

Kontroll over åndsgavene. De som hadde åndens gaver, var tydeligvis bare i stand til å bruke dem når Jehovas ånd påvirket dem til å gjøre det. For eksempel hadde Filip «fire døtre, jomfruer, som profeterte», men selv om Paulus under sitt opphold i Cæsarea bodde hjemme hos Filip, var det ingen av disse døtrene som forutsa at Paulus skulle komme til å bli arrestert, men Agabus, en profet som hadde kommet fra Judea. (Apg 21: 8–11) Under et møte i menigheten kunne det hende at en profet fikk en åpenbaring mens en annen profet hadde ordet, men de som hadde åndens gaver, hadde kontroll over dem når Guds ånd kom over dem. De kunne altså avholde seg fra å tale til det bød seg en passende anledning. Derfor kunne profetering, tungetale og oversettelse skje på en ordnet måte i menigheten, til oppbyggelse for alle. – 1Kt 14: 26–33.