Villighet til å glede andre av et edelmodig og varmt hjerte ved å gi på en rundhåndet måte; sjenerøsitet. Det hebraiske ordet nadhịv, som er gjengitt med ’sjenerøs’ i Jesaja 32: 8, blir også oversatt med «villig» og ’fornem’. (Sal 51: 12; 4Mo 21: 18, NW, fotn.) Det greske substantivet haplọtes («gavmildhet» [Ro 12: 8; 2Kt 8: 2; 9: 11]; «oppriktighet» [Ef 6: 5]) har grunnbetydningen «enkelhet». (2Kt 11: 3, Int) Jehova selv er den personifiserte gavmildhet, den som fullt ut gir sine lydige skapninger alt de trenger, alt som er «i samsvar med hans vilje». (1Jo 5: 14; Flp 4: 19) Enhver god gave og enhver fullkommen gave kommer fra ham, også åndelige gaver, for eksempel visdom. – Jak 1: 5, 17.

Moses oppfordret israelittene til å framelske denne guddommelige egenskapen, gavmildhet, også når de gav lån mot pant. «[Du skal] ikke forherde ditt hjerte eller lukke hånden for din fattige bror. For du skal gavmildt åpne din hånd for ham . . . Du skal villig gi ham, og ditt hjerte skal ikke være gjerrig når du gir ham . . . Derfor befaler jeg deg og sier: ’Du skal gavmildt åpne din hånd for din nødstilte og fattige bror i ditt land.’» – 5Mo 15: 7–11.

I et av ordspråkene heter det: «Den gavmilde sjel [bokst.: sjelen med en velsignelsesgave] blir selv gjort fet [velstående], og den som gir andre rikelig å drikke, får selv også rikelig å drikke.» (Ord 11: 25) Jesus Kristus sa det slik: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apg 20: 35) Han sa også: «Gjør det til en vane å gi, og folk skal gi til dere. Et godt mål, presset, rystet og overfylt, skal de tømme i fanget deres. For med det mål dere måler ut med, skal de måle ut til dere til gjengjeld.» – Lu 6: 38.

I den kristne menighet. Apostelen Paulus gav uttrykk for den samme sannheten på denne måten: «Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt; og den som sår rikelig, skal også høste rikelig.» Siden det er slik, sa apostelen videre: «La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.» (2Kt 9: 6, 7) Paulus pekte videre på Guds store gavmildhet som utgjør et eksempel for oss. Han forsyner såmannen rikelig med korn til å så og brød til å spise, og han beriket brødrene i Korint «til all slags gavmildhet»,  slik at de kunne være gavmilde mot andre. Paulus sa at en slik gavmildhet «framkaller takksigelse til Gud». – 2Kt 9: 8–13.

Paulus oppfordret til samme slags gavmildhet da han skrev til romerne: «Den som deler ut, la ham gjøre det med gavmildhet.» (Ro 12: 8) Til hebreerne skrev han: «Og glem ikke å gjøre godt og å dele med andre, for i slike ofre finner Gud velbehag.» (He 13: 16) Menighetene i Makedonia utgjorde spesielt gode eksempler ved sin gavmildhet. De hadde med glede strukket seg «ut over sin virkelige evne» og bidratt av sin fattigdom, og dette fikk «deres gavmildhets rikdom til å strømme over». – 2Kt 8: 1–4.

Disse skriftstedene som gjelder gavmildhet, er vel å merke ikke i strid med skriftsteder som fordømmer utakknemlighet og latskap. Den late som ikke vil pløye når været er kaldt, fortjener for eksempel ikke å få noe når han tigger om høsten. Og den som nekter å arbeide, er ikke berettiget til å nyte godt av andres gavmildhet. (Ord 20: 4; 2Te 3: 10) Enker skulle ikke settes på listen over hjelpetrengende hvis de ikke oppfylte visse vilkår. (1Ti 5: 9, 10) De bidragene som ble gitt av menighetene i Galatia, Makedonia og Akaia, skulle ikke gå til de trengende blant de ikke-kristne, men til «de hellige» som var i nød. – 1Kt 16: 1; 2Kt 9: 1, 2.